ABCNYHETER

Beskjeden var aldri Brian Clough. Det hadde han da heller ingen grunn til. For maken til karriere finnes det ikke. Hans evner til å skape overskrifter sto i stil med evnen til å bygge lag. Fra han overtok Hartlepool som pur ung 30-årig manager i 1965 og frem til han ga seg i 1993 i hans kjære Nottingham Forest, var Brian Clough en som det var umulig å være likegyldig til.

Selv om karrieren huskes som en gedigen opptur, hadde han også sine nedturer. At han som 27- åring måtte legge støvelene på hylla som en ytterst giftig og lovende spiss for Middlesboro` og Sunderland grunnet benbrudd med formidable 254 mål på 274 kamper på samvittigheten, var hans livs store tragedie. Men om spillerkarrieren falt i grus, så var det muligheter andre steder.

Etter gode prestasjoner i Hartlepool, allerede da med trofaste Peter Taylor ved sin side, fikk hans sjansen i Derby i 1967. Da var ikke klubben i god forfatning, men med McGovern, Hector og McFarland om bord ble det fart i sakene. Tidlig viste han sine noe ukonvensjonelle sider, som den gangen klubbsekretæren, en speider og banemannen fikk sparken etter at Clough så dem smile etter et tap! Det absolutte høydepunktet var ligamesterskapet i 1971/72. Men høy sigarføring og krass lederstil førte til krangel med styret og han forlot klubben høsten 1973.

Et kort opphold på sørkysten for Brighton i 3. divisjon fulgte, før en av fotballhistoriens mest overraskende ansettelser fant sted. Leeds-fans lurer den dag idag på hvordan dette kunne skje. Brian Clough hadde alltid vært en av Leeds Uniteds største kritikere og skulle nå overta etter Don Revie. I løpet av de 44 dagene han regjerte, som forøvrig er utgangspunktet for en av de siste årenes mest omtalte bok "The Damned United", gjorde han det meste galt. Noe av det første han uttalte etter ankomst Elland Road var at Leeds United hadde vunnet sine trofeer takket være grisespill og juks. Ikke den beste starten, for å si det mildt! Forgjenger Don Revies skrivebord ble også brent opp på parkeringsplassen utenfor stadion, med den nye sjefen som initiativtager.

Men sjansen bød seg igjen i 1975 for Nottingham Forest, og det skulle bli hans mest fremgangsrike periode. I løpet av få år vant laget opprykk til toppserien, før de på direkten vant serien. Så bar det ut i Europa der de vant serievinnercupen to år på rad! Hele fotballverdenen lot seg forbløffe over lille Forest og lærte seg fort å bli glad i Anderson, Gemmill, Robertson og co!

Brian Clough var et fenomen. Hans evne til å tenke nytt og utradisjonelt vekket oppsikt og ga resultater. Det var ikke få spillere andre managere hadde gitt opp, men som blomstret under hans vinger. Av hans mange kvaliteter var det kanskje evnen til å motivere som var den fremste. Ofte brukte han enkle grep, som den gang da han rett før avspark plasserte en ball på et bord i garderoben og ba alle holde munn i 15 minutter med ordene; "Look at the ball, this is your friend. Treat it that way!".

Få andre ville sendt spillere på pub kvelden før viktige kamper, men mestermotivatoren Clough visste hva han gjorde, og da Lloyd og Burns med følge sjanglet inn på hotellrommet kvelden før kamp var de ihvertfall ikke plaget av nerver og søvnproblemer!

Men han var sjefen og visste alltid best. Om hvordan han hånderte sine spillere sa han selv: "If I had an argument with a player we would sit down for twenty minutes, talk about it and then decide I was right!"

Ingen var som Brian Clough.