ABCNYHETER

Jeg satt i min leilighet på Torshov. Det var høsten 1989. 9 november. Jeg slo på CNN og så folk strømme inn i Vest – Berlin. Jeg ringte til mine venner i Berlin og spurte hva som foregikk.

- Muren ramler sammen! Hva skulle jeg si? Jeg var nordmann og hadde reist fram og tilbake over denne muren i en årrekke. Dette var ikke min mur. Det var perioder hvor jeg passerte denne muren nesten daglig. Riktignok måtte jeg til tider stå i kø. Og jeg måtte veksle inn det obligatoriske beløpet. Det var til tider hyggelig i Øst-Berlin. Selv om man ikke hadde lov å snakke med utlendinger var det likevel mange jeg pratet med.

Og mange hadde det bra. Det kunne virke sånn. Ikke velkledd, men godt kledd. Lite med gourmetmat for folk flest. Men ingen led nød selv om de beste pølsene ble sendt til Vest-Tyskland. Folk pratet gjerne om sine reiser til Budapest, Moskva, Kiev og Yalta. Men klart der var også de som beklaget seg over at de ikke kunne dra til Paris eller New York og mange drømte om å få smake på den gode Beaujolaisen som kanskje nettopp var ankommet Vest-Berlin. Forbuden frukt smaker alltid best.

Men det var kald krig. Og vi merket alvoret i situasjonen når vi entret Vest-Berlin med tog eller bil. Det føltes som om vi befant oss i en eller annen krigsfilm når polititroppene kom om bord for å stemple passene våre og rote gjennom sakene våre. Det var ikke hyggelig Særlig dårlig likte jeg hundene som ga meg ubehagelige assosiasjoner. Noen av mine venner følte alltid et presserende behov for å markere sin avsky og passet alltid på å late vannet før grensen til Vest-Berlin var passert.

Jeg gikk ofte tur langs denne muren. Den opplevdes som dum. Som et stakkarslig og idiotisk påfunn. Samtidig så syntes jeg synd på disse menneskene bak muren som aldri hadde opplevd demokrati. Det må være merkelig å hylle Hitler den ene dagen for neste dag å måtte underordne seg Stalin. Jeg tenkte at Nazi- Tyskland hadde vært noe skrekkelig grusomt. Og likeledes ga Sovjetstaten meg lite hyggelig å tenke på. Det var rart så mange år etter krigen å befinne seg i en sone hvor den annen verdenskrig egentlig fortsatt pågikk.

Da muren falt tenkte jeg: nå må denne forbannede krigen være over. Og det var den kanskje. Et nytt og veldig demokratisk, frihetselskende Tyskland har vokst fram. Jeg vil veldig gjerne tro at dette store og mektige landet nå har en framtid foran seg som garantist for demokrati og velferd i Europa. De må da ha som få andre ha skaffet seg innsikt i ondskapens vesen?

Mange har reist ned til Berlin i disse dagene for å gjenoppleve og tenke på alt som skjedde for tyve år siden. Begivenheten skal til og med markeres med et nytt murfall. Ved Brandenburger - Tor har man satt opp en hel mur av dominobrikker. På mandag raser den sammen igjen. Jo, tyskerne har sikkert grunn til å feire. Delingen av Tyskland var en tragedie –

20 års jubileet bør absolutt gi rom for ettertanke. Kanskje ble den kalde krigen avsluttet. Men er verden blitt et bedre sted å leve? Hva tenker vi nå om den muren som omgir det rike Europa. Bør vi interessere oss for Afrikanere som drukner utenfor Kanariøyene eller Italia -underveis til drømmen om det gode liv. For strengt tatt var det vel det de innesperrede tyskerne også drømte om – et bedre liv.

Et bedre liv var det jo noen som fikk etter murens fall. Og noen fikk det ikke. Men det er godt å slippe grenseovergangen mellom Øst og vest- Berlin. Jeg er blitt så gammel at jeg er mer usikker på om den -for mitt indre blikk- noensinne vil forsvinne på ordentlig.Og muren mellom fattig og rik er - etter berlinmurens fall- blitt enda høyere.

Så hva var det vi skulle feire?