ABCNYHETER

Kronikkforfatter Kari Bu er kulturredaktør i gatemagasinet.

Dokumentaren Living with Michael Jackson (2003) viser hva som skjer så fort han går ut. Folk hyler og sloss om å få komme nær ham. De som lykkes, gråter så tårene spruter. I Berlin kollapser mennesker fra flere verdensdeler når han trår ut av bilen i parkeringshuset. Omgivelsene ligner alltid et kriserammet område.

Det er liten tvil om at Michael hadde skyggesider. Mange fans som hevder å elske ham, fornekter dette. De kaller ham verdens beste menneske, hva nå det skulle være. I alle fall er det umulig å leve opp til. 
 


Heldigvis møtte Michael noen som så hans feil, og elsket ham likevel. Lisa Marie Presley visste at han ikke var perfekt. Dermed kunne han også være ærlig med henne. Da de var gift midt på 1990-tallet, betrodde han at han fryktet å dø som Elvis. «Jeg ble utslitt av å prøve å redde ham fra hans selvdestruktive oppførsel,» skriver Lisa Marie i sin blogg, hvor hun også kaller ham en fantastisk person.

Da Michael Jackson døde, kunne allmennheten trygt elske ham. Han kunne ikke lenger svikte våre skyhøye forventninger. Gjennom de tynne veggene i leiligheten min lød musikken hans fra alle etasjer. I England solgte han 300 000 album og singler på to dager. Twitter segnet om og Google trodde spamroboter angrep da alle søkte etter samme navn. Det amerikanske senatet holdt et minutts stillhet, og Obama tilsto at han hadde alt av Michael på iPod’en sin.

Av sitt siste studioalbum solgte han ti millioner og ble kalt en fiasko. Michael Jackson var den eneste som måtte konkurrere med en uslåelig artist fra 1982: seg selv. Det gjorde det umulig for ham å være den han var. Da håret tok fyr under en reklameinnspilling i 1984, kunne han rømme inn i reseptenes rike.

Han avsluttet karrieren med å selge nesten en million konsertbilletter. I vår fantasi var alle konsertene perfekte. I virkeligheten var Michael dopet og trengte vår kjærlighet før han døde. Ikke som verdens beste menneske, men som den han var. Spiller vi bare opp til hans perfeksjonisme, og beskylder alle andre for det uperfekte, er vi medansvarlige i hans selvdestruksjon. Vi fratar ham ansvaret for seg selv. Da kan han heller ikke redde seg selv.

«Jeg synger det ikke hvis jeg ikke mener det,» sa ti år gamle Michael i et TV-intervju. I sangen Morphine fra 1997 synger han om Demerol, stoffet som ble funnet sammen med metadon og andre livsfarlige legemidler i hans siste hjem. I Who is it fra 1991 hevder han at han lyver for seg selv, og i neste sang fra albumet Dangerous lurer han på om vi vil være der selv om han ikke er perfekt: «In My Deepest Despair / Will You Still Care? / Will You Be There?»

Bryr vi oss kun om folk når de lykkes og er friske, er ikke omsorgen verdt mer enn strømforsyningen til en maskin. Min arbeidsplass, gatemagasinet =Oslo, har 700 rusavhengige selgere. Noen av dem fremfører sin egen musikk på Plata fra gata, som utgis i august. De må ikke late som om de er rusfrie og ufeilbarlige musikere for at vi skal bry oss om dem. De må heller ikke dø først.

I skrivende stund har Facebook-gruppen «R.I.P. Michael Jackson (We Miss You)» nær fire millioner medlemmer. Mens han levde, kalte Michael seg verdens mest ensomme person. Hans første solo-megahit var en kjærlighetssang til en rotte. Senere ble han bestevenn med en ape, mens overdådige innkjøp av skulpturer tæret på økonomien. 


Han var som en nabo alle hadde, men ingen virkelig kjente. Barn, dyr og statuer var de eneste som oppførte seg normalt mot ham. Likevel krevde mange at han skulle oppføre seg normalt – bare ikke på scenen, hvor han skulle være fullstendig makeløs.

Les også: Jackson-kaos tapper Los Angeles for penger