borger

Da hundrevis av afghanske kvinner i april marsjerte ut i Kabuls gater og demonstrerte mot den kontroversielle familieloven ble de ble møtt av rasende, steinkastende motdemonstranter, flere av dem kvinner. Foto: Scanpix

Afghanske kvinner i front for endring

Åtte år etter Talibans fall tar kvinner nå til orde for en utvikling i sitt hjemland som ivaretar deres menneskerettigheter, men prisen de betaler er høy.


Om skribentene

Sandra Petersen er daglig leder Afghanistankomiteen i Norge.

 

Martha Rubiano Skretteberg, daglig leder, Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS).

Et lite stykke historie ble skapt da hundrevis av afghanske kvinner i april marsjerte ut i Kabuls gater og demonstrerte mot den kontroversielle familieloven som president Hamid Karzai undertegnet tidligere denne våren. De ble møtt av rasende steinkastende motdemonstranter, flere av dem kvinner. I parlamentet har kvinnelige politikere lenge jobbet i mot loven og opplever stadig trakassering og latterliggjøring av sine mannlige kolleger når de tar opp tema knyttet til kvinners menneskerettigheter.

Tillater voldtekt

Ifølge FN legaliserer familieloven voldtekt i ekteskapet og forbyr kvinner å forlate sine hjem uten sin ektemanns tillatelse. Loven, som omfatter den sjiamuslimske delen av befolkningen, har vært gjenstand for mye kritikk også internasjonalt. Selv om Afghanistan formelt anerkjenner likestilling mellom kjønnene og har undertegnet Menneskerettighetserklæringen, bruker ofte konservative krefter grunnlovens artikkel 3 som slår fast at ingen lover kan stå over Islams lover og påbud, til å slå tilbake kvinners rettigheter.

Nå frykter afghanske menneskerettighetsaktivister at også andre kvinner kan bli rammet av loven på grunn av signaleffektene den sender ut. Det er nemlig ikke bare lovens bokstav som skaper kjønnsbasert diskriminering og legitimerer vold mot kvinner i dagens Afghanistan. Holdninger tar tid å endre i et mannsdominert samfunn der kvinner under Taliban ikke engang fikk le og danse eller ferdes fritt i det offentlige rommet.

Mottar trusler

En samlet kvinnebevegelse som offentlig ytrer seg i spørsmål som angår kvinner og jenter finnes knapt - til det er risikoen for stor. Senest i 2007 ble radiojournalisten Zakia Zaki drept med syv pistolskudd i hodet og brystet, angivelig for å ha satt kritisk søkelys på manglende ytringsfrihet. Amnesty International har med bekymring mottatt rapporter om hvordan kvinnelige menneskerettighetsaktivister utsettes for syreangrep.

Da Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) og Afghanistankomiteen i Norge i april besøkte landet traff vi flere kvinnelige aktivister og parlamentarikere som fortalte om sin vanskelige arbeidssituasjon. En av dem, Shahla Atta, som stiller som presidentkandidat til valget i august fortalte at hun stadig mottar trusler: "Vårt samfunn er mannsdominert. Det har alltid vært sånn. Selvfølgelig føler menn seg truet av kvinners økte innflytelse."

Viktig med politisk deltagelse

I siste uke gjestet filmskaperen Diana Saqeb Norge hvor hun viste dokumentarfilmen Twentyfive Percent som følger seks kvinnelige parlamentarikere i deres daglige arbeid. Filmen er et vitnesbyrd om hvor viktig det er å slå ring om kvinners rett til politisk deltagelse, skal det bli noen endring. I filmen dokumenteres det hvordan konservative religiøse menn prøver å holde kvinnene nede ved å hevde at deres krav om deltagelse og likestilling er et skalkeskjul for amerikansk imperialisme. Det har også vært gjentatte forsøk på å nedlegge Kvinneministeriet som ble opprettet i 2002. Blant kvinneministeriets viktigste oppgaver er å sørge for implementering av en handlingsplan som skal sikre kjønnssensitive tiltak i forhold til sikkerhet, arbeid, helse, rettssikkerhet og utdanning.

Det er derfor svært viktig med kvinnelige beslutningstakere i parlamentet som følger med, og som forsvarer de delseierne som er oppnådd med Bonn-avtalen og som resultat av kvinners økte medbestemmelse. Enda viktigere er det at norske myndigheter bruker sitt engasjement i Afghanistan til å støtte disse kvinnene, og at det i utviklingssamarbeidet gjøres aktive forsøk på å inkludere kvinner i gjenoppbyggingen av landet.

Med grasrota for fred

Afghanistankomiteen har med støtte fra blant annet FOKUS vært til stede i Afghanistan i snart 30 år, og til grunn for organisasjonenes arbeid er et klart engasjement for kvinners menneskerettigheter. Kvinner må være inkludert på alle nivåer som aktive samfunnsdeltakere for at Afghanistan skal kunne oppnå stabilitet og fred. Få steder i verden er mødre- og spedbarnsdødeligheten så høy som i Afghanistan. Et godt utbygd helsevesen er en forutsetning for at alle afghanere får de beste forutsetningene for å ta vare på seg selv, sine familier og for å delta i samfunnslivet.

Derfor har Afghanistankomiteen og FOKUS siden 2002 drevet med utdanning av jordmødre og jobbet for kvinners reproduktive helse sammen i snart tyve år. Å gi kvinner en selvstendig inntekt er nøkkelen til likestilling. Å gi kvinner rett til selvbestemmelse over egen kropp i forbindelse med fødsel og graviditet er en investering i fremtidige generasjoner og et forsvar for menneskeverd. Å jobbe sammen med grasrota for å utdanne jenter og kvinner og å bistå dem i arbeidet for et mer demokratisk og likestilt Afghanistan er derfor et budskap vi tar med oss til Norge i en tid hvor kvinners menneskerettigheter i hele regionen er under press som følge av Taliban og andre ytterliggående gruppers økende fremferd i både Afghanistan og Pakistan. Angrepene på jenteskoler i det siste er skremmende varsel om at det som har vært en utvikling til det bedre i Afghanistan siden 2001, har sterke motkrefter.

Rammer hele samfunnet

Kvinner må være inkludert på alle nivåer som aktive samfunnsdeltakere for at Afghanistan skal kunne oppnå stabilitet og fred. I forbindelse med den internasjonale kvinnedagen 8. mars appellerte Pashtoon Azfar, leder for Den afghanske jordmorforeningen, til afghanske ledere om å få slutt på vold og diskriminering av kvinner: "Dette er deres mødre, døtre, søstre og nære slektninger. Dere kan fra deres posisjon gjøre en forskjell i disse kvinnenes liv. Ansett kvinner i beslutningstakende posisjoner, send deres døtre på skolen, gi støtte til de kvinnelige helsearbeiderne som jobber utrettelig for å redde liv, og bekjemp kjønnsbasert vold."

Alle disse problemene må ses i sammenheng. De rammer ikke bare kvinner, men hele samfunnet og hindrer en vellykket demokratisering av et land som trenger å stabilitet, gjennoppbygging og sikkerhet etter tretti år med konflikt.

Lesernes kommentarer

Plasser ansvaret hvor det hører hjemme

Jeg synes det er underlig at den første reaksjonen på et innlegg som dette går på å beskylde norske feminister og sosialister for å stå på afghanske patriarkers side. Kronikken her er nettopp et uttrykk for det motsatte. Om man ser på FOKUS-paraplyen (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål) som Marta Skretteberg og Sandra Petersen representerer, vil man se at dette er en organisasjon som samler krefter på kryss og tvers i norsk kvinnebevegelse og politisk liv. I den organisasjonen finnes det aktivister og fagfolk med svært forskjellig politisk legning og feministisk tilhørighet. Felles for arbeidet er et engasjement for kvinners menneskerettigheter, uansett hvor i verden de er og hvilke krefter de kjemper mot.

Det er forøvrig verdt å nevne at da Azita Rafhat og Sabrina Saqeb siste uke gjestet Norge og besøkte Stortinget, tok ingen andre enn SV-politikere fra kvinneutvalget seg tid til å møte dem, til tross for at invitasjonen gikk bredt ut, også til borgerlig side.

Det var veldig synd for disse kvinnene hadde en svært interessant historie å fortelle som ikke bare handler om afghanske kvinner som ofre, men også som handlekraftige agenter i sitt eget liv og på vegne av mange kvinner, som nå krever å bli hørt i gjenoppbyggingen av Afghanistan. De ba inntrengende de norske styrkene om å følge de forpliktelsene Norge har pålagt seg selv gjennom en egen handlingsplan for implementering av FNs sikkerhetsråd resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det burde engasjere alle norske politikere på tvers av hele det partipolitiske landskapet.

Nina har helt rett i sine

Nina har helt rett i sine observasjoner. Muslimene følger bare Koranen så godt de kan, den ble skrevet for ca 1400 år siden og er uforanderlig, og i den står det at kvinner er underlegne menn og er deres eiendom.

Jeg har lenge forundret meg over norske feministers støtte til kvinneundertrykkende ideologier som Islam. Norske kvinner har utviklet seg i feil retning, de er nå mer opptatt av å sikre seg selv toppstillinger i det offentlige og næringslivet uten å ha den rette kompetansen, og gir blaffen i muslimske kvinners lidelser.

At sosialister tar side med islamistene kan jeg forstå, det er gjensidig. Muslimene stemmer stort sett på de røde partiene, og sosialistene sørger for gode støtteordninger, samt at porten for familiegjenforening står åpen.

Vi må heller ikke glemme at

Vi må heller ikke glemme at selv om vi tar det for gitt at muslimske kvinner ønsker å leve et fritt liv som vestlige kvinner trenger det ikke være sånn.
Mange av dem ser ut til å være fornøyd med situasjonen. De trenger ikke jobbe som vestlige kvinnner må, og de får tid til å ta seg av familien.