ABCNYHETER

For ca ett år siden satte man i gang en stabiliseringsplan for Øst-Kongo der utplassering av Police Nationale Congolaise (PNC) var en viktig brikke. Foto: Erik Rolandsen

FN-styrken i Kongo (MONUC) har sammen med flere av de internasjonale hjelpeorganisasjonene i mer enn 10 år jobbet med å bygge opp, samt trene politi og rettsvesen i landet. Utfordringene har vært mange. For ca ett år siden satte man i gang en stabiliseringsplan for Øst-Kongo der utplassering av Police Nationale Congolaise (PNC) var og fortsatt er en viktig faktor. Politistyrkene har fått noe kursing i hva som karakteriserer en kriminell handling, hvordan kriminelle saker skal rapporteres og etterforskningsmetoder. I Kongo finnes det ikke politiskoler, derfor rekrutteres ofte folk med svært varierende bakgrunn og erfaring til politiet. Opplæring gjennomføres av flere aktører der FNs politiseksjon UNPOL er den største. I tillegg holder ulike aktører og hjelpeorganisasjoner kurs av kortere varighet som i varierende grad er koordinert med andre aktører.

Dager uten mat

De humanitære forholdene for det kongolesiske politiet er ikke gode. De er ofte utplassert under svært marginale forhold langt vekk fra familie. De bor som regel i telt uten senger og pledd, og nettene i høyder på over 1500 meter kan bli relativt kjølige. De har ofte dårlig tilgang til rent drikkevann og mat. De skal i utgangspunktet motta matrasjoner fra MONUC, men i praksis går de ofte både tre og fire dager uten mat. Politiet i Kongo har en gjennomsnittlig lønn på ca 30 USD i måneden, dvs. én dollar dagen. Lønnen blir ofte ikke utbetalt og når den først blir det kuttes det gjerne i den fra overordnede som ønsker å beholde en andel. Det faktum at politiet heller ikke har familien sin i nærheten skaper et ustabilt rammeverk. Politifolk vi snakket med hadde familie i Kinshasa, men var stasjonert i Goma-området i Øst-Kongo. En avstand tilsvarende omtrent Dublin – Warszawa.

Sikkerhetstrussel

Resultatet av dette er et korrupt politi som må livnære seg på sivile og dermed paradoksalt nok utgjør en sikkerhetstrussel i lokalsamfunn de har som oppgave å sikre. Videre mangler som regel politiet kommunikasjons- og rapporteringssystemer som telefon, skrivemaskin eller bare penn og papir. De har sjelden bil, motorsykler eller penger til bensin. I og med at politiet kun unntaksvis har anledning til å rykke ut, er det som regel nødvendig at berørte parter går til nærmeste politistasjon for å rapportere en kriminell handling. Resultatet av dette er at politiet konsekvent kommer for sent inn i den aktuelle saken. I tillegg til dette kommer generell mangel på infrastruktur etter tiår med vannstyre og krig, som gjør at rurale områder forblir utenfor rettsvesenets rekkevidde.

De praktiske hindringene er med andre ord mange, men også grunnleggende samfunnsstrukturer fører til at kongolesere og da spesielt kvinner og barn ikke kan oppnå rettssikkerhet. Det er uheldig å kategorisere kvinner og barn i samme gruppe, men deres status i Kongo er mer eller mindre likestilt; de var tidligere gjennom lovverket definert som annenrangs borgere under menn. For å ta et eksempel, frem til 2006 var loven mot voldtekt sett på som en kriminell handling ikke mot det kvinnelige offeret, men i stedet en forbrytelse begått mot familien eller ektemannen til kvinnen. Det nasjonale lovverket har blitt delvis reformert de siste årene og loven anno 2006 mot seksualisert vold har et mye bredere spekter.

Rett på beskyttelse

På mange måter handler rettsikkerhet om likestilling. Kongolesere skal, uavhengig av blant annet kjønn, etnisitet og religiøs tilknytning, ha lik rett på beskyttelse. Men den kongolesiske regjeringen og internasjonale aktører har ikke klart å beskytte sivile på tross av reform. Tilliten til juridiske prosesser og det politiske systemet er begrenset til de som har økonomisk midler. Dette rammer spesielt kvinner. Over 75% av matproduksjonen i Kongo er oppnådd gjennom kvinner, men majoriteten av inntektene forblir hos ektemennene. I tillegg er omtrent 45% av kvinnene analfabeter sammenlignet med 20% blant menn. Sosiale og økonomiske hindringer ligger derfor til grunn for kvinners manglende tilgang til rettsikkerhet.

Det kan være vanskelig eller utenkelig for kvinner å gå til politiet for å anmelde overgrep. Vi besøkte for eksempel et kristent mottakssenter for voldtatte kvinner utenfor Goma som ikke bare fungerte som førstehjelp for fysiske og psykiske lidelser disse kvinnene hadde, men også et sted for beskyttelse mot overgripere. Det var åpenbart at kvinnene hadde lite informasjon om det humanitære hjelpeapparatet i Goma utenfor dette nettverket. Store deler av rettsvesenet fungerer ikke for kvinner og løsningen blir å opprette alternative kanaler som dette mottakssenteret.

Få kvinner i politiet

Mange mener at kvinners manglende tillit til politiet har sammenheng med hvor få kvinnelige polititjenestemenn det er i kongolesisk politi. I Sør-Kivu i Øst-Kongo, et område omtrent på størrelse med Rwanda og Burundi til sammen, er det kun to kvinnelige dommere og seks politikvinner i det nasjonale politiet. Disse jobber i den provinsielle hovedstaden Bukavu. Et annet eksempel er at kvinneandelen i regjeringen i dag består av kun 7,2% kvinner, en andel som faktisk er lavere enn i Afghanistan.

Den største utfordringen i forhold til å gi kvinner bedre tilgang til rettssikkerhet er å etablere en helhetlig tilnærming. Rammeverket for dette er allerede definert i FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325, men mye gjenstår når det gjelder å implementere innholdet i denne. Altfor ofte ser man for isolert på tematikk som seksualisert vold. Hvis ikke fokuset skiftes fra skadelindring til et politisk fokus for å fremme kvinners rettigheter til integrering i økonomiske, sosiale og politiske arenaer på lik linje med menn vil volden indirekte aksepteres.