ABCNYHETER

Klikker man seg inn på  Googles norske sider for nyheter, finner man ett treff på ICG-rapporten, en notis publisert på VG-nett, tatt fra NTB. Internasjonalt er det noen få henvisninger til rapporten og dens innhold. Jeg lurer på hvordan reaksjonene i media og blant politikere hadde vært hvis rapporten hadde omhandlet Serbia og ikke Kosovo. Da ville den nok fått en helt annen oppmerksomhet.

Etter at NATO kastet serberne ut av Kosovo i 1999, har det internasjonale samfunnet med NATO, FN og EU i spissen, satset store ressurser på å bygge opp et rettssamfunn, øke levestandarden for folk flest og arbeide for en politisk løsning. Titusener av internasjonale soldater og politifolk, deriblant en rekke nordmenn, har tjenestegjort i området. Milliarder av kroner er investert, utallige konferanser og møter er avholdt. Hva er så blitt resultatet: Ett er i hvert fall sikkert; mye penger er kastet bort.

17. februar 2008 erklærte Kosovo seg som en uavhengig nasjon. Uavhengighetserklæringen ble ikke vedtatt i FNs Sikkerhetsråd, fordi Serbias allierte, Russland, motsatte seg løsrivingen. Serbia så naturligvis også rødt. Men de fleste EU-land sa ja umiddelbart, og per i dag har 66 land anerkjent Kosovo. Men noe sete i FN har landet altså ikke. Et større problem er at området er delt i to, i en kosovoalbansk og en serbisk del. Det serbiske delen strekker seg fra den delte byen Mitrovica og nordover, der det er nære bånd til det innbyggerne oppfatter som sitt serbiske moderland. Dagens moderate serbiske ledere forsøker dialog i stedet for konflikt for å komme fram til en løsning, men det er fremdeles mange skjær i sjøen. Kosovska Mitrovica, som enklaven kalles, planlegger eget regionalvalg, noe EU og NATO motsetter seg. Nå har EU bestemt at bare serbiske politikere fra Serbia som har tillatelse til å komme inn i Kosovo, skal få slippe inn i området.

Serbere i Kosovo som bor utenfor Kosovska Mitrovica, må fremdeles beskyttes av NATO-soldater, fordi de fleste kosovoalbanerne helst ser dem ute av sitt land. Kosovoalbanerne har ikke glemt serbernes undertrykkelse av dem, overgrep som kuliminerte i den serbiske fordrivelsen på slutten av 1990-tallet. Svenske soldater, tilknyttet den NATO-ledede KFOR-styrken, må fremdeles beskytte munkene i det kjente Gracanica-klosteret og byen som ligger like ved. Fra et opprinnelig nærvær av 50 000 KFOR-soldater i Kosovo, er det nå 15 000 igjen – fra 30 land. NATO ønsker at antallet skal reduseres til 5000 i løpet av året.

EU har overtatt mye av politirollen FN hadde i Kosovo etter krigen i 1999, og man har kommet langt i å bygge opp en innenlandsk politistyrke. Dette er også ett av de få positive aspektene i den nye rapporten fra International Crises Group. I underkant av 10 000 personer er tilknyttet denne politistyrken, og omlag 15 prosent utgjøres av serbere og andre minoriteter. I begynnelsen nektet serberne å bli med, og 300 sa opp jobben da Kosovo erklærte uavhengighet. Men disse kom tilbake seinere, og nye rekrutter har sluttet seg til.

Problemet, som der går fram av ICG-rapporten, er at politistyrken får for dårlig opplæring, at den er dårlig ledet og at den stort sett etterforsker mindre forbrytelser. Den har små eller ingen muligheter til å ta opp kampen mot organisert kriminalitet, som korrupsjon, økonomiske forbrytelser, narkotikasmugling, prostitusjon og annen form for menneskehandel. Og her er vi ved problemets kjerne:

Mange av Kosovos politiske og militære ledere er direkte eller indirekte involvert i organisert kriminalitet og mafiavirksomhet. Dette har både sin bakgrunn i at området historisk har vært kontrollert av mektige, uavhengige og lovløse klaner og at frigjøringsbevegelsen UCK, som kjempet mot serberne, hadde mange av disse klanlederne som toppoffiserer. I dag beskytter mange av disse hverandre, fordi de har felles interesser. Selv om situasjonen er blitt noe bedre de siste åra, er den fremdeles alvorlig. Den EU-etablerte politi- og justismisjonen i Kosovo, EULEX, gjennomførte 28. april en rassia mot Kosovos transportdepartement og ransakte også huset til transportminister Fatmir Limaj. Limaj, som sammen med flere underordnede er under etterforskning for å ta mottatt bestikkelser i forbindelse med veiprosjekter, er en tidligere oppørsleder som også ble etterforsket for krigsforbrytelser. Nå har han engasjert internasjonale toppadvokater for å bli frikjent for anklagene om korrupsjon.

Slik mange ser det var en av de største feilene FN og NATO gjorde på begynnelsen av 2000-tallet å utvikle et tett samarbeid med tidligere UCK-ledere med tvilsom fortid. De fikk maktposisjoner og fikk fortsette med sin kriminelle virksomhet – uten at det internasjonale samfunnet grep inn. Jeg husker en samtale jeg som utsendt reporter fra Dagbladet hadde med en norsk KFOR-offiser for åtte-ni år siden i Kosovo. Han var bekymret over at det ikke var ryddet opp i den kriminelle ledelsen i Kosovo. Han fortalte også at norske KFOR-styrker hadde bedt norske myndigheter om å sende en egen narkotikautsending til Kosovo – for å delta i kampen mot narkosmuglingen gjennom området. Svaret var nei.

Pengenes makt kjenner ingen grenser.

Seinere vet vi at kosovoalbansk mafia fikk fotfeste både i Norge og andre europeiske land og skaffet seg kontroll over deler av både narkotikatrafikken og menneskehandelen. Det paradoksale var – og er fremdeles – at kosovoalbansk og serbisk mafia samarbeider. Det ble jeg også fortalt for flere år siden av en representant for FNs daværende politistyrke UNMIC. Dette samarbeidet foregikk også da kosovoalbanerne og serberne var i krig med hverandre. Pengenes makt kjenner ingen grenser.

Under besøk i Kosovo på begynnelsen av 2000-tallet ble jeg også overrasket over hvor ineffektive mange av politifolkene i UNMIC var og hvordan de så gjennom fingrene på åpenbar organisert kriminalitet. En gang i uka var det bruktbilmarked utenfor Kosovos hovedstad Pristina, der det ble omsatt biler i stor stil, stjålet i Europa og smuglet inn i den da FN-kontrollerte tidligere serbiske delrepublikken. Helt fritt kunne Dagbladets fotograf og jeg intervjue selgere som fortalte hvordan de hadde skaffet seg bilene i Europa og fått dem til Pristina. UNMIC-politiet glimret selvfølgelig med sitt fravær. At ingen brydde seg om de tusenvis av piratkopierte videofilmene og cd-ene som ble solgt på hvert gatehjørne i Pristina, både til lokalbefolkningen, til internasjonale hjelpearbeidere, til UNMIC-folk og til KFOR-soldater får være en annen sak.

Få saker ender i retten og enda færre med fellende dom.

I dag er lovløsheten mindre, men fremdeles alvorlig. I rapporten fra International Crises Group pekes det også på at Kosovos juridiske system er svakt. Få saker ender i retten og enda færre med fellende dom. Det er for få dommere, mange av dem er demoraliserte og utslitte, mens andre er korrupte. Vanlige folk er skeptiske til det juridiske systemet, og mange er redde for å vitne av frykt for konsekvensene. Både tiltalte og deres bakmenn har sine metoder. Kosovos juridiske råd, som skal være et kontrollorgan for dommerne, har ikke nok folk og justisdepartementet har en svak ledelse – ifølge ICG-rapporten. Et lite håp knytter seg den nye justisministeren som ble utnevnt i april.

ICG har anbefalinger til både regjeringene i Kosovo og Serbia , til EU og til resten av det internasjonale samfunnet i Kosovo. Det er dessverre tvilsomt om disse anbefalingene blir fulgt.

Det er ikke lett å innrømme nederlag.

For det første dreier dette seg om prestisje, ikke minst for det såkalte verdenssamfunnet. Det er ikke lett å innrømme nederlag. For det andre spørs det om ikke den negative utviklingen i Kosovo allerede er kommet for langt, i hvert fall til å kunne stanse den på kort sikt. For det tredje har en rekke av Kosovos mektige menn gjennom familie og klan en autoritet som i flere tilfeller går mange generasjoner tilbake. Slikt kan ikke bare viskes bort med et pennestrøk.