ABC Nyheter

KAIRO, EGYPT (Ny Tid/ABC Nyheter): Mye har skjedd i feministkampen siden jeg for over 40 år siden deltok på min første kvinnekonferanse i New York. Dét fant jeg ut da jeg feiret årets internasjonale kvinnedag i Skandinavia.

I løpet av Den internasjonale kvinnekonferansen 6. mars i Göteborg, og den andre i København 8. mars, møtte jeg et stort antall kvinner fra Saudi-Arabia, Irak, Syria, Marokko, Iran, Afghanistan, Pakistan og andre land. Felles var at de fleste kom for å samarbeide for å fri verden fra grepet til det kapitalistiske systemet, som bruker militære, koloniale, religiøse og kulturelle begrunnelser for å styrke den økonomiske innflytelsen sin på politikken og mediene.

Det er ikke lenger slik at kravene til kvinnefrigjøring ses adskilt fra kravene til fattige, arbeidere og innvandrere fra ulike nasjonaliteter og religioner. Snarere ser vi tydeligere nå at det er en nær kobling mellom seksuell undertrykkelse og diskriminering på grunn av klasse, etnisitet og religion.

Da jeg på 60-tallet deltok på kvinnekonferansen i New York, jobbet jeg for kvinnebevegelsene i amerikanske og europeiske samfunn. Jeg ble da anklaget for «kommunisme», noe alle som brukte ordet «klasse» eller «fattigdom» da ble forbundet med.

Men i Egypt anklaget kommunistene meg for at jeg fokuserte på mindre «viktige» saker - som for eksempel spørsmålet om kvinner, kjønn og omskjæring. Det ble sagt at de «store» spørsmålene ikke ble stilt av meg, om det økonomiske og politiske liv, selv om jeg i alle mine tekster har koblet kvinners seksualitet nettopp til sosiale, økonomiske og politiske forhold. Men på den tiden ble ordet sex eller omskjæring nok til å få ødelagt sitt omdømme, spesielt hvis du var kvinne.

I løpet av disse fire tiårene har mange tabuer falt i vest og øst. Men noen begreper gjenstår, som oppfatningen om et skille mellom en «første» og en «tredje» verden. Jeg har alltid protestert mot begrepet «den tredje verden». På hver konferanse gjentar jeg: «Vi lever i én verden, styrt av ett enkelt system, der farskapet er en rasistisk, militær kolonitid.»

Gruppen av høyreekstreme, jødisk-kristne økte makten mens Ronald Reagan var president i USA på 80-tallet. Egypts president Anwar Sadat arbeidet samtidig for å åpne det egyptiske markedet for amerikanske varer, og ødela da for den lokale produksjonen, alt under navnet «åpenhet». Disse trendene har fortsatt, men det er mer farlig nå i det 21. århundre.

Kvinner er blitt dårligere behandlet enn menn innen de fleste religioner og livssyn.

Kvinnebevegelser er blitt slått ned på i hele verden når det har vært opptrapping av religiøse bevegelser. De høyreorienterte partiene i Øst og Vest likner hverandre - i alle religioner, som i jødedommen, kristendommen og islam, hinduisme og buddhisme, var kvinner de første ofrene. Kvinner er blitt dårligere behandlet enn menn innen de fleste religioner og livssyn. Overalt har religionen, som under den britiske kolonialismen, blitt brukt for å oppnå økonomiske mål.

En god trend er at kvinnelige frigjøringsbevegelser over hele verden øker sine kampparoler om å få til en separasjon av religion fra staten, for slik å gjøre myndighetene sekulære. Kvinner har fått sine lærepenger under åket fra det grusomme systemet i Israel, det kristne styresett under apartheid i Sør-Afrika, bibelbeltet i det sørlige USA og til autoritære islamske regjeringer i Iran, Afghanistan og andre religiøse stater.

Kvinners rettigheter har vært årsaken til streiker i de fleste land i verden i løpet av de siste tre tiårene: Høyreorienterte krefter har samarbeidet med den katolske kirke og den kapitalistiske kraften i kristendommen, i Europa og Amerika. Til tross for forskjellene mellom dem, har de i praksis samarbeidet mot kvinnerettigheter sammen med de høyreorienterte islamske gruppene i Asia og Afrika.

I flere land, både i Vesten og Østen, har høyreorienterte, religiøse krefter lykkes i å svekke kvinners juridiske rettigheter, ved å kjempe under navnet «religiøs frihet», pluralisme og respekt for «identiteten til opprinnelse». Denne såkalte kulturelle relativismen, med respekt for andre, har påvirket selv FN, som har fordømt kritikk av religioner og profeter. Her har FN gjort en retrett fra sitt eget charter.

Men selvfølgelig er det en forskjell mellom konstruktiv, vitenskapelig kritikk og rene fornærmelser. Uten kritikken av kirken i middelalderens i Europa, var det umulig å vitne renessansen eller den vitenskapelige utvikling som vi lever av i dag.

Separasjon av kirke og stat er en kvinnesak.

Og det bringer meg til avslutningen på mine kvinnedager i Skandinavia i mars, der også kritikken av religiøse institusjoner var sentral.

Vi ble enige om dette slagordet: «Separasjon av kirke og stat er en kvinnesak.»