Kypros i klemma
Den greskkypriotiske presidenten, Demetris Christofias, og tyrkiskkypriotenes president, Mehmet Ali Talat. Foto: Scanpix
Årsaken til at kypriotene i nord stemmer fram en hauk, er først og fremst frustrasjon over manglende framgang i fredsforhandlingene.
Det er ikke lett for Mehmet Ali Talat, men heller ikke for Demetris Christofias i sør. I forbindelse med det halvmånedlige møtet mellom de to sist tirsdag ønsket Talat at det ble offentliggjort en felles erklæring hvor det ble vist til at det tross alt har skjedd framskritt i forhandlingene. Med et slikt papir i lomma håpet Talat å overtale sine tyrkiskkypriotiske velgere til å gi ham en periode til. Christofias gikk med på å offentliggjøre en erklæring, men han nektet å kalle den felles. Det var ikke for å motarbeide Talat, men for ikke å hisse opp sine egne greskkypriotiske velgere. Det er nemlig en kjensgjerning at kommunistpartiet AKEL, som Christofias leder, står relativt alene når det gjelder innrømmelser overfor tyrkiskkypriotene. Han har derfor ikke så stort manøvreringsrom.
Og som om ikke det skulle være nok: Christofias og hans regjering sliter med en økonomi som blir stadig svakere. EU har vært mest opptatt av den greske økonomiske tragedien, men stiller også strenge krav til Kypros. Torsdag ble et opplegg for en stabiliseringspakke oversendt EU-ledelsen i Brussel – ett døgn før deadline. Problemet er at denne pakka ifølge en rekke økonomer er altfor begrenset. Målet er blant annet å redusere underskuddet på statsbudsjettet til seks prosent i år og å nå EUs krav om tre prosent innen 2013. Men kypriotene bruker Zalo og ikke lut for å rense opp.
Den verdensøkonomiske krisen slo også inn over Kypros i 2008, men kypriotene har en egen evne til å ta slikt med relativt stor ro. Noen la saken i guds hender, andre mente at Kypros i utgangspunktet har en så sterk økonomi at virkningene ville bli få, mens andre igjen mente det var best å vente og se. Og slik ble det, både i det offentlige og i det private. Budsjettene fortsatte å stige, og de fleste i hotell- og entreprenørbransjen fortsatte sin virksomhet ufortrødent videre. Mens man på spanskekysten allerede i fjor vinter kunne registrere at boligprisene hadde sunket med mer enn tjue prosent, opptrådte eiendomsmeklere her på Kypros med de samme prisene som tidligere. Både de og private som skulle selge, utsatte problemene – i håp om bedring. Da jeg var på Kypros i fjor høst, kunne jeg imidlertid konstatere at de fleste hadde satt ned prisene med mellom ti og tjue prosent. Forleden så jeg en av de største entreprenørene på øya fallby sine nybygde leiligheter og hus ved å gi 31 prosent rabatt.
Boligprisene er en ting, nedgangen i turismen en annen. Den økonomiske krisen i Europa rammer selvfølgelig et land som er så avhengig av turister som Kypros. En svak pundkurs har også holdt mange engelskmenn borte. For å få bedre belegg har kypriotiske hotelleiere begynt å tilby kraftige rabatter til sine egne landsmenn, både nå i påsken og i månedene framover.
Men Kypros har også en del strukturelle problemer, og her deler greskkypriotene skjebne med sine greske storebrødre.
Den kypriotiske offentlige sektoren er overbyråkratisert. Hver gang det kommer en ny president eller en ny regjering, skal venner og medarbeidere belønnes med jobber. I tillegg skapes det nye arbeidsplasser i byråkratiet for å holde arbeidsløsheten nede, men ikke nødvendigvis for å vitalisere økonomien. Tallet på offentlig ansatte økte, ifølge spaltisten Loucas G. Charalambous i den engelskspråklige avisa Sunday Mail, fra 33 978 i 1990 til 51 787 i 2009, en økning på 52 prosent. De årlige lønnsutgiftene (pensjonsutgiftene ikke medregnet) steg i løpet av de samme 19 åra fra 372 millioner euro til 2,1 milliarder euro, en økning på 465 prosent. Og her nytter det ikke å skylde på den nåværende kommunistledede regjeringen; alle regjeringer har gjort det samme, enten de har vært røde eller blå.
Så langt er bare stabiliseringspakka som er framlagt for EU en skisse. Den skal diskuteres nærmere med en kritisk opposisjon – og ikke minst med fagforeningene. De er nemlig mektige på Kypros.
Derfor vil man ikke bruke øksa for å redusere den ineffektive offentlige sektoren. Det foreligger planer om effektivisering og en gradvis nedbemanning, men dette blir neppe særlig virkningsfullt, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er snakk om å kutte i overtid, men det blir ikke milliardgevinst av slikt. Til alt overmål har regjeringen økt minimumslønna med 5,6 prosent, midt i nedskjæringsfasen.
Skatteøkninger er foreløpig ikke et alternativ for å fylle opp statskassa, men Christofias ønsker likevel å øke statens inntekter. Hvordan det skal skje i nedgangstider, er ikke så enkelt for en utenforstående å skjønne, men det som står høyt på prioriteringslista, er å ta skattesnyterne. Og dem er det mange av på øya, både blant småbønder, rike forretningsfolk og investorer. Men hvordan skal så det gjøres?
Å lure unna skatt var en viktig del av hverdagslivet til greskkypriotene da Kypros lå under Det osmanske riket fra 1570-71 til 1878. Denne geskjeften fortsatte under det britiske styret og etter uavhengigheten i 1960. Det er liksom ikke noen forbrytelse å lure staten. Da jeg for noen år siden spurte noen greskkypriotiske venner om hvorfor de ikke betalte skatt av inntektene av fruktdyrkningen de hadde som attåtnæring, var svaret:
- Det er det da ingen som gjør!
I de siste dagene har noen kypriotiske medier satt fokus på høye lønninger i enkelte statlige institusjoner. De står i grell kontrast til lønningene på en del andre arbeidsplasser. For å stå fram med et godt eksempel har president Christofias sagt at han og hans regjeringsmedlemmer vil redusere lønna med ti prosent. Medarbeiderne i presidentpalasset er blant dem som vil gjøre det samme. Dette vil ifølge regjeringen spare staten for 100 000 euro i året. Den mye leste spaltisten Patroclos, som hver uke fôrer sine lesere i Sunday Mail med ”Tales from the Coffeee Shop”, kommenterte regjeringens lønnsinnsparinger på følgende vis:
”Nå står det bare igjen å finne måter å spare ytterligere 699 900 000 euro på.”
Avisa Politis helte ytterligere salt i såret ved å hevde at president Christofias allerede hadde fått så stor lønnsøkning i 2010 at han sto igjen med 7720 euro i pluss, selv etter lønnsnedslaget på ti prosent. Og i tillegg betaler ikke presidenten skatt. Det gjør heller ikke den mektige og rike gresk-ortodokse kirken i særlig grad, og det akter Christofias å gjøre noe med.
Riksrevisor Yiannis Charilaou har tent en brannfakkel ved å hevde at det er grunnlovsstridig at kirken ikke betaler skatt, et utspill Christofias har sluttet seg til. Erkebiskop Chrysostomos II slo foreleden tilbake ved å hevde at kirken faktisk betaler litt skatt ”fordi vi har godhet i våre hjerter”. Samtidig kalte han president Christofias for en løgner og en populist.
Forrige mandag krysset erkebiskopen en av kontrollpostene som fører inn i det tyrkisk-okkuperte Nord-Kypros, en handling han aldri hadde gjennomført tidligere. Målet var det forfalne munkeklosteret Apostolos Andreas på nordøstspissen av øya. Ifølge avismeldinger hadde erkebiskopen på forhånd kontaktet Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan om behovet for å renovere klosteret som har stor betydning for de gresk-ortodokse kypriotene.
Selv om målet var edelt, førte besøket til et ramaskrik blant greskkypriotiske hauker, både innen kirken, i det politiske miljøet og blant vanlige folk. Hadde ikke erkebiskopen tidligere refset prester som besøkte den okkuperte nordsida? Og hvorfor brukte han ikke de to ordene ”den såkalte” når han omtalte den tyrkiskkypriotiske turistministeren som var hans vert? På Nord-Kypros, et område som bare er anerkjent som egen stat av den tyrkiske okkupanten, er både institusjoner, regjeringsmedlemmer og andre offentlige personer bare ”såkalte” ifølge greskkypriotisk retorikk.
Foreløpig er det ikke helt klart hvilke motiver erkebiskop Chrysostomos hadde for å besøke Apostolos Andreas-klosteret. Men han fortalte i hvert fall sin vert, den tyrkiskkypriotiske turistministeren, at 36 år var for lang tid til å vente på en fredsavtale på øya som har vært delt siden den tyrkiske invasjonen i 1974. Sett på bakgrunn av at kirken har vært den største bremseklossen for fred på Kypros, er dette kanskje et lite skritt framover.
Og kanskje går det ikke helt galt i nord heller, selv om Mehmet Ali Talat skulle tape presidentvalget om et par uker. Selv om Dervis Eroglu har sagt at han vil stanse forhandlingene og knytte Nord-Kypros enda nærmere Tyrkia, ønsker den moderate islamistregjeringen til statsminister Erdogan at samtalene skal fortsette, ikke minst med tanke på Tyrkias aspirasjoner om å bli medlem av EU. På Nord-Kypros er det stort sett tyrkiske myndigheter som har bestemt hittil, så det er slett ikke umulig at Eroglu må jenke seg.
Men uansett er det langt fram til en politisk løsning og en fredsavtale på Kypros. Og i mellomtida frykter mange at den økonomiske situasjonen går fra vondt til verre. Kypriotene har mye å be sin gud om i denne påska.
Pengesedler varmer fattige ungarere