ABC Nyheter

Denne måneden feirer norske nettaviser femten års jubileum, men jubilanten har ennå til gode å hente hjem gull i kategorien undersøkende journalistikk.

Det er et tankekors siden denne kategorien gjerne betraktes som den gjeveste formen for journalistikk og ofte brukes til å begrunne medienes samfunnsrolle og eksistensberettigelse. Men de av oss som håpet at dette endelig skulle bli det første året et nettbasert graveprosjekt vant Skup, den årlige prestisjeprisen for god gravejournalistikk som ble delt ut i Tønsberg helgen som var, håpet forgjeves også i år.

Nettavisenes omdømmeproblem

Det er kanskje ikke så rart siden nettmedier lenge har hatt et heller frynsete rykte, både innad i mediebransjen og utenfor. Ja, spør du journaliststudenter vil de som regel jobbe i alle andre mediekanaler enn på nett.

Høsten 2008 forklarte Volda-studenter til Dagens Næringsliv at de «foreløpig ikke har vurdert muligheten for å begynne i en nettredaksjon». Men de innrømte at de kanskje måtte revurderer det synet gitt det vanskelige arbeidsmarkedet i kjølvannet av finanskrisen. «For kanskje, muligens, bare sånn helt hypotetisk altså, kan det å jobbe i nettavis være bedre enn å kjøre taxi,» skrev E24s spaltist Elin Ørjasæter.

Revolverjournalisten

Det kan delvis forklares med hvilke journalistiske idealer og helter journaliststudenter blir flasket opp med. Journalistheltene er alle Tv- og avisjournalister. De er gjerne menn, macho, jobber ugudelige timer, drikker ugudelige mengder alkohol, har selvsagt ikke familie og er villig til å gå over lik for skupene sine.

Flere av dem er ikke spesielt sympatiske mennesketyper: de jobber gjerne best alene. Blant de av dem som fortsatt er i live er det dessuten påfallende hvor mange som er alt annet enn begeistret for et gjennomsiktig og demokratisk medium som internett. Med andre ord er heltene lite tilpasset det samfunnet vi lever i dag, noe jeg skal komme tilbake til.

Pubertale nettaviser

Men først er det også på sin plass å si nettavisenes frynsete rykte selvsagt er delvis selvforskyldt. Nesten fra starten av har norsk nettjournalistikk fokus på hastighet og trafikk heller enn mulighetene nettet byr på.

Ifølge medieforsker Arne Krumsvik skapte lanseringen av Nettavisen i 1996 en ekstremt tøff konkurranse om nyheter på nett i Norge, og førte til at fokuset på å utvikle de unike egenskapene ved den nye kanalen ble tonet kraftig ned til fordel for sekundstrid om aller siste utvikling i nær sagt hvilken som helst nyhetssak.

Mange kjappe nyhetsoppdateringer skaper oftest mer trafikk enn færre, grundigere saker. Det gjør også klikkvennlige overskifter som spiller på kjendisnavn, sex og nakenhet.  Men det har selvsagt mer enn en skyggeside: da Dagbladet fylte 15 år den 8.mars, ble det kommentert ivrig på mikrobloggingstjenesten Twitter at alderen forklarte avisens pubertale fokus.

Med leserne på laget

Men etter femten år begynner vi også å få mange bevis på at bransjen er ferd med å bli voksen, og vi ser stadig flere eksempler på nettaviser som utnytter nettets muligheter på nye og spennende måter. En ting er at flere nettaviser i dag har egne gravejournalister og bruker penger på tidkrevende undersøkende journalistikk.

Noe helt annet er hvordan mange nettaviser i løpet av de siste par årene også har tatt i bruk de mange mulighetene nettet byr på for å fortelle historier på nye måter: gjennom bildeserier, video, flash, grafikk, visualiseringsverktøy, sammenstilling av data - og ikke minst gjennom å samarbeide med leserne, eller invitere dem til å bidra til journalistikken.

Med nettet har det vokst frem en ny type journalistikk som bruker andre virkemidler en den tradisjonelle journalistikken. Denne nye journalistikken er mer åpen, lyttende, bredere enn den gamle.

Den virkelige hedersprisen

For gravende journalist er den virkelige hedersprisen hvorvidt journalistikken vedkommende leverer skaper endring, får etterspill.

SKUP diplom til Helge O. Svela og Christian Lura, Bergens Tidende - Faktasjekk.no Foto: Martin Fossum / SKUP / SCANPIX.

Og fjorårets Skup-vinner, NRK Brennpunkts sak om «Mitt Skip er lastet med...», om giftig avfall og Vest-Tank ulykken i Sogn og Fjordane i 2007, som også fikk spesialheder av Skup-juryen i år, har gjort nettopp det. Men journalistene bak saken om Trafigura og giftdumping har gjort det med helt andre virkemidler enn hva undersøkende journalistikk tradisjonelt benytter. Undersøkende journalistikk er gjerne omgitt av mye hemmelighetskremmeri fordi det er vanskelig å beholde eksklusiviteten i den lange perioden, ofte et halvt år eller mer, undersøkelsene foregår.

Men istedenfor det tradisjonelle hemmelighetskremmeriet valgte Brennpunkt å dele kildematerialet sitt med medier i flere andre land, deriblant England, for å bidra til å avsløre omfanget av en internasjonal giftsskandale.

Dagen Twitter kom pressefriheten til unnsetning

Saken nådde et klimaks i oktober i fjor da Alan Rusbridger, sjefredaktør i den engelske avisen The Guardian, tvitret at avisen hadde ”fått munnbind” i Trafigura-saken.

Advokatfirmaet Carter-Ruck, som spesialiserer seg på injuriesaker, forsøkte å forby The Guardian i å rapportere stortingspolitikerens Paul Farrells spørsmål om saken i Underhuset. Etter at saken spredde seg som ild i tørt gress ved hjelp av Twitter, og to blogger beskrev saksdetaljer som The Guardian ikke kunne rapportere av rettslige hensyn, frafalt Carter-Ruck rettskjennelsen som forbød avisen å rapportere saken

Trafigura-saken, og etterspillet den har fått, har for skapt en ny og bredere politisk vilje til å gjøre noe med Englands håpløse injurielovgiving, som snur bevisbyrden på hodet slik at den anklagede må bevise sin uskyld - en injurielovgiving som er en trussel for ytringsfriheten globalt fordi en sak er injurierende der den leses.

Men saken har fått de dimensjonene den har fått, og følgelig også den gjennomslagskraften den har fått, ved hjelp av bredt internasjonalt samarbeid, og hjelp til å belyse saken fra de mange som tvitret og blogget om saken da The Guardian ble forsøkt nektet å skrive om den.

Vi trenger nye journalisthelter

I det ser vi konturene av en ny, bredere type journalistikk. Et annet eksempel er Bergens Tidendes Faktasjekk.no, som fikk med seg et Skup-diplom fra helgens gravekonferanse i Tønsberg, hvor lesere sender inn politiske påstander som journalistene så faktasjekker. Eller NRKs Maktdatabase som sammenstiller informasjon om ting som styreverv og voteringer og gjør at alle interesserte, også NRKs konkurrenter, kan sjekke norske politikeres nettverk. Eller tjenester som britiske HelpMeInvestigate og amerikanske SpotUs, hvor leserne melder inn temaer de mener bør undersøkes nærmere.

Mulighetene for å fortelle historier, vise sammenhenger og skape en mer relevant journalistikk med bredere kildetilgang gjennom dialog og samarbeid med leserne er uendelig mye større på nett enn på papir. Mange av verktøyene for å gjøre dette er videre gratis. Men jeg tviler på at det er de gamle macho-heltene som vil vise vei i dette nye journalistiske landskapet: vi trenger nye helter, nye myter, nye idealer. Så får vi heller satse på at neste år, 2011, blir året et bredt basert nettprosjekt endelig vinner Skup-prisen og bidrar til nettopp det. 

For ordens skyld: av de som konkurrerte om årets Skup har jeg jobbet for Brennpunkt (før Trafigura), Dagens Næringsliv, Gyldendal Norsk Forlag og selvsagt ABC Nyheter