ABCNYHETER

KABUL (Ny Tid/ABC Nyheter): I løpet av de to siste månedene har en masse medieanalytikere og journalister kontaktet meg angående USAs og Storbritannias nye strategi for Afghanistan. Min umiddelbare respons var at jeg ser fram til en dag da Afghanistan, et land med flere tusen års historie, har sin egen strategi som kan respekteres og støttes av det internasjonale samfunnet. Inntil vi kommer fram til en sterk nasjonal strategi, er det ikke håp for at strategier fra Washington, London eller andre steder kan få oss ut av denne krisen. 

De internasjonale beslutningstakerne ignorerer ofte det sivile afghanske samfunnet fordi det ikke er maktindikatorer som penger, våpen, innflytelse på narkotikahandel og produksjon, et cetera, å finne her. Jeg vil påstå at det er denne typen indikatorer som gjør at det internasjonale samfunnet tar noen mennesker mer alvorlig enn andre, og de siste åtte årenes hendelser har bevist denne påstanden.

 

Afghanske barn varmer seg rundt et bål på en ås ovenfor Kabul. Foto: AFP/Shah Marai.

For eksempel: Etter Bonn-konferansen, som ble holdt i desember 2001 for å legge planer for gjenoppbyggingen av Afghanistan etter invasjonen, har ingen deler av det internasjonale samfunnet protestert mot det faktum at det sitter folk i maktposisjoner i landet som misbruker menneskerettighetene. Det har vært et og annet utsagn fra noen land,men ingen har truet regjeringen i Afghanistan med at de vil miste noen handlingsmuligheter dersom de velger å beholde disse personene i maktposisjon. 

 

Etter åtte år med intervensjon, har det ikke ført til et bedre og mer stabilisert land.

Talspersoner fra det sivile samfunn, som frivillige organisasjoner, kulturelle og sosiale foreninger, og lokale råd, har ikke vært systematisk konsultert når det gjelder Afghanistans retningslinjer. Pluralisme og politiske partier har alltid vært motarbeidet i landet, og mangelen på en sterk og engasjert opposisjon har også bidratt til den rådende kaotiske situasjonen.

Som afghaner tror jeg ikke på at vi kan lempe alle våre feil og mangler over på en fremmed makt, men dette er konsekvensen av den massive støtten fra det internasjonale samfunnet. Etter åtte år med intervensjon, har det ikke ført til et bedre og mer stabilisert land.

the Afghan National Army (ANA) spiser etter et treningsoppdrag. Foto: AFP Photo/Joel Saget.

 

Internasjonale medier bruker gjerne uttrykket «okkupasjon» i stedet for «intervensjon» om situasjonen i Afghanistan. Det er kanskje fordi da det ble bestemt at man skulle gå militært inn i Afghanistan, var det ingen som hadde nok tid til å virkelig sette seg inn i konteksten og forutsi de potensielle konsekvensene av en slik intervensjon.

Uansett hva som er det virkelige scenariet, er det det afghanske folket som bærer den virkelige byrden. Og de som bærer byrden eller som nyter de gode resultatene må være en del av løsningen, heller enn bare mottakere av støtte og eksportert politikk. Et eksempel er Den nasjonale afghanske utviklingsstrategien (ANDS). Svært få administrative tjenestemenn kjenner til denne strategiens kjerne. ANDS er utviklet for å blidgjøre det internasjonale samfunnet heller enn afghanere, som burde ha hatt en ledende rolle i prosessen. Lite gjøres for å oversette retningslinjene til en lokal kontekst, og derfor har det i enkelte sektorer nesten ikke vært aktivitet de siste årene. Afghanske tjenestemenn føler ikke eierskap over denne politikken.

Et annet aspekt som har blitt en del av det internasjonale samfunnets spill for å plassere skyld, er korrupsjon. Korrupsjon sees på som «en tradisjonell, lokal vane som må ordnes opp i, heller enn et logisk, systemisk utfall av den internasjonale intervensjonen og dens valg av 'foretrukne allierte'». Jeg tror korrupsjon er enda farligere for Afghanistan enn terrorisme. Et terrorangrep kan ta noen liv og noen bygninger, men korrupsjon paralyserer et lands fundamentale strukturer, og skaper et hull som alle ressurser en bruker vil forsvinne inn i, for så å ende opp i de kriminelles lommer.

Verden trenger en dyp forståelse av dette fenomenet, dets egentlige årsaker og effekter. Kampen mot korrupsjon krever høy grad av forpliktelse. Den afghanske regjeringen og de internasjonale organisasjonene bør bruke denne forpliktelsen og gå sammen i kampen mot korrupsjon. Da jeg diskuterte dette med den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støre i Kabul under hans møte med personer fra sivilsamfunnet, likte han ideen, og jeg håper Norge som et land som har hatt suksess med antikorrupsjons-tiltak kan ta ledelsen på dette feltet.

Når det kommer til den nye amerikanske strategien i Afghanistan, er en av de største bekymringene våre at jusstissektoren er noe oversett til fordel for sikkerhetssektoren. Dette betyr i praksis at dersom vi har suksess med denne strategien, vil det om noen år finnes en sterk militær makt (politi, hær, etterretning), men ikke noe effektivt rettssystem som kan være der for å holde de tre organene ansvarlige og opprettholde rettsikkerheten. Jeg frykter med andre ord et militært regime, i nær eller fjern framtid.

Jeg frykter med andre ord et militært regime, i nær eller fjern framtid.

Spørsmålet om maktforhandlinger har også vært en del av den politiske debatten i fjor. Det er ironisk at vi på den ene siden ser selvmordsbombere sprenge seg selv i lufta og drepe sivile, mens vi samtidig ser president Hamid Karzai stadig be Taliban-lederen mulla Omar tilbake til samtaler. Det er uklart om vi kan kalle dette forsoning/forhandlinger eller avtaler om maktfordeling.

Det afghanske sivile samfunnet har alltid hatt en klar stilling til dette: Vi er enige med prinsippet om forhandlinger, men avtaler om maktfordeling må respektere den afghanske grunnloven og alle konvensjoner som er blitt undertegnet, og det bør være en stor forskjell mellom forsoning og avtaler om maktfordeling.

En due-selger viser fram en av duene sine på et marked. Antall sivile som ble drept i fjor er minst 2.400, mot 2.100 året før. Det er ny rekord. Foto: AFP Photo/Deshakalyan Chowdhury.

Det er også tydelig at det rettes lite oppmerksomhet mot inkludering av kvinner i politiske og andre aspekter av programmene og prosjektene som støtter Afghanistan. Dette er det grunn til å bekymre seg over, for det kan se ut til at kvinner nok en gang underordnes og eksluderes, tross risikoen de har utsatt seg for ved å bekjempe ekstremister og for et fredelig, demokratisk Afghanistan. Det gjenstår å se hvor mye engasjement som finnes på nasjonalt nivå for å sikre kvinners inkludering i den politiske ledelsen, og til hvilken grad dette støttes av det internasjonale samfunnet.

I disse dager arbeides det med den afghanske London-konferansen, som skal holdes 28. januar, ledet av den britiske statsministeren Gordon Brown, Afghanistans Hamid Karzai og FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Det vekker ikke oppmerksomheten til afghanerne, som har sett mange av disse konferansene, uten at det har ført til store resultater når det kommer til stabilisering av landet deres. Slike konferanser må også inkludere stemmer fra Afghanistan, og ikke nødvendigvis Afghanistans regjering eller antiregjeringsstyrker, men stemmene til den vanlige afghaneren. Hvilke beslutninger det enn er som tas, er det disse som virkelig vil bli påvirket av dem.

 

En russisk tank står og ruster. De gikk inn i 1979 gikk inn med over 10.000 mann, men klarte ikke kontrollere mer enn Kabul. Foto: AFP Photo/Joel Saget.