ABCNYHETER

Forfatter Jan Kjærstad. Foto: Scanpix

«Dårekisten» ,– som i Ibsens store verk Peer Gynt. «Dårekisten»,– det som handler om å være seg selv nok. Danskene var sendt av sted mot nord med kamera og mikrofon for å lage fortellingen om Norge av i dag. Og de fortalte historien om oljenasjonen, forbrukskulturen, velferds- og overflodssamfunnet. Om hvordan et land og et helt folks levesett og kultur på noen tiår har gjennomgått en total forvandling. Og foran oljenasjonens fantastiske Operahus var det Jan Kjærstad skulle gi sitt tilsvar på hvordan dette styrtrike landet forvaltet sin formue og unike stilling i verden. Hvordan kan andre land se til Norge som et slags framtids- laboratorium, spurte danskene. Hvordan vi altså kort sagt bruke dette øyeblikket i historien til å gjøre en forskjell. Vi som folk og nasjon. Oljesmurte og velfødde som vi er.

Jan Kjærstad kunne ha svart at jo, vi bruker denne overfloden til å ta ut mer ferie enn noe annet land. At jo høyere levealder vi får, jo kortere vil vi jobbe. At befolkningen drømmer om sabbatsår og permisjoner og lav pensjonsalder. Og får det! At vi har råd til alskens duppeditter og tekniske hjelpemidler i hjemmet og på arbeid, har kortere arbeidsdager og bedre arbeidsmiljø enn noensinne. Like fullt klager vi over tidsklemmer og har så høyt sykefravær at da Verdensbanken kom for å skryte av norsk økonomi mot slutten av 2009, lurte de på om ikke det snarere var Verdens helseorganisasjon,WHO, som burde tatt seg en nærmere titt på nasjonen!

Alt dette kunne han svart, men Jan Kjærstad var selvsagt ikke ubehøvlet. Han tok derimot utfordringen fra danskene. Jo, sa han. Han syntes en slik utfordring fra våre naboland, om å benytte overfloden til å være et framtids-laboratorium for nye løsninger og gjøre en forskjell ville vært bra; - det ville vært en passe ”tegnestift i rompa” for oss!

Hadde danskene vært her litt lenger kunne de fått med seg Statsminister Jens’ nyttårstale og tenkt at den ”tegnestiften i rompa” kunne de sannelig trengt! For hva er det Statsministeren finner viktigst å meddele oss alle ved inngangen til et nytt år? Jo – at vi må arbeide! Eller slik han mer korrekt sa det: ”Arbeid er rikdom.” Og så viste han til finansminister Erik Brofoss som i 1946 sa: “Vi må fri oss fra forestillingen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øye at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker hverandres arbeid, ikke andres.” Når oljen er slutt, sa statsministeren – er det hverandres arbeid vi skal leve av. I framtida som nå. Og det har han selvsagt evig rett i. Det er ikke det. At han synes det er nødvendig å si det, er derimot et uhyre interessant tidsbilde. Nyttårsaften 2010 var Norge altså så rikt og folket så mette at statsministeren fant ut at det var på tide å minne om at vi faktisk må jobbe for å holde hjulene i gang!

”Hva skal du bli når du bli stor da, gutten min?” spurte noen venner av meg sin håpefulle. ”Pensjonist!” kom det kontant tilbake fra 10-åringen. Pensjonist?! Foreldrene satt vinen i halsen og fikk resten av året sin fulle hyre med å forklare guttevalpen ett og annet om at selv om bestefar levde herrens gladeste dager i Sør Frankrike hadde han altså jobbet litt før han kom dit. Ganske mye faktisk. For slik var det altså før. Den gangen før oljen kom og vugget oss inn i velstandsdvalen.

Nå sa ikke Statsministeren så mye om hvordan han skal få oss til å jobbe mer i 2010. Han viste i stedet til 1500-tallets Spania som gjorde seg fete på gull fra Latin-Amerika og glemte å arbeide og produsere. Det straffet seg selvsagt. Han sa ikke at dette var et bilde på dagens Norge, det ville også vært å dra metaforen en smule langt. I stedet bebudet han derimot at det skal holdes nasjonalt rådslag. Tenke seg til. De fremste av folkets kårne skal kalle inn til samtaler landet rundt om hvordan vi skal jobbe igjen! OK, selvsagt er det smart endelig å finne ut av hvordan vi gjør det enklere å starte ny virksomhet og hvordan arbeidsmiljøet blir enda bedre slik at folk står i jobb i stedet for på fraværslista. Men ærlig talt! Kunne han ikke heller gitt oss en real ”tegnestift i rompa”?! Det er jo lenge til neste valg og ikke særlig risikabelt å rette en pekefinger mot velgerne ennå.

Ville det ikke vært på sin plass å minne om at Annerledeslandet som folket ville ha i 1994, ikke ser ut til å ha blitt det Fyrtårnet som viser verden vei i vellinga, men snarere kan risikere kallenavnet ”Dårekista”? At nå må vi jammen kjenne vår besøkelsestid. At vi har en historisk overflod og derfor et historisk ansvar? At det kunne vært ålreit om også denne oppvoksende slekt kunne se seg stolt tilbake på oss i foreldregenerasjonen og si: Jommen santen har de jobbet for det! Nå fortjener de å ta seg en pust i bakken! Eller – simpelthen avsluttet med fynd og klem: for øvrig - Skjerp dere, folkens! Godt nytt arbeidsår!