ABC Nyheter

Atomvåpen-motstandere var med i fakkeltoget som gikk til Grand Hotel for å hilse på Barack Obama. (Foto: Kyrre Lien, Scanpix)

Den nye avtalen skal erstatte START-avtalen fra 1991 som utløp 5. desember. Den skal gjelde inntil videre. Men START fjernet aldri helt den kjernefysiske trusel. Den reduserte faren for en atomkrig mellom USA og Sovjetunionen. På dette område er Russland fortsatt en supermakt, og prinsippet om «MAD» (Mutual Assured Destruction) gjelder stadig - dvs at et atomangrep fra den ene vil utløse en like ødeleggende reaksjon fra den andre atommakten.

En verden helt fri for atomvåpen vil vi sannsynligvis aldri få oppleve. Disse våpen er kommet for å bli. Som vi har sett i forbindelse med spredningen av våpnene, til Nord-Korea og snart til Iran, kan vi ikke håpe på en «null-visjon», som kjernefysikeren og forskeren Morten Bremer Mærli påpekte i fjorårets bok «Atomvåpen. Det du ikke vet, det du ikke vil vite». Men supermaktene kan som de tidligere har vist, komme til enighet om en begrensning av slike våpen, og det kan innføres bedre kontroll-og verifikasjonssystemer. I beste fell kan vi også stanse spredningen av atomvåpen.

I sin store tale i Praha ifjor tok Barack Obama til orde for en verden fri for atomvåpen. Han fulgte der opp linjen fra den undervurderte president Ronald Reagan, som allerede fra sine guvernørdager i California var overbevist om at atombomber ikke var militært anvendbare våpen. Hans store drøm var en verden fri for slike våpen, noe han foreslo på det dramatiske toppmøtet i Reykjavik med Mikhail Gorbatsjov i oktober 1986. Gorbatsjov lot en historisk sjanse gå fra seg fordi han fryktet Reagans stjernekrigplaner («Strategic Defence Initiative»), men hjemme i USA var motstanden like intens. Jeg opplevde den gang i Washington DC at en så viktig mann som Richard Perle advarte meg om at Reagan var blitt senil.

Til tross for at både russerne og amerikanerne ifjor høst talte om store fremskritt og det var ventet at den nye avtalen ville bli undertegnet før jul, er det fortsatt usikkert når dette vil skje. President Medvedev sa i begynnelsen av desember at det bare gjenstod «noen detaljer». Målet var å redusere antall kjernevåpen under de 1700-2200 som START tillot. Medvedev og Obama møttes i København i forbindelse med miljøkonferansen, men klarte altså ikke å ordne opp i disse «detaljer».
Like før årsskiftet sa statsminister Vladimir Putin, som jeg vil anta sitter bak og trekker i trådene, at det var de amerikanske planer om et rakettskjold som bekymret ham mest. Riktig nok har president Obama inntil videre oppgitt planene om et slikt rakettskjold i Polen og Tsjekkia, men Putin sier han er bekymret for USAs nye planer. Russland må utvikle nye offensive våpensystemer for å opprettholde den strategiske balansen, slo Putin fast.

Disse utsagn ble slått stort opp i vestlig presse. Særlig ble det lagt vekt på at russerne i desember hadde en vellykket prøveoppskytning av en ny langdistanserakett, som i NATO-terminologien har fått det besnærende navn «Satan». På russisk heter raketten «Vojevoda», det vil «hærfører». Enda et eksempel på hvordan begge parter fortsatt bedriver psykologisk krigføring.

Selv om raketten, som ble skutt opp i Orenburg ved grensen til Kazakstan, nådde frem til sitt mål på Kamtsjatka - en strekning på 11 000 kilometer - er det ifølge mange vestlige eksperter ingen grunn til panikk. Denne prøven viser bare at russerne er fast bestemt på å beholde en troverdig kjernefysisk avskrekkingsstyrke etter at den ble svekket ved Sovjetunionens oppløsning. Lagrene av operative raketter er idag mindre enn USAs.

Det spektakulære lysfenomenet i desember i fjor viste seg å være en mislykket oppskyting fra russerne (Foto: Odd Magne Haugen)

Dessuten er det mange andre rakettprøver som har vært fullstendig mislykket. Den siste skjedde i Nordvest-Russland i desember og forårsaket det oppsiktsvekkende lysskjær over Nordkalotten. Tidligere hadde russerne store problemer med Bulava-rakettene som de nye superubåtene i Borei-klassen skulle utstyres med. Og deres eneste hangarskip, «Admiral Kuznetsov», er et problembarn. Selv om russerne nå øker sine militærutgifter, er disse bare 1/25 av de amerikanske.
Til grunn for den russiske skepsis ligger ikke bare disse harde fakta, men Moskvas vurdering av landets geostrategiske situasjon. Den fortoner seg temmelig bekymringsfull etter at NATO utvidet sitt territorium østover, stikk i strid med løfter gitt i 1980-årene. Problemet er dessuten at Russland bare har såkalt «hard makt» å bygge på, det vil si militærmakt, ikke «myk makt» (soft power), som sosial, kulturell og økonomisk tiltrekning.

Den russiske elite kan ikke akseptere at deres land led nederlag i den kalde krigen som jo er den alminnelige oppfatning i vest. Det eneste område der russerne kan gjenvinne noe av sin gamle styrke, er kjernefysiske langdistanseraketter, samtidig som de utnytter regional militær overvekt til å hindre en ytterligere NATO-utvidelse, slik vi har sett i Georgia.