ABC Nyheter

 

Selv om NATO-landenes utenriks- og forsvarsministre gjorde gode miner til slett spill da president Obama ba om flere soldater, og alliansens militære ledere fulgte opp med konkrete anslag over hvor mye som trengtes på kortere og lengre sikt, så er og blir dette politisk sprengstoff. Da Barack Obama nylig erklærte at han ville sende 30.000 amerikanske soldater til, og han antydet en dato for tilbaketrekkingen, følte NATO-landenes ledere seg tvunget til å love flere soldater.

Mest imøtekommende var NATOs generalsekretær som lovet ca 7.000 soldater på sikt, mens alliansens militære ledere slo fast at det trengtes minst 500 flere soldater straks i det nordlige Afghanistan. Disse soldatene må i hovedsak komme fra Tyskland og Frankrike, sa den tyske NATO-general Karl-Heinz Lather som er alliansens stabssjef. Noe annet kunne han knapt si ut fra den militære logikk, siden opplegget allerede var slått fast ved president Obamas utspill.

Både den franske president og den tyske statsministeren vet at dette ikke er særlig populært i opinionen. Riktig nok forsøker franskmennene å demonstrere militær slagkraft og politisk besluttsomhet, men selv om president Sarkozy alltid skal være flinkest i klassen, er han fullstendig klar over at han ikke skaffer seg flere stemmer på den måten. Franskmennene har bitre erfaringer fra sine felttog i Asia og Afrika og vet bedre enn de fleste at den assymetriske krigen de står overfor i Afghanistan, er særdeles vanskelig å vinne. Militærteknologisk overlegenhet kan ofte virke mot sin hensikt, i det sivilbefolkningen rammes og egne tap heller ikke er til å unngå.

Tyskerne inntar en mye mer nøktern holdning til krig generelt og til felttog i den tredje verden spesielt. De er idag det kanskje minst militaristiske folk i hele Europa. Det var bare såvidt at den rød-grønne regjeringen fikk befolkningen med seg på Kosovo-krigen. I Tyskland var det den gang en langt mer åpen og ærlig debatt enn f.eks. her hjemme i Norge hvor både statsminister, utenriksminister og forsvarsminister benektet at vi var i krig. Kjell Magne Bondevik var senere ærlig nok til å be de norske offiserer og soldater om unnskyldning for denne usannheten.

I Tyskland har offiserskorpset ikke nølt med å komme med faglige advarsler, hverken i Kosovo-krigen eller nå i Afghanistan. Også i Norge finnes det mange meget dyktige og ærlige offiserer som har kommet med motforestillinger til den offisielle fremstilling av Afghanistan-krigen, men de har enten fått munnkurv eller er nærmest blitt latterliggjort. De norske myndigheter har ikke vært så åpne som de tyske, eller for den saks skyld selv de amerikanske, om det som skjer på slagmarken i Afghanistan.

Norge har sagt fra at det ikke blir aktuelt å sende flere soldater til Afghanistan. I stedet skal vi yte langt større økonomisk støtte til fettoget. Det skal president Obama visstnok ha sagt seg tilfreds med, men vi kommer ikke utenom at vi dermed kjøper oss fri med våre olje- og gassmilliarder. En annen sak er at det vil være vanskelig å sende enda flere soldater utenlands uten at vårt nasjonale forsvar, som allerede er meget svekket, blir enda verre stilt.

Jeg har i tidligere kommentarer kalt dette "militærturisme"; våre soldater skal være alle andre steder enn akkurat i Norge. Det blir som en gammel gramofonplate med hakk i, når Forsvarsdepartementets ledelse gjentar at det slett ikke står så ille til som mange militære eksperter og de fleste med et normalt gangsyn kan observere. Etter mitt skjønn burde norske medier være enda mer skeptiske til de optimistiske utsagn fra Forsvarsdepartementet.

I Tyskland vet forbundskansler Angela Merkel bedre enn de fleste at både USA og NATO forventer flere tyske soldater til Afghanistan. Tyskerne kan ikke så lett kjøpe seg fra det som vi nordmenn gjør. Men hun vet også at Afghanistan-krigen er meget upopulær blant tyskere flest. Det gjelder ikke bare partiene på venstresiden, men også kristeligdemokratiske velgere. Tyskerne har vanskelig for å forstå at den vestlige verdens skjebne skal avgjøres i et vilt og splittet fjelland som utenlandske armeer aldri har klart å underlegge seg. Tyske kommentatorer har pekt på hele rekken av fremmede hærførere som har møtt veggen i Afghanistan, fra Aleksander den store til de russiske tsarer og det britiske imperium, og i nyere tid, Sovjetunionen.

Tyske medier har brakt flere intervjuer med tidligere sovjetiske generaler og oberster om hvorfor de ikke klarte å beseire de afghanske muhajedin. Amerikanerne gjør de samme feil som vi, sier disse offiserer. Jeg møtte siste gang jeg var i Russland flere slike Afghanistan-veteraner, som ikke la skjul på at de betraktet Taliban, Al-Qaida og opprørerne i Tsjetsjenia som alvorlige trusler mot den kristne sivilisasjon, men de var ytterste skeptiske til måten amerikanerne og NATO forsøker å vinne denne krigen på.

I Russland er de mange krøplinger som frister en elendig tilværelse, et vitnesbyrd om hvilke offer en slik krig krever, men i sovjettiden fikk ikke folk vite noe om hvilke ufattelige lidelser den afghanske sivilbefolkningen ble påført. Det får derimot tyskerne idag. Tyske medier slår opp de mange tilfeller der uskyldige sivile rammes av bomber og granater i en teknologisk så avansert krigføring at soldatene sjelden får se dem som rammes.

Da en tysk oberst i september ga grønt lys for for et angrep på tankvogner, ble 140 drept, de fleste av dem sivile. Dette gjorde et sterkt inntrykk på tysk opinion som trodde Bunderwehrsoldatene stod på det godes side da de første ble sendt til Afghanistan i 2002. Men nå oppdaget man at tyskere var ansvarlige for angrep på uskyldige sivile. Tyskland var havnet på de ondes side.

Denne tragedie er blitt utnyttet av opposisjonen, og det har rammet den ellers så populære forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg som er en av de nye stjerner på den tyske politiske himmel. Guttenberg hevdet han var blitt feilaktig og utilstrekkelig informert i en sak som hadde krevd forgjengeren Franz Josef Jungs avgang, men her ble han motsagt av generalinspektør Wolf Schneiderhan. Slike problemer blir det flere av jo lengre tyske soldater må kjempe i Afghanistan og jo flere det blir av dem.

Jeg er tilbøyelig til å betrakte Afghanistan som NATOs kirkegård. Så sterkt uttrykker ikke tyske politikere og militære seg, men det er ingen tvil om at de er meget bekymret. De har vanskelig for å tro på president Obamas og de amerikanske generalers forsikringer om at bare krigen mot Taliban trappes opp, vil seiren være innen rekkevidde og tilbaketrekkingen kan begynne. For president Barrack Obama kan Afghanistan bli det samme som Vietnam ble for president Lyndon B. Johnson. Og da hjelper ikke engang en fredspris på hans ettermæle.