ABC Nyheter

En av sakene som fikk mest medieoppmerksomhet denne uken var den 18-årige bloggeren Regine Stokkes død. Titusener fulgte Regines kamp mot kreftsykdommen på bloggen Face your Fear, og hennes bortgang ble raskt plukket opp av medier som Nettavisen, VG og Dagbladet.

Hva slags forhold har Dagbladet til Regine?

Sistnevnte opprettet også en egen kondolanseprotokoll hvor tusenvis har lagt igjen en siste hilsen, et tiltak som ikke bare ble positivt mottatt. På nett stilte enkelte spørsmålstegn til hva slags forhold Dagbladet egentlig hadde til Regine og hvorfor de la ut en slik protokoll på egne nettsider istedenfor å lenke til bloggen hennes.

Ønsket mediene å kapitalisere på sorgen over hennes død? Har mediene rett til å blande seg inn i en privat nettsorg, i den grad en nettsorg kan være privat? Det siste spørsmålet er kanskje litt søkt, men de voldsomme reaksjonene på Regines død sier noe om hvordan nettet flytter grensene for privat og offentlig og radikalt endrer begreper hva som kvalifiserer som nærhet.

Ga ansikt til kreftkampen

«Regine blir aldri gløymd. I kveld er det mange som skriv minneord over ein person som dei egentleg ikkje kjende, men som likevel sette djupe spor etter seg,» skrev Haugabloggen da Regine døde.

Regine? I mediene beskriver vi aldri mennesker med fornavn med mindre de er kjendiser som alle forventes å ha et forhold til. Men det er kanskje nettopp det som er poenget: gjennom bloggen sin har Regine gitt kreftkampen et ansikt og har blitt en person veldig mange føler de har et forhold til selv om de aldri har møtt henne.

Som mange andre opplevde jeg at tårene begynte å trille da jeg leste om hennes bortgang, men utover å ha vært innom bloggen hennes av og til har jeg ikke noe forhold til henne. Jeg er ikke en gang som fast leser å regne, men hun var en av de norske bloggerne jeg syntes skriver godt om å være kreftsyk. Tårene begynte også å trille da jeg leste om den svenske bloggeren Tea Anderstigs død - uten at jeg har noe annet forhold til henne enn at jeg ble litt kjent med henne på Twitter.

Kan man sørge over nettvenner?

Tea og datteren Tilde omkom nylig i en trafikkulykke, og i Aftonbladet denne uken skriver bloggeren og mediekommentatoren Sofia Mirjamsdotter godt om hvorvidt man kan sørge når nettvennen går bort: «Det var en ny situasjon for flere av oss. Hva gjør man når et menneske man aldri en gang har truffet går bort? Har man overhodet rett til å sørge? Er ikke det opp til hennes aller nærmeste, de som kjenner henne 'på ordentlig'?» spør Mirjamsdotter, men konkluderer:

«Man har absolutt rett til å sørge over noen man aldri har truffet. Det er vel egentlig ikke merkeligere enn at mennesker gråter når en stor statsmann eller artist går bort. Det er, når jeg tenker etter, mye mindre merkelig at man blir lei seg når en nettvenn går bort.»

Nye utfordringer for mediene

Formulert på den måten er det kanskje ikke så oppsiktsvekkende at vi i nettalderen feller tårer for og med mennesker vi aldri har møtt, vi har vel alltid gjort det for og med mennesker mediene har trukket frem.

Men når mediene renner ned digitale dører på jakt etter stoff, slik de gjerne renner ned pårørendes dører når kjentfolk går bort, er terskelen klart lavere for hva som oppfattes som akseptabel oppførsel. Eller er det bare slik at det er lettere å få et nært forhold til en blogger, som har delt sin usminkede kamp for å overleve dag for dag, enn til en polert og PR-kåt kjendis?