ABC Nyheter

Særlig avsløringene av angiversystemet til det hemmelige politi, STASI, har etterlatt seg åpne sår som ikke vil gro. Av Øst-Tysklands 16 millioner innbyggere var det mapper på seks millioner, det vil si at mer enn en tredjedel av borgerne ble overvåket. Gjennom såkalte «uformelle medarbeidere» (IM) knyttet STASI til seg personer som var villige til å angi familiemedlemmer, naboer og kolleger. Foreldre rapporterte på barn, og barna på foreldrene. Ektefeller spionerte på hverandre. På arbeidsplassene og i nabolaget var det alltid noen med lange ører. Ikke engang Gestapo hadde et så utbygget angiversystem.

Det går knapt en uke uten at det kommer frem nye slike saker. De blir slått opp av mediene samtidig som sterke krefter setter i gang en omfattende benektelse og tilsløring. Mange politikere, også i de konservative partier, vil lukke STASI-arkivene og har delvis lykkes med det. På venstresiden, særlig innen Die Linke, er det politikere som mener at man ikke lenger skal grave i fortiden, og dessuten, sier de, var det slett ikke så ille i DDR som det er blitt påstått.

Les også: - Det var et griseri

En ny sak er dukket opp i Brandenburg, som er den delstat der politikerne har anstrengt seg mest for å legge et glemselens slør over fortiden. Det viser seg nå at Linke-politikeren Michael-Egidius Luthardt, som sitter i Landdagen (delstatsparlamentet), tjenestegjorde i det beryktede vaktregimentet «Feliks Dzierzynski». Det var oppkalt etter grunnleggeren av bolsjevikenes hemmelige politi, Tsjekaen, og innledet generasjoner med blodig undertrykkelse, først i Sovjetunionen og senere i Øst- og Sentral-Europa.

De som var med i dette regiment, voktet den mellomtyske statsgrense og Berlin muren og drepte et stort antall flyktninger. Også de som ville overgi seg, ble skutt ned og mange ble etterlatt bløende i dødssonen. Hva Luthardt gjorde, vet ingen andre enn han selv og hans kolleger, for hans papirer i statsarkivet ble ødelagt. Birthler-kontoret som har ansvaret for STASI-arkivene kan berette om mange slike tilfeller der det lyktes offiserer å tilintetgjøre kompromitterende papirer.

Angiversystemet avsløres i filmen «Das Leben der anderen».

Luthardt er den syvende Linke-representant i Brandenburgs parlament somn er blitt avslørt som tidligere STASI-mann. Selv i de tilfeller der det ikke lenger er mulig å benekte fakta settes et stort apparat i gang for å bagatellisere det de har vært med på.

Les også: Stasi hadde mappe på Michael Jackson

I disse benektelser deltar ikke bare Linke-politikere, men også sosialdemokrater og andre. Brandenburgs tidligere ministerpresident (statsminister) Manfred Stolpe var en kirkepolitiker som hadde langvarige kontakter med STASI, men han ble aldri stilt til ansvar. Den nåværende SPD-ledelse i delstaten undskylder både egne medlemmer og andre med at DDR slett ikke var noen «urettsstat» og at det er på tide å sette en sluttstrek.

Dette er selvsagt vanskelig å akseptere for ofrene for STASI-terroren. Mange av de som overlevde, fikk merker for livet. Dette angiversystem på tvers av nære kjærlighets-og familieforbindelser avsløres i den prisbelønte filmen «Das Leben der anderen» (De andres liv). Det er en film som burde sees av alle dem som romantiserer livet i DDR, den såkalte «Ostalgi». Det viste seg at den tidligere kona til han som spiller hovedrollen, Ulrich Mühe, hadde langvarige kontakter med STASI. Hun er i arkivene oppført som en IM. Jenny Gröllmann benekter at hun rapporterte på sin ektemann. Her stod påstand mot påstand inntil begge to døde.

Les også: - STASI hadde 620.000 agenter

Men striden er ikke blitt gravlagt. Nå fortsetter venner og kolleger av de to skuespillere og tidligere ektefeller striden. Jana Hensel, som skrev bestselgeren «Zonenkinder», redegjør i sin nye bok «Achtung Zone» for denne strid. Hun later som hun er en objektiv rapportør som lar begge slippe til, men jeg synes hun virker ganske forutinntatt mot Ulrich Mühe og hans venner. Men aller verst er enkelte av dem som tar Jenny Gröllmann i forsvar og bagatelliserer hele angiversystemet.

Skuespilleren Henry Hübchen, som fortsatt er aktiv på scenen og nyter et privilegert overklasseliv i Prenslauer Berg, fordømmer Mühe som en «politiserende» skuespiller og propagandist og kaller filmen «De andres liv» for et makkverk. Hübchen er en stjerne på Berliner Volksbühne, som i tillegg til å være et meget profesjonelt teater, er blitt et valfartssted for venstreorienterte og gamle kommunister som drømmer om det tapte «DDR-paradis». Jeg har ofte sett tidligere STASI-topper i teatersalen, og mange av dem har dannet sine egne klubber som håner ofrene for deres terror.

Selv blant gamle SF-ere her i Norge støter jeg på folk som bagatelliserer STASI og som mener alt var så mye bedre før. Enkelte av dem skrev under pseudonymer artikler i østtyske blader og tidskrifter, der de lovpriste DDRs «fredspolitikk» og fordømte vesttysk «militarisme og revansjisme». Det de gjorde var ikke kriminelt og fortjente ikke Overvåkingspolitiets nidkjære oppmerksomhet, men de burde i hvert fall ha innrømmet at det de gjorde var fryktelig dumt.

Det er slett ikke alle som finnes i STASI-arkivene, som var angivere og agenter. Dette er et viktig argument fra Jenny Grölmanns forsvarere. Mange STASI-offiserer skulle rettferdiggjøre store bar- og restaurantregninger, og for å styrke sine karrieremuligheter skrøt de på seg IM-ere og agenter, slik primitive menn skryter på seg damer. Det er all grunn til kildekritiske holdninger når man gjennomgår hemmelige arkiver. Jeg har arbeidet i hemmelige arkiver både i Berlin og Moskva og har gang på gang støtt på påstander som jeg selv kunne kontrollere ikke holdt mål.

Et annet problem når man skal ta stilling til det som finnes i de hemmelige arkiver, er at enkelte politikere i dag bruker disse for å bakvaske sine politiske motstandere. Det har jeg sett mange eksempler på i Ungarn og Tsjekkoslovakia, og nå har vi en celeber sak i Polen. I alle disse tre land lot de være å åpne de hemmelige arkiver for å skape forsoning og ro. Men det virket motsatt. Løsrevne bruddstykker ble tatt ut og brukt for å sverte politiske meningsmotstandere. Politikk og samfunnsliv ble forgiftet.

I Polen har den tidligere Solidaritetsleder og president Lech Walesa gått rettens vei for å stanse president Lech Kaczynskis påstander om at han var kommunistisk agent. I 2000 ble Walesa renvasket av en domstol, men Kaczynski-tvillingene fortsetter å fremme sine høyst tvilsomme påstander som også spres av ultrakonservative og erkekatolske medier med Radio Marja i spissen. Lech Walesa vil engang for alle ha en stopper for disse absurde beskyldninger og har derfor krevd et ikke stort, men symbolsk viktig beløp i erstatning, foruten at påstandene skal erklæres for døde og maktesløse.

I forbindelse med Fredsprisen til Lech Walesa opplevde jeg hvordan både polske diplomater og etterretningsfolk fikset på fakta for å fremstille seg selv som dyktigere enn de egentlig var. De var redde for at Warszawa skulle tro de ikke hadde gjort jobben sin. Da jeg ble spurt av daværende polske ambassadør Karol Nowakowski om jeg trodde Walesa ville få Fredsprisen, svarte jeg at jeg hadde liten tro på at Nobelkomiteen skulle ha slikt mot og fantasi. Dette fremstilte Nowakowski i en rapport som forskeren Jan Strekowski fant i utenriksministeriets arkiver, som at han hadde gjort jobben sin og at det ikke var noen fare for at Walesa skulle få Fredsprisen. Både i lederartikler og i signerte kommentarer støttet jeg som Dagbladets sjefredaktør tildelingen, og jeg traff Lech Walesas kone, Danuta, da hun var i Oslo for å motta prisen på mannens vegne. Forøvrig gjorde jeg ingen hemmelighet av at jeg var medlem av den skandinaviske Charta 77-gruppen til støtte for tsjekkoslovakiske borgerrettighetsforkjempere, og de kommunistiske hemmelige tjenester visste selvfølgelig at jeg i 1957 stod bak diktsamlingen "Til Ungarn" til støtte for ungarske frihetsforkjempere.

Affæren med Lech Walesa viser hvor kildekritisk man bør være når man arbeider med hemmelige arkiver, særlig fra overvåkings- og etterretningstjenester. Men samtidig er striden om STASI en påminnelse om hvor viktig det er at en lite ærerik fortid ikke tildekkes og forskjønnes. Det skylder vi våre etterkommere som ellers ville bli fullstendig uvitende om den djevelskap og ondskap som diktaturene representerte. Det er skremmende nok at østtyske ungdommer som enten ikke var født da Berlin-muren falt eller var ganske små da Tyskland ble gjenforenet, tror at STASI var en høyst uskyldig sikkerhetstjeneste og at DDR var et normalt samfunn.