ABC Nyheter

Jeg er altså fortsatt ikke videre opptatt av sport generelt eller medaljemuligheter i OL spesielt, og nå står jeg antagelig i fare for å gjøre som Dagbladet - «være mot Kirken, men for kvinnelige prester». Dere får ha meg unnskyldt dette selektive sportsengasjementet, men er dette mulig?! Hvordan kan det ha seg at vi fortsatt har ledere som tør å bedrive seksuell trakassering - helt åpenlyst? Hvor i svarte har de vært de siste 30 årene? Det er nemlig ikke det at jeg blir fintfølende sjokkert over å få en slibrig kommentar slengt etter meg på byen en sein kveld, men at det fortsatt finnes miljøer hvor en leder føler seg helt fri til å velte sine groveste tanker ut over middagsbord og kvinnelige deltagere, er da simpelthen uhørt. Eller?

Og det er nå jeg innerst inne lurer på om jeg heller burde spørre meg selv; hvor har DU vært de siste 30 åra da, jenta mi? I en beskytta kjønnskvotert virkelighet hvor slik styggedom ikke finnes, kanskje? Er vi igjen på refrenget om kua som glemte hvordan det var å være kalv? Eller er det fordi jeg som ung-ku kom så raskt opp øverst på banen, at ingen turde plage meg med slikt? Sterke damer blir ikke blunka til i utrengsmål. Nei, tvert imot egentlig, kan jeg snarere minnes mangel på sexpress enn seksuell trakassering.

Fakta er at til tross for at jeg tråkket mine ungdommelig høyhælte i mannbastion etter mannsbastion, opplevde jeg ikke seksuell trakassering. Hersketeknikker, ja visst, men trakassering var uhørt. Griseprat dreiv gubbene med på puben i min tid. Borte ved biljardbordene. Langt ned i ølglassene. I guttepraten seg i mellom kunne det sikkert komme grovere ideer enn hva Peter Mueller framførte i Berlin, men ikke åpenlyst. Ikke for 30 år siden i politikken. I sporten i dag, derimot… Og kanskje finnes det en hel bråte Peter Mueller-look-a-likes der ute, som slesk hverdagskost for jenter rundt om i organisasjons- og arbeidsliv?

Da er det ikke snakk om at noen har sovet i timen, men gjennom flere tiår med sivilisasjonsforedling. Vi oppfører oss ikke sånn, simpelthen. Du psyker ikke ut medarbeideren din, studenten din eller kollegaen din med klaps på baken og slibrigheter. Og det hjelper ikke om du kan skaffe Norge gullmedaljer herfra til månen. Det hjelper særlig ikke da, faktisk. Jo mer makt du har, jo mindre toleranse skal du selvsagt møte for at du misbruker posisjonen din. For at du ikke oppfører deg. Mø!

Derfor drøyer du ikke med å si at feil er feil. Urett er urett. Selv om Bøkko sutrer og en hel haug har mista prinsipp-synet i medaljetåka. Det skulle tatt seg ut om idretten utsatte å trekke grensa mellom rett og galt til sånn i all taktisk bekvemlighet etter OL! Det blir som gjentatte ganger å true 4-åringen hjemme med skammekroken hvis han ikke oppfører seg, for så til slutt å bli så lei mitt eget mas at jeg lar ham sitte å raljere ved middagsbordet likevel. Gjett hvem som er sjefen hjemme da?!