ABC Nyheter

Jeg husker godt datoen 25. juni 2006. Familien var på bilferie i Irland, og jeg ble oppringt av redaksjonen i Dagbladet. En grensepost mellom Israel og Gaza var blitt angrepet av militante palestinske islamister. To soldater var drept og en bortført. Fra en internettkafé i den lille byen Dingle skrev jeg for første gang om Gilad Shalit, den gang 19 år gammel. Seinere er det blitt flere artikler om soldaten som i løpet av sin tid som fange er forfremmet fra korporal til sersjant i den israelske hæren.

Gilad Shalit har vært fange i tre år. Foto: AP

Helt siden Shalit ble bortført har israelske myndigheter vært opptatt av å få ham fri. Saken har fått enorm oppmerksomhet i Israel, der alt gjøres for å få tilfangetatte soldater hjem. Både i hjemlandet og i andre deler av verden har Shalit fått enorm sympati. Han har sittet isolert uten å få ta imot besøk, ikke engang fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC). Et sjeldent livstegn kom fra ham i oktober, i en video som Hamas ga israelerne i bytte mot løslatelsen av tjue kvinnelige palestinske fanger. Håpet om å få Shalit fri steg, og de indirekte forhandlingene mellom Israel og Hamas, som pågår med egyptiske og tyske meklere, ble intensivert.

I Israel omtales Shalit som gissel. Det vil nok være mer korrekt å kalle ham krigsfange. Han var i uniform da han ble bortført, og islamistorganisasjonen Hamas, som styrer i Gaza, er i væpnet konflikt med okkupasjonsmakten Israel. Men Hamas bryter glatt internasjonale konvensjoner om fangebehandling og bruker Shalit som forhandlingskort for å få palestinere som sitter i israelske fengsler fri.

Situasjonen for den tilfangetatte israeleren er selvfølgelig helt uakseptabel, men det er en annen side av denne saken: Israelerne driver selv med bortføringer og illegale fengslinger, mange ganger av helt uskyldige personer.

Den 70 år gamle moren til Khaled Saleh al-Mugheir viser fram bilde av sønnen som har sittet i israelsk fangenskap i 18 år. Foto

Jeg kom selv over flere slike tilfeller da jeg dekket de norske FN-soldatenes tilstedeværelse i Sør-Libanon fra 1978 til 1998. Like ved det norske operasjonsområdet lå Khiam-fengselet, et av verdens mest beryktede, både på grunn av soningsforhold og utstrakt bruk av tortur. Formelt ble det drevet av kristne militssoldater i Den sørlibanesiske hæren (SLA), israelernes samarbeidspartner. Men i realiteten var det Israel som hadde kontrollen.

Og som en av SLA-lederne fortalte meg og et par norske kolleger på 1980-tallet: –Trenger vi litt sofistikert hjelp for å få fanger til å snakke, sender vi bud på israelerne.

I Khiam-fengselet havnet libanesiske motstandsfolk som bekjempet den israelske okkupasjonen, men også helt uskyldige personer. En bror eller far til en politisk aktivist eller geriljasoldat kunne bli tatt til fange, bortført og sendt til Khiam. Der kunne han sitte i måneder eller år, og beskjeden til broren eller sønnen var soleklar: Finner du på noe tull, går det utover slektningen din i fengselet.

Den samme strategien har israelerne brukt overfor palestinere. Her er en historie fortalt av den israelske soldaten Arik Diamant i 2006, rett etter kidnappingen av Gilad Shalit:

«Det var tidlig om morgenen og fremdeles mørkt utenfor. En geriljagruppe dukker opp fra intet for å kidnappe en soldat. Etter å ha beveget seg i stillhet i flere timer, når gruppa sitt mål, og et bakholdsangrep er i gang. I løpet av sekunder ser soldaten rett inn i et rifleløp.

Et slag i ansiktet med geværkolben, og soldaten faller blødende til bakken. Kidnapperne reiser ham opp, binder hendene hans raskt og setter bind for øynene hans. Så forsvinner de i mørket.

Dette burde ha vært slutten på kidnappingen, men marerittet har akkurat begynt. Soldatens mor bryter sammen, faren hans ber.»

Når man har lest dette, tror man selvfølgelig at Arik Diamant skildrer kidnappingen av en israelsk soldat, og parallellene til Shalit er påfallende. Men det er slett ikke tilfelle. Diamant skriver om en operasjon han selv deltok i som medlem av de israelske forsvarsstyrkene, IDF. Det er ikke en soldat som blir kidnappet, men en 17 år gammel palestinsk gutt. Og hvorfor blir han tatt?

Han kjente «noen» som hadde gjort «noe».

Diamant fortsetter:

«Bundet og med en lerretssekk over hodet førte vi ham til et avhørssenter som var kjent som «skrikets høyde». Der ble han slått, ristet og fratatt muligheten for søvn i uker eller måneder. Hvem vet?»

Og så kommer en meget viktig observasjon:

«Ingen skrev om det i avisene. Europeiske diplomater ble ikke bedt om å hjelpe ham. I virkeligheten var ikke kidnappingen av dette palestinske barnet noe utover det normale. I løpet av mer enn 40 års okkupasjon har vi kidnappet tusener av mennesker, akkurat slik Gilad Shalit ble tatt til fange; truet med våpen, ubarmhjertig slått, uten noen dommer, jury eller vitner og uten å gi familien noen informasjon.

Når palestinerne gjør noe slikt, kaller vi det terror. Når vi gjør det, arbeider vi overtid for å skjule ugjerningen».

Arik Diamant var i 2006 leder for Mot til å nekte, en organisasjon bestående av israelske reservesoldater som ikke vil tjenestegjøre i de okkuperte områdene Gaza og Vestbredden. Flere hundre soldater har undertegnet organisasjonens opprop, men soldatene er lite populære blant vanlige israelere. For slikt gjør man ikke.

Men Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner slutter ikke å rapportere om palestinske fanger og deres skjebne. Ifølge Amnesty sitter 8.500 palestinere i israelsk fangenskap. Som en del av blokaden av Gaza har israelske myndigheter siden våren 2007 nektet 900 fanger fra dette området familiebesøk. Før det tid var det store restriksjoner, noe som betyr at enkelte pårørende ikke har sett sine kjære på ti år eller mer.

Rundt 300 palestinske barn sitter i israelske fengsler. 550 mennesker blir holdt i såkalt administrativ forvaring, uten å være siktet, tiltalt eller stilt for retten. Noen av disse er blitt holdt fanget i opptil seks år, ifølge Amnesty.

Også palestinske fanger i israelske fengsler blir holdt som forhandlingsbrikker, slik tilfellet er med Gilad Shalit. I slutten av juni 2006 ble 45 Hamas-tilknyttede medlemmer av den palestinske lovgivende forsamlingen arrestert. Arrestasjonene ble sett i sammenheng med bortføringen av Shalit. Selv om israelerne har nektet for at Hamas-politikerne skulle brukes som forhandlingsbrikker, mener mange at akkurat det har vært tilfelle.

Det er ganske påfallende at seks av dem ble løslatt i begynnelsen av november, kort etter at israelerne hadde mottatt videoen som viste at Gilad Shalit var i live. Rundt 15 av parlamentsmedlemmene skal ifølge Hamas fremdeles sitte fengslet.

Når Gilad Shalit og de palestinske fangene blir satt fri, er uvisst, men pårørende håper det bare dreier seg om dager. Det striden nå står om er enkeltpersoner som er dømt for terrorhandlinger mot israelere. Hamas i Gaza vil kompromisse, mens Hamas-ledelsen som holder til i Syrias hovedstad Damaskus, står hardt på de opprinnelige kravene om løslatelse av rundt 70 militante islamister som en del av pakkeløsningen. Men det er også intern uenighet i Israel, både i regjeringen, blant religiøse ledere og i befolkningen ellers.

Mange frykter at løslatelsen av palestinske militante aktivister vil føre til nye bombeaksjoner og mer terror. I tillegg brukes argumentet om at en avtale som er gunstig for Hamas, vil kunne gi motivasjon for å bortføre flere soldater.

Men man kan også se saken fra en annen vinkel. Kanskje vil færre israelske soldater risikere å bli bortført dersom israelerne på sin side stanser sin praksis med å holde palestinere som ikke har begått noen forbrytelser, i administrativ forvaring.

Les også: - Jobben er ikke gjort