ABC Nyheter

Etter at Rupert Murdoch, en av verdens mektigste avismenn, i våres gikk ut og sa at det var på tide å begynne å ta seg betalt for nettinnhold, har debatten om nye betalingsmodeller på nett gått høyt og lavt.

Ikke minst har mange av Murdochs redaktører, deriblant James Harding i britiske The Times, lojalt viderebrakt sjefens budskap.

Fusk

Det må derfor ha vært en pinlig dag da The Times ble tatt på fersken i å ha stjålet innhold fra en blogger forrige uke. Regissør Edgar Wright oppdaget ved en tilfeldighet at avisen hadde reprodusert store deler av en av hans bloggposter, hvor han hyllet den nylig avdøde skuespilleren Edward Woodward, som en kommentar – tilsynelatende uten å ha kontaktet ham for tillatelse.

«Jeg synes synd på Times redaktør James Harding som forteller verden hvordan kvalitetsjournalistikk bør koste penger, og så skjer dette,» skrev Emily Bell , direktør for digitalt innhold hos konkurrenten The Guardian, på mikrobloggingstjenesten Twitter. Det er selvsagt en type fusk aviser elsker å kunne ta sine konkurrenter for, men hendelsen er et godt eksempel på et problem som berører hele mediebransjen.

Teori og praksis

Mediene viser stadig til at kvalitetsjournalistikk koster og at de gjør en viktig jobb som demokratiets voktere i kraft av sin dekning. De er, av naturlige årsaker, ikke like glade i å snakke om hvor mye av innholdet deres består av klipp- og limjournalistikk, innhold oversatt fra utenlandske medier eller regelrett plagiat.

I en tid hvor mediene gjør drastiske kutt og det blir stadig færre hender til å gjøre jobben, er det liten grunn til å tro at det blir mindre av denne typen lettvinte journalistikk - til tross for at det undergraver medienes muligheter nettopp til å ta seg betalt. For hvem vil betale for noe de kan få gratis andre steder? Medienes svar er at de skal utvikle nye tjenester og mer skreddersydd innhold de vil ta seg betalt for.

Porno og finans

En slik tjeneste er danske Ugen, lansert av Mecom-eide Berlingske. Den nye satsingen samler ukas begivenheter i et elektronisk magasin som kommer ut hver fredag, og er ifølge Berlingske Tidende moderselskapets «første våpen i oppgjøret med internetts ’selvforsyningsbuffet’ av gratis innhold».

Selv tviler jeg på om det finnes en forretningsmodell i gamle nyheter i dette formatet. Arianna Huffington, medgrunnlegger av det liberale nettstedet Huffington Post, sa nylig at bare sær porno og spesialisert finansiell informasjon, kan bli en suksess bak betalingsmurer - men alt tyder på at nettaviser i fjern og nær vil gjøre sitt beste for å motbevise denne tesen i tiden fremover.

Gjennomsiktighetens tidsalder

Da hadde det kanskje ikke vært så dumt å i det minste ta innover seg at vi lever i gjennomsiktighetens tidsalder. Sosiale medier har gitt et større antall mennesker en talestol, og større muligheter til å snakke sammen på tvers av geografiske og sosiale grenser, enn noen gang. De som sier en ting og gjør noe annet har dårlige kår på denne arena.

Det er alt annet en fordelaktig for medieledere som synger kvalitetsjournalistikkens pris samtidig som de gir egne bedrifter for dårlige kår til å bedrive annet enn samlebåndsjournalistikk, eller som avfeier blogger som verdiløse parasitter på tradisjonelle medier det ene øyeblikket bare for å reprodusere innhold fra dem uten kompensasjon det andre. Det skaper et omdømmeproblem som neppe øker lesernes betalingsvilje.

I Times' tilfelle har avisen publisert en presisering, og, på anmodning fra Wright, publisert blogginnlegget hans i sin helhet og sagt seg villig til å donere penger til et veldedig formål for å bøte på skaden.

Her er flere medierapporter fra Kristine Løwe:

* Hvem er redd for den store, stygge mobben?

* Journalistisk arroganse eller manglende empati? (Om journalistlegenden Günter Wallraff)

* Ublidt møte med pressen

* Skal vi tvinge kvalitet på folk?