Soldaten Terah Moore holdt sine 29 Twitter-følgere oppdatert på ryktene rundt skyteepisoden (innflelt). Sett utenfra fra profesjonelle medier var bildene skarpere. Foto: Afp.

Borgerkaos

Korrumperer det både medier og mennesker om vi oppmoder leserne til å bidra i den journalistiske prosessen?


Borgerjournalistikk kan ikke håndtere sannheten, skrev Internettkommentatoren Paul Carr på teknologibloggen Techcrunch nylig. Han hevdet at skyteepisoden ved Fort Hood i USA viste oss at sosiale medier gjør oss alle til skamløse «sannhetsvitner», mer opptatt av å fortelle verden at vi var på åstedet av en tragisk hendelse enn av å hjelpe de skadede.

Villedende borgerjournalistikk

Carr skrev han lenge har argumentert for at det er mange problemer knyttet til bruken av sosiale medier, og trakk fem Terah Moore, en soldat fra Linden, Michigan, basert ved Fort Hood, som det perfekte eksempelet til å illustrere dette.

Under skyteepisoden, da major Nidal Malik Hasan drepte rundt et dusin mennesker, sendte hun løpende oppdateringer fra militærsykehuset ved Fort Hood via mikrobloggingstjenesten Twitter.

Carr mener dette viser oss hvordan sosiale medier korrumperer oss, og han tar videre feilaktig informasjon i Moores Twitter-oppdateringer til inntekt for at borgerjournalistikk bare tjener til å villede oss.

Holder ikke vann

Dette bildet ble tvitret av Terah Moore via Twitpic.Dette bildet ble tvitret av Terah Moore via Twitpic.

Men var det nå egentlig Moores Twitteroppdateringer et forsøk på å drive borgerjournalistikk, og ble hennes oppdateringer fanget opp av mediene i det omfanget Carr insinuerer, spør sosiale medier-konsulent Suw Charman-Anderson.

Charman-Anderson viser til at Moore hadde 29 følgere på Twitter og at det dermed er lite sannsynlig at Moore trodde hun henvendte seg til andre enn venner og kjente med oppdateringene sine. Hun viser dermed at påstanden om at Moores Twitter-meldinger ble fanget opp i stort omfang av tradisjonelle medier ikke holder vann ved nærmere ettersyn.

Carrs kommentar har allikevel skapt store bølger på internett og høstet spesielt mye sympati blant journalister som var enig i at episoden viser oss hvor villedende og urealistisk begrepet borgerjournalistikk er.

Stråmenn

Barack Obama hedret de døde soldatene som er symbolisert med skoene, våpenet og hjelmen. Foto: EPA/Scanpix.Barack Obama hedret de døde soldatene som er symbolisert med skoene, våpenet og hjelmen. Foto: EPA/Scanpix.

Men akkurat som Carr bruker episoden som en «stråmann» for sine argumenter mot borgerjournalistikk og sosiale medier, bruker mange av disse journalistene Carrs kommentarartikkel på samme måte: som et argument mot noe de instinktivt er i mot heller enn å gå bevisene i argumentasjonsrekken nærmere i sømmene.

Hvis Moore verken forsøkte å bedrive borgerjournalistikk eller stilte seg tilgjengelig for mediene som prøvde å bruke henne som øyenvitne i saken, hvordan kan Twitter-meldingene hennes da brukes som argumentasjon mot borgerjournalistikk?

Ubarmhjertig?

Carr viser også til en YouTube-video av Neda Agha Soltans siste øyeblikk, en ung iransk kvinne som ble skutt under opptøyene i Iran på forsommeren. Han hevder det viser en skremmende utvikling at kameramannen var mer opptatt av å dokumentere det som skjedde enn av å hjelpe den døende unge kvinnen.

Charman-Anderson på sin side viser til at det var flere andre, deriblant en lege, tilstede som gjorde sitt beste for å redde livet hennes.

For meg å illustrere Carrs kommentar og reaksjonene den ble møtt med at mange er mer opptatt av å bevise egne teser enn å forholde seg til realitetene. Jeg skal være den første til å innrømme at både begrepet borgerjournalistikk, og sosiale medier – som jeg var inne på i forrige Medierapporten – har sine utfordringer og svakheter, men la oss i det minste forholde oss til reelle og ikke konstruerte problemstillinger.

Lesernes kommentarer

Gullkantet taushetsplikt

Hvem er "lesere" og hvem er "journalister"? Ytterpunkter kan være totalt uvitende lesere og journalister med total viten. I dagens mediemangfoldighet er det lesere som ikke bruker sin hjerne - og ditto jounalister. Da blir avstanden mellom leser og journalist straks mindre. Resultatet blir en formidlingslapskaus som begge parter i forbløffende grad ser ut til å finne bekvem. Da tenker jeg på endimensjonale "nyhetsfora" som i full fart hauser ut vrøvl og uviktigheter - og blir belønnet med stadig økende oppslutning. Vi trenger flere journalister som vet mer, fordi samfunnet får flere borgere som vet mer enn jounalisten, og som synes mange av journalistene blir for glatte og mindre aggressive når viktige ting skjer. Jeg burde kanskje ikke valgt akkurat dette oppslaget til å skrive slike meninger. Problemstillingene i saka er ganske velkjente for eldre og garvede pressefolk, og det er ganske umulig å gi bastante svar. Men mange journalister vet at man ikke trenger å grave eller stikke særlig dypt på de rette stedene, så kan man få forbløffene resultater. De groveste løgnene er som regel bak ordene "ingen kommentater", eller "dette vet jeg ikke noe om". All nedgradering av såkalt klassifisert materiale viser at slike svar er løgn - ofte bundet av taushetsplikt. Men vi lever i en verden hvor nye kort er delt ut. "Taushetsplikten" er blitt et gullkantet biprodukt av "krigen mot terror". Det er ganske enkelt blitt mer legalt å lyve. Noen ganger virker det som journalister ikke skjønner dette - og da er det viktig å hegne om "borgernes" viten, være mindre betenkt over i hvert fall å vurdere "andres" innspill. De kan vite langt mer enn journalistene noen ganger, uten å være konspirasjonslakeier.

"The Establisment" ønsker

"The Establisment" ønsker selvsagt kontroll med informasjon til folket, samt kontroll over diskusjoner i det offentlige rom. I riktig gamle dager hadde vi eksempelvis en såkalt konventikkelplakat som forbød legpredikantvirksomhet. Kun presteskapet skulle utlegge den hellige skrift. Men takket være de nye elektroniske mediene er det ikke lenger mulig å sette munnkurv på folk. At journalister og andre er bekymret over den såkalte "borgerjournalistikken" er ikke egnet til å forundre. Det er såre menneskelig å ønske full kontroll med sitt metier - uten innblanding fra utenforstående.

Journalistisk skivebom

Til saken på nytt: Det skaper litt underlig kaos å blande begrep som korrumpere (forderve, bestikke) og ordet borgerkaos. Sjekkheftejournalistikk kan ingen benekte eksistensen av. Og kaos-inntrykk kan man selvsagt få når lesermeninger får stor utfoldelse. Men fra flat enkildejournalistikk (som ikke Løwe kan beskyldes for) til borgermening med større viten enn journalisten, vil jeg faktisk velge sistnevnte, selv om eksemplet er meget på spissen satt. Det som kan dyrkes (redigeres) fram, er symbiosen, det fruktbare samliv mellom journalist og viten. Eksemplet mitt om maktens legale løgnere er et av problemene vi må leve med, uten å resignere. Da trenger en redaksjon innspill fra mange, unntatt journalister som sier nei til borger-innspill. Slike journalister er dårlige også i vår tid. De blotter seg som formyndermenneske. Slike folk har verden i hvert fall nok av.

Relativisering av sannheten

Nyhetsbegrepet utvannes i takt med uthulingen av kunnskapsbegrepet. Fordi sannhetsbegrepet er blitt relativisert i det postmoderne samfunnet, tjener ikke kunnskap og nyheter lenger som sannhetsøkende middel. Kunnskap er ikke lenger et mål i seg selv, men først og fremst et middel til å fremme egne interesser, berike seg selv, samt å manipulere og undertrykke sine motstandere.

Forskning, media og andre kunnskapsformidlere lar seg mer og mer kjøpe opp av ideologier (politisk korrekthet), kapital og karrireutsikter. Dette er vel også grunnen til at den moderne politiker må ha stadig flere rådgivere og komitebestemmelser før han eller hun tør å uttale seg.

Fordi målet i politikk og akademia ikke lenger først og fremst er å stå for en overbevisning eller sannhet, men å oppnå makt og posisjoner, er det helt nødvendig å "slå ihjel" sine kritikere og motstandere med "fakta", statistikker og politiske analyser utformet av "eksperter". Kunnskapsbegrepet, og dermed også nyhetsbegrepet, er blitt så uthulet at folk flest har mistet tillit til kunnskaps- og opplysninsgformidlere. Jeg tror at mye av hovedproblemet ligger nettopp her.

I dagens mediasamfunn er det ikke tidsanalyser, fakta eller objektivitet som setter standarden i nyhetsformidlingene, men politisk korrekthet, følelser, salgsbare overskrifter og empatier som styrer jornalistikken. Media, akademia, politikken og det moderne kunnskapssamfunnet biter seg selv i halen - og sager over den grenen de selv sitter på. Fordi alt relativiserers kan ekstremister, kommunister, fascister og andre totalitære ismer gå "gode" tider i møte. Det "humane" samfunnet avskaffer seg selv pga av myten om at alt er like gyldig (ergo er alt likegyldig). Det demokratiske samfunn avskaffer seg selv fordi de ikke lenger vet om noe som det er absolutt verd å kjempe for. Alle skal føle seg inkludert, derfor må motsetninger og vanskelige avgjørelser feies under teppet.

Sant, hvert ord !

Sant, hvert ord !

Et alvorlig problem med

Et alvorlig problem med dagens journalister er at de fleste av dem tilhører samme politiske orientering, dette kommer frem i artiklene de produserer. Før var journalister mer samfunnskritiske, men nå er de makthavernes propagandaorgan.

Interessant artikkel :-)

Interessant artikkel :-)