Borgerkaos
Korrumperer det både medier og mennesker om vi oppmoder leserne til å bidra i den journalistiske prosessen?

Villedende borgerjournalistikk
Carr skrev han lenge har argumentert for at det er mange problemer knyttet til bruken av sosiale medier, og trakk fem Terah Moore, en soldat fra Linden, Michigan, basert ved Fort Hood, som det perfekte eksempelet til å illustrere dette.
Under skyteepisoden, da major Nidal Malik Hasan drepte rundt et dusin mennesker, sendte hun løpende oppdateringer fra militærsykehuset ved Fort Hood via mikrobloggingstjenesten Twitter.
Carr mener dette viser oss hvordan sosiale medier korrumperer oss, og han tar videre feilaktig informasjon i Moores Twitter-oppdateringer til inntekt for at borgerjournalistikk bare tjener til å villede oss.
Holder ikke vann
Dette bildet ble tvitret av Terah Moore via Twitpic.
Men var det nå egentlig Moores Twitteroppdateringer et forsøk på å drive borgerjournalistikk, og ble hennes oppdateringer fanget opp av mediene i det omfanget Carr insinuerer, spør sosiale medier-konsulent Suw Charman-Anderson.
Charman-Anderson viser til at Moore hadde 29 følgere på Twitter og at det dermed er lite sannsynlig at Moore trodde hun henvendte seg til andre enn venner og kjente med oppdateringene sine. Hun viser dermed at påstanden om at Moores Twitter-meldinger ble fanget opp i stort omfang av tradisjonelle medier ikke holder vann ved nærmere ettersyn.
Carrs kommentar har allikevel skapt store bølger på internett og høstet spesielt mye sympati blant journalister som var enig i at episoden viser oss hvor villedende og urealistisk begrepet borgerjournalistikk er.
Stråmenn
Barack Obama hedret de døde soldatene som er symbolisert med skoene, våpenet og hjelmen. Foto: EPA/Scanpix.
Men akkurat som Carr bruker episoden som en «stråmann» for sine argumenter mot borgerjournalistikk og sosiale medier, bruker mange av disse journalistene Carrs kommentarartikkel på samme måte: som et argument mot noe de instinktivt er i mot heller enn å gå bevisene i argumentasjonsrekken nærmere i sømmene.
Hvis Moore verken forsøkte å bedrive borgerjournalistikk eller stilte seg tilgjengelig for mediene som prøvde å bruke henne som øyenvitne i saken, hvordan kan Twitter-meldingene hennes da brukes som argumentasjon mot borgerjournalistikk?
Ubarmhjertig?
Carr viser også til en YouTube-video av Neda Agha Soltans siste øyeblikk, en ung iransk kvinne som ble skutt under opptøyene i Iran på forsommeren. Han hevder det viser en skremmende utvikling at kameramannen var mer opptatt av å dokumentere det som skjedde enn av å hjelpe den døende unge kvinnen.
Charman-Anderson på sin side viser til at det var flere andre, deriblant en lege, tilstede som gjorde sitt beste for å redde livet hennes.
For meg å illustrere Carrs kommentar og reaksjonene den ble møtt med at mange er mer opptatt av å bevise egne teser enn å forholde seg til realitetene. Jeg skal være den første til å innrømme at både begrepet borgerjournalistikk, og sosiale medier – som jeg var inne på i forrige Medierapporten – har sine utfordringer og svakheter, men la oss i det minste forholde oss til reelle og ikke konstruerte problemstillinger.


Barns beste
Lesernes kommentarer
Peter Hagen
16. november 2009 - 17:15
Gullkantet taushetsplikt
Hans Martin Arnesen
16. november 2009 - 22:46
"The Establisment" ønsker
Peter Hagen
17. november 2009 - 11:22
Journalistisk skivebom
Erik Danielsen
18. november 2009 - 19:16
Relativisering av sannheten
Forskning, media og andre kunnskapsformidlere lar seg mer og mer kjøpe opp av ideologier (politisk korrekthet), kapital og karrireutsikter. Dette er vel også grunnen til at den moderne politiker må ha stadig flere rådgivere og komitebestemmelser før han eller hun tør å uttale seg.
Fordi målet i politikk og akademia ikke lenger først og fremst er å stå for en overbevisning eller sannhet, men å oppnå makt og posisjoner, er det helt nødvendig å "slå ihjel" sine kritikere og motstandere med "fakta", statistikker og politiske analyser utformet av "eksperter". Kunnskapsbegrepet, og dermed også nyhetsbegrepet, er blitt så uthulet at folk flest har mistet tillit til kunnskaps- og opplysninsgformidlere. Jeg tror at mye av hovedproblemet ligger nettopp her.
I dagens mediasamfunn er det ikke tidsanalyser, fakta eller objektivitet som setter standarden i nyhetsformidlingene, men politisk korrekthet, følelser, salgsbare overskrifter og empatier som styrer jornalistikken. Media, akademia, politikken og det moderne kunnskapssamfunnet biter seg selv i halen - og sager over den grenen de selv sitter på. Fordi alt relativiserers kan ekstremister, kommunister, fascister og andre totalitære ismer gå "gode" tider i møte. Det "humane" samfunnet avskaffer seg selv pga av myten om at alt er like gyldig (ergo er alt likegyldig). Det demokratiske samfunn avskaffer seg selv fordi de ikke lenger vet om noe som det er absolutt verd å kjempe for. Alle skal føle seg inkludert, derfor må motsetninger og vanskelige avgjørelser feies under teppet.
Øystein Haug
20. november 2009 - 11:48
Sant, hvert ord !
Øystein Haug
20. november 2009 - 11:57
Et alvorlig problem med
Jan Erik Ellingsen
4. februar 2010 - 15:42
Interessant artikkel :-)