ABCNYHETER

Gjennom mitt verv i idretten har jeg kommet i kontakt med en svært spesiell person. Han er så spesiell at han gjentatte ganger har blitt straffet for trusler, og han har ved én anledning blitt tiltalt for overgrep mot en gutt. Han ble frikjent for overgrepet, men dømt til å betale erstatning.

Som idrettsleder sørget jeg for at forholdet hans til klubben ble avsluttet. Jeg sørget også for å advare andre klubber mot å gi ham jobb.

Selv om dette ligger flere år tilbake, har han ikke glemt meg. Med ujevne mellomrom dukker det opp SMSer med ubehagelige meldinger. Disse har jeg systematisk overbrakt politiet sammen med en anmeldelse. På grunn av innholdet har jeg ikke vært i tvil om hvem som har vært avsender.

Henla saken

Det var det politiet skulle snakke med meg om. De så seg nødt til å henlegge saken, og det var med tungt hjerte, men de klarte ikke å bevise hvem som var avsenderen.

Politiet hadde ikke bare hatt vedkommende inne til avhør, men også i varetekt. De hadde spanet på ham og kontaktet teleoperatørene. Meldingene som jeg (og andre) har mottatt, har bisart nok tilsynelatende vært sendt fra et nummer som tilhører gutten som har blitt utsatt for overgrepet.

Politiet fortalte meg at meldingene var sendt via et engelsk nettsted og verken teleoperatøren eller dem som drev internettjenesten hadde tatt vare på trafikkopplysninger som kunne gjort det mulig definitivt å slå fast hvem som var avsender.

Politiadvokaten fortalte meg at det ikke var mulig å bevise sammenhengen mellom meldingene og han alle vet hadde sendt dem.

- Du hadde hatt bruk for datalagringsdirektivet, spurte jeg.

- Ja, det hadde vært nyttig, svarte politiadvokaten.

Oppsiktsvekkende bred motstand

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU i 2006. Målet er å hindre kriminalitet og terrorisme ved å ta vare på trafikkdata for e-post og telekommunikasjon.

«Vår» politiadvokat ville med et slikt direktiv derfor kunne ha hentet ut data som knyttet SMSene sammen med avsenderen.

Datadirektivet har blitt møtt av en oppsiktsvekkende bred motstand. I aksjonen «Stopp datalagringsdirektivet» som ble stiftet i forrige uke, er hele spekteret fra Frp til Rødt med. Både Ungdom mot EU og Europeisk Ungdom støtter opp. De ser på det som et angrep på personvernet.

På stiftelsesmøtet for aksjonen fortalte Jon Wessel-Aas fra Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling følgende historie:

«Mange kjenner sikkert historien om skorpionen og vannbøffelen som sto ved en elvebredd og prøvde å flykte fra en skogbrann: Vannbøffelen var på vei til å svømme over elven for å redde seg. Skorpionen som ikke selv kunne svømme, ba pent om å få sitte på ryggen til vannbøffelen når den svømte over til den andre siden. Bøffelen vegret seg under henvisning til at skorpionen bare ville komme til å stikke den med sin giftige hale. Skorpionen repliserte at den ikke kunne stikke bøffelen, fordi da ville begge drukne. Bøffelen kjøpte logikken, og begynte å svømme med skorpionene på rygg. Halvveis over, stakk skorpionen bøffelen likevel. 'Hvorfor i all verden gjorde du det?', spurte bøffelen før giften satte inn og de begge druknet. 'Fordi det ligger i min natur ...', repliserte skorpionen, idet de begge gikk under ...»

Får leve med det

I 1996 kom Lund-kommisjonen og ga vanlige mennesker et blikk inn i hvordan de hemmelige tjenestene jobber. Det var ikke noe vakkert syn. De som var kommet i overvåkingspolitiets søkelys opplevde en massiv innsamling av opplysninger.

Etter 2001 har vi fått en rekke nye lover som utvider politiets repertoar noe voldsomt. Verktøykassa renner nesten over av verktøy som skal brukes i «det godes» tjeneste.

Datalagringsdirektivet vil utvide virkemidlene enda mer. Erfaringene fra årene 1945 til 1996 viser at gir du myndighetene et verktøy, bruker de det, som skorpionen bruker halen.

Det hadde vært fint å få stoppet SMS-mobbingen. Men jeg får heller leve med det. En massiv overvåking av hele befolkningen er en for stor pris å betale.

Hos LO-Aktuelt finner du flere kommentarer fra fagforeningsbladet.