
Typisk norsk å være homofob?
Mine muslimske landsmenn blir bedt om å endre sine holdninger til homofile. Men vil vi at de skal følge Nina Karin Monsens pris-verdige norske homofobi?
Lundes Luke
Henrik Lunde jobber til daglig som informasjonsleder i Antirasistisk Senter.
Flere innlegg fra hans faste spalte hos ABC Nyheter kan leses under.

I sin siste bok sier Monsen at: «Homofile kan, som psykisk utviklingshemmede, ha krav på trygd som medfødt ufør». «Homofili blir aldri like ærefull som heterofile. Det må homofile leve med, det er deres livslange handikap». I dagene etter prisutdelingen har hun fylt godt på med uttalelser i samme gate, og det er jo hennes prosjekt, så liten grunn til å undres.
Er vi så brennsikre på at Monsen er så alene; at folk flest synes homofile og lesbiske er helt greit?
Noen tror at hun er en enslig svale som går på tvers av de norske verdier. Men mon om det ikke er et gap mellom hva vi tror er det norske kvinnesyn, homofilisyn og hva som er de faktiske realiteter rundt kantinebord, kafebord og i veikantene i det norske land. Er det gjennomgående greit for den jevne norsking at sønnen blir soper?
De fleste strekker seg så langt som å være tolerante - altså en intolerant person som holder kjeft, men jeg tror ikke man skal behøve å spørre mange homofile og lesbiske før myten om de norske aksepterende, respekterende verdier blir grundig knust.
En av Norges mest heroiske frihetskjempere, Kim Friele, reagerte på prisutdelingen med å sende sin pris i retur. I dagene etter hennes reaksjon strømmet det på med trusler om å brenne ned hytta hennes og direkte drapstrusler. Hvor ble det av ramaskriket? Hvorfor er det så stille? Hvem blir nå bedt om å ta avstand fra drapstruslene?
Dobbeltheten i samfunnsdebatten blir usedvanlig klar i denne saken. Samtidig som vi retter harmdirrende krav om at muslimene må snarest og offentlig endre sine holdninger så gir Fritt Ord pris til Nina Karin Monsen for de samme holdningene. Hvis jeg var muslim ville jeg blitt litt forvirret når noen får priser for det samme som jeg får kjeft for? Hennes holdninger er bokstavelig talt prisverdige, mens mine er fra steinalderen?
Er det gjennomgående greit for den jevne norsking at sønnen blir soper?
Prisen til Nina Karin Monsen illustrer også en trend der trakassering ansees for å være aktverdig. Det vi før kalte hets og trakassering er i dag ytringsfrihet og skal ikke bare beskyttes, men også gis priser. Den pågående alminneliggjøring av grov rasisme er en del av samme trend, og dette forsterkes ved at Fritt Ords prisutdeling.
Ytringenes innhold og deres konsekvenser ignoreres, og man luller seg inn i en søtladen selvforherligelse der vi priser hverandre for å bruke friheten til å tråkke på andre.
For noen er dette en spennende debatt, for dem det angår handler det om liv eller død.

Barns beste
Lesernes kommentarer
Kristin Vidtsten
2. mai 2009 - 9:37
Ytringsfrihet
Espen Thygesen
2. mai 2009 - 12:08
Ytringsfrihet ja
Det folk reagerer på er at Monsen får en Fritt ord pris - en belønning - for å trakassere andre.
Sindre Rudshaug
2. mai 2009 - 10:53
Homofobi, IRN og Monsen
Sindre Rudshaug, Oslo
Lilian Schmidt
2. mai 2009 - 12:00
Intet vakkert syn
Kanskje har utviklingen gått litt for fort for mange. Jeg er såpass gammel at jeg kan huske sjokket som et homofilt par vakte i Trondheim i sin tid. Det er ikke lenger enn 1970 siden den britiske forfatteren, E.M.Forster, sto fram med sin homifile legning, som han hadde skjult hele livet. Ingen, eller svært få, lar seg sjokkere over slikt lenger. Nå kan homofile sågar gifte seg med hverandre.
Det siste i Norge er at det skal brukes offentlige penger på å hjelpe homofile til å få barn. I en overbefolket verden virker dette lite gjennomtenkt. Det er ingen menneskerett å få barn.
Nina Karin Monsen framstår som noe bisarr og sær etterhvert, men hun har da rett i én ting; at barn trenger både en mor og en far. Det må hun kunne få lov til å si uten å bli beskyldt for både det ene og andre. Hvorvidt det kvalifiserer til en prestisjetung pris er en annen sak, men det er vel neppe disse tankene alene som har gjort at hun er blitt tildelt prisen.
Hanne Løvik Kirknes / ABC Nyheter
2. mai 2009 - 13:30
Andre perspektiv
Det er viktig å ha et perspektiv på hvor mye holdningene her har endret seg og hvor mye de kanskje ikke har det.
Elenore Rosenvinge Strøm
2. mai 2009 - 12:35
Lukes impertinente "fritt ord "
Gølin Irene Kringen
2. mai 2009 - 13:25
Slekter følger slekters gang.
Monsen har hatt noen uheldige formuleringer i debatten, men det er likevel ingen tvil om at hun taler den svakestes, barnets sak. En interessekonflikt mellom de homofile og barna, vil måtte bety at derom du taler den ene partens sak, så blir din argumentasjon i disfavør av den andre part. NKM taler vitterlig barnas sak når hun er bekymret for en lov som med vitende og vilje fratar barnet muligheten for å kjenne sitt biologiske opphav. Problemet er ikke at barnet vokser opp uten far, det gjør mange barn, men det er det at barnet er fratatt muligheten til å finne ut hvem far er. Dette skjer også med en del barn allerede, særlig adopterte. Det nye her er at staten, i lovs form, har gitt voksne, homofile mennesker en legal rett til å frata barna denne muligheten Jeg synes dette er en svært uheldig utvikling. Jeg stiller et stort spørsmål ved om dette kan være til barnets beste, altså i tråd men FNs Barnekonvensjon. For meg har ikke dette noe som helst med homohets å gjøre. Dette handler heller ikke om det er godt å vokse opp i et homofilt hjem eller ikke, men det handler om å bli fratatt muligheten til å finne svar på eksistensielle spørsmål som hvem er jeg og hvem er mitt opphav?
I adopsjonsspørsmålet må man skille mellom stebarnsadopsjon og annen adopsjon. At homofile innvilges rett til stebarnsadopsjon er helt ok. Ved annen adopsjon, som regel utenlandsadopsjon, er saken en ganske annen. Et vanlig retorisk spørsmål er: Er det ikke bedre for gatebarn eller andre som lever under omsorgssvikt, at de får vokse opp i et trygt homofilt hjem, istedenfor å fortsette å bo på gata? Svaret på dette er selvfølgelig, ja. Men spørsmålet er fullstendig irrelevant. Det er mange foreldreløse barn i verden, men relativt få frigis for adopsjon. Fakta er at det er mange flere par som vil bli foreldre enn barn som frigis. Dette er også en av grunnene til at ventetiden nå er på flere år. Alle adoptivforeldre er godkjente av sitt lands myndigheter som foreldre. Jeg kjenner ikke ett eneste giverland som godtar homofile som adoptivforeldre. Norske politikere kan vedta så mye de vil at homofile kan adoptere, det hjelper lite dersom giverlandet ikke tildeler barn til homofile par. Det som derimot mange mener er en tragisk bieffekt av en slik lovgivning er at giverlandene blir skeptisk til å tildele barn til land med en adopsjonsrett til homofile. Tallet på utenlandsadopterte har gått ned i Norge siste år. Det er betimelig å spørre hvorfor. Her er altså en ny interessekonflikt: Mellom de mulige homofile og heterofile adoptivforeldre.
Dersom vi måtte adoptere bort våre barn, ville vi valgt et homofilt eller heterofilt par? Forutsetningen er selvfølgelig at begge par er godkjente adoptivforeldre. Jeg hadde valgt et hjem med en mor og en far istedenfor to fedre eller to mødre. I mine øyne hadde det vært barnets beste, og barnets beste kjemper NKM også for. Hun går virkelig ut i krigen for barnets beste. Hun er en modig kvinne som er en verdig vinner av Fritt Ord prisen!
Lunde spør på en sleivete måte om det er greit at våre barn er homofile? Her tror jeg de aller fleste nordmenn synes det er ok, men at de helst ser at barna er hetereofile fordi man ønsker et så greit liv for barna som mulig. Dessuten bærer vel alle foreldre på den eldgamle drømmen om å bli besteforeldre og se at slekter følger slekters gang.
Gudmund Havardsgard
4. mai 2009 - 15:04
Med hodet en ting, med hjertet en annen....
Jeg tror det er i fortsettelsen av det jeg nevner over at de fastgrodde, primitive tankebanene hos ganske så mange nordmenn har sitt opphav. Og disse menneskene "tenker" bare med hjertet, i dette tilfellet med et kaldt hjerte. Dvs. de har ikke noen intellektuell overbygning for sine homofobier. Ser kun avvikene som pervers unatur.
En tenkende intellektuell som Nina Karin Monsen tar på en måte utgangspunkt i "det kalde hjertet", og så er hun dyktig i sin fortsettende argumentasjon mot homofili/lesbiskhet. Dermed blir det skyttergravskrig med f.eks. Kim Friele, med barnet i sentrum som det omstridte byttet. Ikke noe fint bilde, hverken når en betrakter Monsen synspunkter eller når en gjør det samme med Frieles.
En virkelig intellektuell diskusjon om homofili og lesbiskhet sett ut fra et eksistensielt synspunkt, er hva jeg har savnet i alle år. Fortsatt er det "skytingen" fra begge sider som med en gang skjer når disse "avvikene" i naturen blir debattert - for homofili og lesbiskhet er vel avvik?
Muslimsk holdning til samfunnsemner er styrt av rett/galt på en helt annen måte enn hos oss. Det er ikke lov å vurdere homofili osv. som eksisterende realiteter. Og kommer noe av dette til syne, skal det utryddes. Når vi trekker fra dødskravet i sharialovene, kan en ane samme tankegang hos langt flere nordmenn enn en skulle tro overfor homofili/lesbiskhet. Lytt neste gang etter hva en brave nordmann egentlig sier når han/hun begynner med "Jeg er ikke imot homofile, men......" Legg nøye merke til hva som kommer etter dette "men"! Svært ofte er det hva jeg kaller "det kalde hjertet" som da kommer til syne.
Personlig klarer jeg fullt ut å akseptere homofile og lesbiske og deres rettigheter med hodet - med mitt hjerte blir det vanskeligere. Jeg erkjenner at det banker ikke helt og varmt på linje med mitt hode. Bør det det?
Reidar Kjelstrup
8. mai 2009 - 11:14
Nina Monsen og homofobi-debatten
Nokså typisk foregår dagens debatt med fundament i vår tids samfunnssyn. Jeg mener vi også må se bakover et par tusen år. Da utgikk det en oppfordring om å gjøre verden tallrik - mener jeg å huske fra skolens bibelhistorie. For å oppnå det var det den gang - ut fra datidens kunnskaper - naturlig å utelukke homfile/lesbiske.De kunne jo ikke få barn sammen. Tilsvarende ser det ut til at Muhammed i sin tid også tenkte. De hadde den gang ingen kunnskap om arv og genetikk, så deres konklusjon var logisk.
Alt i naturen, som vi så avgjort er en del av, dreier seg om nyskapning - undergang - og atter nyskapning. Det skjer her på jord, slik det også foregår i verdensaltet. Dette er i et evighetsperspektiv naturens skaperkraft i sin systematiske tilfeldighet. Naturen må hele tiden fornye, og derfor skjer det i vår tilværelse arveblanding og genetiske mutasjoner. Det motsatte ville bety undergang. Men tilfeldighetene fører også til svært varierende resultater. Vi kan ramse opp en uendelighet av menneskelige avvik - ikke nødvendigvis feil - men mer eller mindre vellykkede varianter. Det er ikke sykdom, og det gjør ingen mindreverdige, men vi må lære å leve med det og repektere det, uten å hetse hverandre.
Er det da, som debatten har dreid seg om, galt eller riktig at homfile/lesbiske kan "skaffe seg" barn?
Vårt sosiale samfunn er bygget opp med kjernefamilien som byggekloss, og det gir grunn til å tro at det er det ideelle. Hvorvidt oppvekst hos foreldre av same kjønn vil gjøre en endring i dette vet vi ikke før vi har noen generasjoners erfaring og forskning. Personlig holder jeg på "idealmodellen" - kjernefamilien. Barn i oppvekst trenger den stimuli tokjønnede foreldre kan gi. Trange til å ha barn er naturgitt og svært normalt, men det er ingen rett at man skal kunne få barn. De som insisterer på det gjør det først og fremst av eget hensyn. Jeg har ikke fått inntrykk av at "hensynet til barnets beste" er det mest femherskende - slik barneloven uttrykker det. Derfor slutter jeg meg til Havardsgard. Hjertet er med , men følelsen....