ABC Nyheter

Det er prisen man betaler for å bo i et land hvor det er ytringsfrihet vet du Henrik Lunde. Det er noen som ikke deler ditt syn. Din oppgave i et foreløpig demokratisk samfunn hvor denne friheten til nå har vært en selvfølge for de fleste nordmenn, bør heller være å kjempe for at den består enn å prøve å kneble de som ikke mener det samme som deg. Ytringsfriheten er nok i større fare i vårt samfunn i dag enn retten voksne har til å få de barna de vil på hvilke måte de vil. Foreløpig kan vi glede oss over at det fremdeles finnes noen som tør si meningen sin uten at den nødvendigvis er på linje med det bestående.

Det eksisterer vel ørsmå forskjeller her. Islamsk Råd Norge kan ikke ta avstand fra dødsstraff for homofili, Monsen synes det er problematisk at barn ikke skal ha både en far og en mor. Muslimenes utgangspunkt er Allahs hat mot de homofile og hans ønske om at de som er på jorda(selv klarer han jo ikke å gripe inn) skal plage, trakassere, diskriminere mot og evt henrette homofile. Slik den muslimske majoritet i FN for noen måneder tilbake synliggjorde godt, når de stemte mot å gi homofile retten til beskyttelse mot slike handlinger. Hatet mot homofile blant muslimer har et utgangspunkt(islam), er satt i system(den muslimske verden) og spres blant de troende muslimene over hele verden. I Norge er utgangspunktet like rettigheter for alle, beskyttelse for og aksept av homofile er satt i system og man forsøker å påvirke den lille minoriteten av homofober som fortsatt eksisterer, men som heldigvis gjemmer sine avskyelige meninger godt, med noen unntak. Monsen har heldigvis ikke fått prisen for sin homofobi, men fordi hun demonstrerer at ytringsfriheten gjelder, også for de som har tåpelige ideer og upopulære utsagn. Fritt Ord og Monsen får ta ansvaret for sine påstander og handlinger, det har vel vært nokså tydelig at det offentlige ordskiftet har falt MOT Monsens ideer, så joda – vi viser vei for de mange homofobe muslimer – veien mot toleranse og aksept.

Sindre Rudshaug, Oslo

Holdningene som kommer til syne hvis man begynner å skrape i det norske "grunnfjellet" er intet vakkert syn, og at det framkommer homofobe holdninger overrasker meg ikke. Norge inkluderer så mye mer enn en radikal klikk rundt NRK-huset. Holdninger endrer seg som kjent svært langsomt, og det er ikke sagt at om det vedtas lover så vil befolkningen følge etter i samme stund. Her må alle oppegående mennesker feie for sin egen dør og prøve å være så tolerant som mulig, dvs. holde kjeft om man føler ubehag.

Kanskje har utviklingen gått litt for fort for mange. Jeg er såpass gammel at jeg kan huske sjokket som et homofilt par vakte i Trondheim i sin tid. Det er ikke lenger enn 1970 siden den britiske forfatteren, E.M.Forster, sto fram med sin homifile legning, som han hadde skjult hele livet. Ingen, eller svært få, lar seg sjokkere over slikt lenger. Nå kan homofile sågar gifte seg med hverandre.
Det siste i Norge er at det skal brukes offentlige penger på å hjelpe homofile til å få barn. I en overbefolket verden virker dette lite gjennomtenkt. Det er ingen menneskerett å få barn.
Nina Karin Monsen framstår som noe bisarr og sær etterhvert, men hun har da rett i én ting; at barn trenger både en mor og en far. Det må hun kunne få lov til å si uten å bli beskyldt for både det ene og andre. Hvorvidt det kvalifiserer til en prestisjetung pris er en annen sak, men det er vel neppe disse tankene alene som har gjort at hun er blitt tildelt prisen.

Pussig dette med ytringsfriheten. Når man går i mot det bestående heter det rasisme og harselering . Når man er enig er det de intellektuelles fremragende tale ! Friele og co. må tåle meninger som går i mot forsøk på å normalisere en legning som ikke er normativt. Hvorfor skal ekteskapet likestilles med mindretallets krav til normalisering av noe som aldri vil bli normalt? Å få barn er ikke noe du handler på supern ,enn så lenge ! Det må være lov å tale ,å sette ord på ,reflektere over vårt samfunn som synes å bli mer og mer oppløsende med ordene ; Æ, ska ha, mentaliteten. Gudkjelov er vi ikke blitt totalt indolent ,takket være filosofer som Nina Karin Monsen !

"Dobbeltheten i samfunnsdebatten blir usedvanlig klar i denne saken. Samtidig som vi retter harmdirrende krav om at muslimene må snarest og offentlig endre sine holdninger så gir Fritt Ord pris til Nina Karin Monsen for de samme holdningene." I dette sitatet avsløres Lundes totale mangel på forståelse av Nina Karin Monsens (NKM) argumentasjon. Å sammenligne Monsens utsagn med at hun egentlig ønsker dødsstraff for homofili, eller at dødsstraff er noe hun ikke klarer å ta avstand fra, må vel selv for Lunde bli litt drøye påstander?
Monsen har hatt noen uheldige formuleringer i debatten, men det er likevel ingen tvil om at hun taler den svakestes, barnets sak. En interessekonflikt mellom de homofile og barna, vil måtte bety at derom du taler den ene partens sak, så blir din argumentasjon i disfavør av den andre part. NKM taler vitterlig barnas sak når hun er bekymret for en lov som med vitende og vilje fratar barnet muligheten for å kjenne sitt biologiske opphav. Problemet er ikke at barnet vokser opp uten far, det gjør mange barn, men det er det at barnet er fratatt muligheten til å finne ut hvem far er. Dette skjer også med en del barn allerede, særlig adopterte. Det nye her er at staten, i lovs form, har gitt voksne, homofile mennesker en legal rett til å frata barna denne muligheten Jeg synes dette er en svært uheldig utvikling. Jeg stiller et stort spørsmål ved om dette kan være til barnets beste, altså i tråd men FNs Barnekonvensjon. For meg har ikke dette noe som helst med homohets å gjøre. Dette handler heller ikke om det er godt å vokse opp i et homofilt hjem eller ikke, men det handler om å bli fratatt muligheten til å finne svar på eksistensielle spørsmål som hvem er jeg og hvem er mitt opphav?

I adopsjonsspørsmålet må man skille mellom stebarnsadopsjon og annen adopsjon. At homofile innvilges rett til stebarnsadopsjon er helt ok. Ved annen adopsjon, som regel utenlandsadopsjon, er saken en ganske annen. Et vanlig retorisk spørsmål er: Er det ikke bedre for gatebarn eller andre som lever under omsorgssvikt, at de får vokse opp i et trygt homofilt hjem, istedenfor å fortsette å bo på gata? Svaret på dette er selvfølgelig, ja. Men spørsmålet er fullstendig irrelevant. Det er mange foreldreløse barn i verden, men relativt få frigis for adopsjon. Fakta er at det er mange flere par som vil bli foreldre enn barn som frigis. Dette er også en av grunnene til at ventetiden nå er på flere år. Alle adoptivforeldre er godkjente av sitt lands myndigheter som foreldre. Jeg kjenner ikke ett eneste giverland som godtar homofile som adoptivforeldre. Norske politikere kan vedta så mye de vil at homofile kan adoptere, det hjelper lite dersom giverlandet ikke tildeler barn til homofile par. Det som derimot mange mener er en tragisk bieffekt av en slik lovgivning er at giverlandene blir skeptisk til å tildele barn til land med en adopsjonsrett til homofile. Tallet på utenlandsadopterte har gått ned i Norge siste år. Det er betimelig å spørre hvorfor. Her er altså en ny interessekonflikt: Mellom de mulige homofile og heterofile adoptivforeldre.
Dersom vi måtte adoptere bort våre barn, ville vi valgt et homofilt eller heterofilt par? Forutsetningen er selvfølgelig at begge par er godkjente adoptivforeldre. Jeg hadde valgt et hjem med en mor og en far istedenfor to fedre eller to mødre. I mine øyne hadde det vært barnets beste, og barnets beste kjemper NKM også for. Hun går virkelig ut i krigen for barnets beste. Hun er en modig kvinne som er en verdig vinner av Fritt Ord prisen!
Lunde spør på en sleivete måte om det er greit at våre barn er homofile? Her tror jeg de aller fleste nordmenn synes det er ok, men at de helst ser at barna er hetereofile fordi man ønsker et så greit liv for barna som mulig. Dessuten bærer vel alle foreldre på den eldgamle drømmen om å bli besteforeldre og se at slekter følger slekters gang.

Intellektuelt kan de fleste tenkende - dvs. de som ikke har fastgrodde holdninger fra fortida da homofili/lesbiskhet var kriminelt - forstå og akseptere denne slags "avvik". Tolerere fullt ut at disse menneskene må få ha respekt og godkjennelse for sin livsstil på lik linje med heterofile. Dette å ha barn på lik linje med heterofile blir straks vanskeligere å "forstå". Naturen er omtrent i alle tilfeller rettet mot heterofili - han og hun. Hvis vi bare hadde vært homofile/bare lesbiske på jorda - hva da? Vi hadde dødd ut! Den problemstillingene er alarmerende - også for intellektuelle, tenkende menneskesker.

Jeg tror det er i fortsettelsen av det jeg nevner over at de fastgrodde, primitive tankebanene hos ganske så mange nordmenn har sitt opphav. Og disse menneskene "tenker" bare med hjertet, i dette tilfellet med et kaldt hjerte. Dvs. de har ikke noen intellektuell overbygning for sine homofobier. Ser kun avvikene som pervers unatur.

En tenkende intellektuell som Nina Karin Monsen tar på en måte utgangspunkt i "det kalde hjertet", og så er hun dyktig i sin fortsettende argumentasjon mot homofili/lesbiskhet. Dermed blir det skyttergravskrig med f.eks. Kim Friele, med barnet i sentrum som det omstridte byttet. Ikke noe fint bilde, hverken når en betrakter Monsen synspunkter eller når en gjør det samme med Frieles.

En virkelig intellektuell diskusjon om homofili og lesbiskhet sett ut fra et eksistensielt synspunkt, er hva jeg har savnet i alle år. Fortsatt er det "skytingen" fra begge sider som med en gang skjer når disse "avvikene" i naturen blir debattert - for homofili og lesbiskhet er vel avvik?

Muslimsk holdning til samfunnsemner er styrt av rett/galt på en helt annen måte enn hos oss. Det er ikke lov å vurdere homofili osv. som eksisterende realiteter. Og kommer noe av dette til syne, skal det utryddes. Når vi trekker fra dødskravet i sharialovene, kan en ane samme tankegang hos langt flere nordmenn enn en skulle tro overfor homofili/lesbiskhet. Lytt neste gang etter hva en brave nordmann egentlig sier når han/hun begynner med "Jeg er ikke imot homofile, men......" Legg nøye merke til hva som kommer etter dette "men"! Svært ofte er det hva jeg kaller "det kalde hjertet" som da kommer til syne.

Personlig klarer jeg fullt ut å akseptere homofile og lesbiske og deres rettigheter med hodet - med mitt hjerte blir det vanskeligere. Jeg erkjenner at det banker ikke helt og varmt på linje med mitt hode. Bør det det?