ABC Nyheter

Det er ett av Obamas store dilemmaer når han nå nærmer seg de første 100 dager i Det hvite hus.

Hvetebrødsdagene er over for Barack Obama. Førstkommende onsdag er det 100 dager siden han tiltrådte 20. januar i år. Dermed kan han vente grovt brød på Michelles frokostbord og beske kritikker i medienes lederspalter. Da faller den første, foreløpige dommen over ham som president. Det er en viktig milepæl, for vi vet alle at et førsteinntrykk kan være meget vanskelig å endre.

I øyeblikket forteller meningsmålingene at president Barack Obama gjør det bra blant sine egne velgere, mens opposisjonen mener at han både bruker for mye av statens penger og at han forsøker å innføre for mange endringer samtidig. De mener at han går for raskt fram, og at han går for langt. Han har ikke lyktes med å samle begge partiene bak sine tiltak i dagens økonomiske krise, og det er sannsynligvis hans hittil største skuffelse.

Det viktigste inntrykket etter innledningsfasen av Obamas presidentperiode, er at amerikanerne for første gang på meget lenge har en president som de selv liker som menneske, selv om han har et lynne og temperament som kan passe bedre for utlendinger enn for amerikanere.

Vi i Norge må ikke la oss lure av stemningen som våre egne begeistrede medier og imponerte kommentatorer har pisket opp omkring president Barack Obama. Han er sannsynligvis langt mer populær i utlandet enn han er i sitt eget land, og han har satt i gang politiske tiltak som hadde passet best i sosialdemokratiske land og velferdsstater med blandingsøkonomi.

Familien Obama i Det hvite hus har vært en umiddelbar suksess, mens det ennå er for tidlig å si om president Obama vil lykkes like godt.

Lytte og lære

Audun Tjomsland advarer mot å tro på entusiastiske norske medier. Foto: Reuters/Scanpix.

På alle måter har Obama nå i begynnelsen lagt vekt på at han er annerledes enn George W. Bush. Han legger ansvaret for finanskrisen og Irak-krigen på regjeringen Bush, og understreker at hans egen rolle nå er å løse de problemene som er skapt før ham.

Obama synes å bruke sin «lytte-og-lære-rolle» bevisst for å unngå eierskapet til finanskrisen, som de fleste knytter til manglende styring av finansinstitusjonene i USA. Men på et eller annet tidspunkt vil han ikke kunne unngå at dette også blir Obamas krise. For å få landet ut av finanskrisen må Obama ta i bruk europeiske verdier som statlige inngrep og kontroll med finansinstitusjonene, men ikke skape mistanke om at han egentlig er sniksosialist og vil undergrave amerikanske idealer som selvstendighet, individuell frihet og egeninnsats.

Må styrke USAs anseelse

Han la ned forbud mot metodene, men fangene må sitte der en stund til. Foto: AFP/Scanpix.

President Obama markerer en klar endring fra George Bushs egenrådighet og inviterer i stedet til dialog og samarbeid om vanskelige spørsmål. Men han må likevel ikke gå så langt at han minner velgerne om Jimmy Carters ydmykhet og handlingslammelse.

Obama må vise sine velgere hjemme i USA at han er en sterk leder. Hans velgere må se at han styrker, ikke svekker, USAs anseelse i utlandet, og at USA er blitt tryggere, ikke farligere, å leve i etter regjeringsskiftet i januar.

Mot en bakgrunn av en finanskrise som amerikanerne sannsynligvis er mer opptatt av enn noen annen nasjon i verden, med Island som et mulig unntak, har noen hendelser nylig vist verden Obamas dilemma.

Skjerpede forhørsmetoder

Den største saken siste uke er en detaljert oversikt over de torturlignende, «skjerpede forhørsmetodene» som ble tillatt av den forrige regjeringen i forhør av fanger mistenkt for å ha deltatt i terroristhandlinger. Like forhør har forekommet langt oftere enn det amerikanere flest har vært klar over, fordi president Bush og hans folk ikke nettopp var meddelsomme om saken.

Nå har president Obama lagt ned forbud mot bruk av disse forhørsmetodene, fordi han mener at tortur strider mot Amerikas verdier og idealer. Og han mener det er sterkt tvilsomt om slike forhørsmetoder har brakt fram etterretningsinformasjon som myndighetene ellers ikke ville fått.

Obama dro i midten av uka til hovedkvarteret for etterretningsorganisasjonen CIA i Langley, Virginia, nær Washington og sa at han mener Amerika er sterkere og tryggere når vi utnytter all den kraft vi har, både ren makt og den styrken som ligger i våre verdier. Det omfatter respekt for loven, sa Obama. Han har lagt de samme prinsippene til grunn når han nå vil stenge Guantanamo-fangeleiren på Cuba med terrormistenkte fanger som sitter fengslet uten å ha fått prøve saken sin for en normal domstol.

Cheney: Tortur lykkes!

Tidligere visepresident Dick Cheney mener det er bevist at disse metodene, som han ikke kaller tortur, men «skjerpede forhørsmetoder», har gitt verdifull informasjon om al Qaida og andre terroristbevegelser. Cheney mener at et forbud mot slike metoder unødvendig binder myndighetenes hender og lar terroristene slippe lettere unna.

Da Cheney var visepresident var han en steil forkjemper av hemmelighold og spesielle privilegier for ikke å bli stilt for retten for handlinger utført i tjenesten. Men nå ønsker han offentliggjøring av relevante dokumenter fordi han mener at disse vil vise at metodene ga USA viktig informasjon som forhindret ytterligere terrorangrep mot USA. Cheney mener at det ikke er tilfeldig at USA ikke har vært utsatt for terrorangrep på seks og et halvt år, og han mener derfor at metodene har spart amerikanske menneskeliv.

Jack Bauer

For all del, TV-serien 24 er fri fantasi. Men det kan nesten virke som om det er Jack Bauers forhørsmetoder som debatteres i USA for øyeblikket, i en hard og prinsipiell verdikonflikt mellom den forrige og den nåværende administrasjonen om «skjerpede forhørsmetoder» kan tillates.

Der Obama har valgt å være idealistisk og prinsipiell, og kanskje «myk», fulgte den forrige regjeringen den harde Bauer-linjen.

eller Dick Cheney. Han må venne seg til å være utenfor loopen. Foto: AP/Scanpix.

Obamas dilemma viser seg som «myk» når han sier det ikke er aktuelt å rettsforfølge dem som utførte ordre og gjennomførte forhørene, selv om de skulle være ulovlige. Men samtidig er Obama «hard» og vil ikke utelukke at de som satt med det politiske ansvaret for slike metoder, kan bli stilt for retten. Og der er det mange gode kandidater, med tidligere forsvarsminister Donald Rumsfeld og utenriksminister Condoleezza Rice i spissen.

Møte med Raul Castro?

En andre sak siste uke var toppmøtet for latinamerikanske ledere på Trinidad. Selv om Cuba ikke deltok, var forholdet mellom USA og Cuba et aktuelt tema. Under en debatt mellom potensielle demokratiske presidentkandidater sommeren 2007, sa Obama at dersom han ble president, ville han gjerne sette seg ned og diskutere, ikke bare med venner av USA, men også politiske ledere som oppfattes som USAs fiender. Det konkrete utgangspunkt var det nå kunne være aktuelt med den nye sterke mann på Cuba, Raul Castro. Dette ble av det konservative Amerika oppfattet som uansvarlig av Obama.

En av dem som var mest forarget, var Hillary Clinton. I dag er hun Obamas utenriksminister og skal omgjøre Obamas utenrikspolitiske idealer til praktisk politikk.

Lederskifte

Obamas uttalelse i 2007 var en kommentar til at det så ut til å bli lederskifte på Cuba, fordi den mangeårige president Fidel Castro var satt på siden på grunn av et helseproblem, og hans bror Raul Castro hadde overtatt. Ja, sa Obama, han sa at han gjerne ville diskutere med Raul Castro hvordan forholdet mellom USA og Cuba kunne normaliseres etter snart 50 års amerikansk boikott, i dag når det er helt andre verdenspolitiske forhold da Sovjetunionen gjorde forsøk på å utplassere atomraketter på Cuba, like utenfor Floridas sørspiss, under 1960-årenes kalde krigen.

Som nybakt president har Obama innført lettelser i forholdet mellom USA og Cuba, ved at nåværende eksilkubanere som flyktet til USA, skal få anledning til å reise tilbake til Cuba for å møte sine slektninger. Og de skal få anledning til å sende penger hjem til slekt og familie på Cuba uten den beløpsbegrensning som gjelder i dag.. Men amerikanere uten slekt på Cuba får ikke reise inn.

Populært blant eksilkubanerne

Var det usmakelig av bladet med toppløs Obama på front? Og var det manipulert? Debatten går. Foto: AFP/Scanpix.

Meningsmålinger blant kubanere i USA tyder på at Obamas foreslåtte tiltak er svært populære, etter at de samme eksilkubanerne inntil for 10-12 år siden ønsket fortsatt boikott for å forsøke å tvinge Castro-regimet i kne. Nå er situasjonen annerledes. Det er gått 50 år, og selv eksil-kubanerne som hater Castro og hans revolusjon, kan nå se at det er bedre for alle parter å normalisere forholdet mellom de to land.

Raul Castro synes å reagere positivt på Obamas utspill, og han sa siste uke at han var villig til å diskutere hvilken som helst sak med Obama. Men onsdag skrev Fidel Castro en kommentar fra sykesenga i Havana om at Obama hadde misforstått hans bror Raul Castro. Fidel mener at Raul bare har sagt at det ikke er noe tema han er redd for å drøfte med Obama, ikke at han er villig til når som helst å innlede forhandlinger.

Det viser igjen Obamas dilemma, at han bør gi uttrykk for forhandlingsvilje, men ikke være så ivrig at hans motpart kan oppfatte at det som en svakhet. Og for all del, han må ikke la sine velgere få inntrykk at han er villig til kaste over bord USAs prinsipielle motstand mot det de oppfatter som et ikke-demokratisk, totalitært styre som undertrykker sitt folk, like utenfor kysten av Florida.

Følg med, for dette kan også komme til å avsløre hvem som er den reelle makthaver på Cuba, Fidel eller Raul Castro.

Hugo Chavez

Skandale! Ifølge kritikerne. Obama hilser på kong Abdullah av Saudi Arabia. Foto: AP/Scanpix.

Om det virkelig er slik at et bilde kan fortelle mer enn 1000 ord, er det mye interessant politikk å lese i bildet fra Trinidad sist helg, der Obama og Venezuelas sterke mann Hugo Chavez hilste på hverandre. Det kunne endog se ut som om de smilte.

Chavez er mannen som fra FNs talerstol den 20. september 2006 kalte USAs forrige president George Bush for «selve djevelen». Chavez har vært president i oljelandet Venezuela siden 1999 og har etablert et uortodoks, sosialistisk styresett i landet. USA oppfatter Venezuela under Chavez som en trussel mot demokratiene i Sør-Amerika og anklages for å samarbeide med narkotikamafiaen i nabolandet Colombia.

«Åpne blodårer»

Det var Chavez som tok initiativet til møtet, og Obama hilste ham på spansk. Chavez ga Obama boka «Latin-Amerikas åpne blodårer» av Eduardo Galeano. Det er en bok særlig for dem som mener at alle problemene som ethvert land i Latin-Amerika har, skyldes USAs kapitalisme.

Svært mange, særlig på den konservative, republikanske siden i amerikansk politikk, syntes det var utilbørlig at Obama hilste på Chavez og at han ikke så ut til å mislike det.

- Når noen hilser på meg er det naturlig at jeg hilser tilbake, sa Obama etterpå.

Hans folk i Det hvite hus tonet hendelsen ned og sa at et slik kort og uformelt møte hvor Obama tar Chavez i hånden og smiler ikke betyr noen revolusjon i forholdet mellom USA og Venezuela.

Chavez gjorde imidlertid det meste ut av situasjonen. Han hadde fanget medienes interesse for saken og sa at det var et godt øyeblikk.

- Jeg synes Obama er en intelligent mann sammenlignet med den forrige amerikanske presidenten, sa Chavez.

Daniel Ortega

Obama besøker Camp Victory i Irak. Foto: AFP/Scanpix.

Det latinamerikanske toppmøtet ga enda en utfordring for Obama, da Nicaraguas president, Daniel Ortega, introduserte seg selv overfor Obama.

I Ronald Reagans presidentperiode i 1980-årene ble Ortega oppfattet av USA som en av Latin-Amerikas farligste revolusjonsledere. Han ledet frigjøringsbevegelsen Sandinista i Nicaragua og ble av Reagan anklaget for å samarbeid med Castros revolusjonære Cuba.

Ortega holdt en 50 minutters tale med kraftig kritikk av USA og det kapitalistiske system, og han minnet om den amerikanske invasjonen i Grisebukta på Cuba i 1961. Men Ortega var nøye med å påpeke at Obama ikke var ansvarlig for den hendelsen.

Obama og påskeharen under årets påskearrangement i Det hvite hus. Foto: AP/Scanpix.

- Jeg er takknemlig for at Ortega ikke holdt meg ansvarlig for det som skjedde da jeg var tre måneder gammel, sa Obama etterpå.

På samme måte som vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte å lytte til Irans president Mahmoud Ahmadinejads anklager mot Israel ved en FN-konferanse nylig, valgte Obama å lytte til Ortegas tirade av angrep mot USA.

Obama ønsker å løse problemer gjennom dialog, og da er ikke det beste utgangspunkt å vende ryggen til og marsjere ut.

Det kom få konkrete, politiske resultater ut av toppmøtet i Trinidad & Tobago. Det viktigste var kanskje det at Obama møtte både Chavez og Ortega, og at det kan bidra til et forbedret forhold mellom landene over tid. Obama har sagt at han ønsker en ny start i forholdet til Cuba, og forholdet både til Venezuela og Nicaragua kan også ha godt av en forbedring.

Lang rekke tiltak

I løpet av sine første 100 dagene har Obama på en imponerende måte satt i gang en lang rekke tiltak som dekker de fleste politiske områder hvor han i valgkampen ga løfter om forandring.

Han er i ferd med å forandre fokus fra krigføring i Irak til Afghanistan, og han har spisset strategien i Afghanistan fra en bred krigføring mot Taliban og andre grupperinger til en sterkere konsentrasjon om de konkrete gjemmestedene til al Qaida og andre kjente terroristgrupper.

Bush gikk ut og Obama inn. Hvor langt har han kommet? Foto: AP/Scanpix.

Idet han går inn i sitt 100 dagers jubileum er Obama mer populær som person, enn det hans tiltak er. Ingen tviler på hans intelligens og gode intensjoner, men mange er skeptiske til tempoet og omfanget av de prosessene han har satt i gang.

Det har vært sagt før, men det er lett å se hvordan Obamas lang rekke tiltak kan oppfattes så ambisiøse i dagens vanskelige økonomiske situasjon, at det simpelt hen svekker hans troverdighet. Hvor mye kan han sette i gang, uten at det blir for mye?

Og for å vende tilbake til utgangspunktet: Hvor samarbeidsvillig og myk kan USAs president tillate seg å være i en hard verden?