ABC Nyheter

men det går et skarp skille mellom å utsette medmennesker for skikane på grunnlag av en 'skavank' vedkommende ikke kan kontrolllere eller er født med, og en skikane mot en mening eller holding vedkommende frivillig har valg å tro seg til.

Dette mener jeg er det grunnleggende spørsmålet, og, like viktig, ingen skal med loven i hånd kunne anklages eller dømmes for å ha en holdning eller uttykke holdninger. Loven skal dømme handlinger, ikke holdninger, og da handlinger som ikke strider imot de rammer vi setter for den personlilge friheten.

Her er det viktig å ha tungen rett i munnen :)

Først vil jeg si at jeg er enig med deg i den debatten som gjenspeiler seg i noen av innleggene ovenfor:
Nemlig om " bare en teori ".
En teori, en læresetning, trosoppfattelse osv. er riktignok ord.Men det er disse teoriene og ordene som legger grunnlaget for vår bevisthet, og dermed de handlinger vi utfører.
Derfor kan " teorier " enten være til opplysing og velsignelse for et land, men de kan også være til fare og tilbakegang for et land.

Så tilbake til ytringsfriheten.
Du påpeker at den allerede er begrenset i dag.
Da blir mitt spørmål :Hvorfor bruker du et slikt argument ? Ønsker du at den skal bli ytterligere innskrenket ?
Ønsker du at flere og flere saker skal trekkes inn for domstolen?

Det at paragrafen innholder ordet "krenkende" gir et bredt rom for tolkning, uansett hvor mange adjektiver man legger foran.


Så vi er enige i at det er en dommers skjønnsmessige vurdering som definerer "sterkt krenkende".


Hva legger dommeren til grunn for hvor å trekke grensen?


Nigeria 2002. Mange muslimer er misførnøyde med at Miss World arrangementet skal arrangeres i landets hovedstad fordi det bryter med deres kvinnebilde. Menneskerettighetsforkjempere oppforder deltagere til å boikotte arrangementet i protest mot at en 31-åring under en islamsk domstol er dømt til døden ved steining for å ha født et barn utenfor ekteskap som følge av voldtekt. I en avis skriver en 21 år gammel journalist at om Muhammed var i live i dag ville han kanskje ha giftet seg med en av missene. Mange muslimer er sterkt krenket, og rasende ungdommer brenner ned avisredaksjonen. Det utvikler seg til opptøyer over hele hovedstaden som varer flere dager og etterlater 215 døde. Presidenten skylder på media, og sier dette kunne skjedd hvor som helst og når som helst det er uansvarlig journalistikk rettet mot Islam.


Det finnes mange eksempler på hvordan krenking av profeten har ført til kraftig voldsutgytelse og dette er en dommer fullt klar over. Kanskje er det en like viktig faktor som ønsket å være "flinkeste gutt i klassen", "forståelsesfull" og en "forkjemper mot rasisme" (side lovforslaget setter likhetstegn mellom blasfemi og rasisme) når vi har sett merkelige dommer bli avsagt i domstolene. I en tysk domstol for noen år tilbake dømte dommeren en mildere straff til mannen som hadde banket opp konen sin, under argumentet med at islamsk lov ga rom for fysisk avstraffelse av koner. Hun fikk riktignok sparken etterpå, men hun er sikkert ikke den eneste som i en tilsvarende situasjon ville følt presset for å være "forståelsesfull".


I en rettsak hvor en arbeidskollega er tatt til retten for å ha fornærmet profeten ved å fortelle en Muhammed-vits, er dommeren veldig klar over at dette er dypt krenkende for muslimer, og vil føle presset fra et helt miljø. En kristen som tok arbeidskollegaen sin til retten for retten for å ha fornærmet Jesus vil ikke ha i nærheten av det samme presset på dommeren. Det samme gjelder de fleste andre religioner som ikke er kjent for å stilne kritikk med vold og trusler.


Igjen, religion er et valg. Selv om det i deler av verden de facto er en påtvunget fasade for å unngå trakassering og dødsstraff, i Norge 2009 er det et valg. Om jeg velger å spise pasta er det et valg. Kanskje pastaen har stor affeksjonsverdi for meg, og jeg føler at jeg må gå spise det daglig. Det er fortsatt et valg. Om folk lager vitser om pasta vil jeg kanskje bli sterkt krenket, og føle det urettferdig at fordi pasta ikke er det religiøse senteret for noen av de etablerte religionene kan folk i ytringsfrihetens navn si så mange vitser de vil om pasta. Om jeg derimot starter en religion hvor jeg tilber Spaghettimonsteret over Himalaya, vil pastaen da få den samme beskyttelsen i loven mot krenkelse som andre religioner? Trolig ikke, fordi ingen, vil ta meg seriøst på at jeg faktisk tror på Spaghettimonsteret. Det gjør jeg ikke heller, men jeg hadde kanskje klart å få andre til å tro på det. Disse ville føle seg genuint krenket av pasta-vitser, og føle seg forfulgt. Over tid og med misjonering ville antallet som følger Spaghettimonsterets ord øke. Selvfølgelig er jeg, som grunnlegger/profet, den eneste pasta-spiseren som vet hva Spaghettimonsteret vil, formidlet til meg via en svevende bolle med Fettuchini og kjøttsaus. Mange år etter min død vil antallet følgere ha vokst over landgrenser, og bundet landene sammen i felles gourmet-union, som alle følger ordrene jeg etterlot meg i den hellige kokeboken, det det blandt annet står at folk er pålagt å spise pasta fem ganger om dagen. Folk som ytrer kritiske kommentarer om pasta blir enten kokt i gryta, eller i mer moderne tid, stukket ned med en gaffel. På dette tidspunktet vil forærmelse av pastaen ha samme press på en dommer i en rettsak som en forærmelse av Muhammed eller Islam. Det vil ta hundrevis av år, kanskje aldri siden folk flest er mer opplyste enn noen gang i historien, men siden religion ikke er bevis eller logikk, men overbevisning og fornektelse av alt annet, ville pastaen fortjene det samme vernet som alle andre med den foreslåtte blasfemiparagrafen.


Så Henrik, selv om det nå er ganske opplagt at spørsmålet i tittelen var ment retorisk, jeg vil gjerne høre om du mener lovparagrafen som ble foreslått er rettferdig?


NB: Du refererer til "mine meningsmotstandere". Setter du meg i en bås som en som er prinsippielt imot alt du sier? Jeg forebeholder meg retten til å gjøre meg opp en mening fra sak til sak. I denne saken var det enkelt.