ABCNYHETER

- Det var jo ikke noe særlig hyggelig, sier kameraten min til meg. Vi er begge det som med en forferdelig nykonstruksjon av og til kalles «etnisk norske». Altså hvite i huden. Det var ikke jentene.

Da jeg tuslet forbi busskuret ved Smestaddammen dagen i forveien hadde noen skrevet «Send dem hjem. Send dem hjem. Send dem hjem» i rimfrosten. Mitt inntrykk er at det har blitt mindre slikt i Oslo de siste ti-femten årene. Men det ligger like under overflaten. Rasismen. Det utskjelte, litt mystiske og veldig kontroversielle ordet som ble gjenstand for så mye debatt blant annet i kjølvannet av Farah-saken og negerord-debatten.

Da jeg kom hjem til Norge etter sju måneder i Sør-Amerika høsten 2007 og skulle ta bussen fra Oslo sentrum og opp til min far fikk jeg inntrykk av at flertallet på bussen snakket arabisk. Er jeg hjemme nå?

Nede ved UDI-bygningen ved Brugata har jeg arrestert meg selv i å tenke «jøss, så mange det har blitt av dem». Og det er jo en ganske spesielt ukul innrømmelse å måtte komme med for en halvhipp og oppegående medborger og journalist.

Tusenvis av mennesker deltok i fakkeltoget til støtte for krigens ofre i Midtøsten i Oslo torsdag. Foto: Stian Lysberg Solum.

For jeg vet jo egentlig disse tingene: «Hvem dem?» «Dem som har annen hudfarge enn deg? Dem som har et annet morsmål?» Kategorien er omtrent like meningsløs som «folk flest», og omtrent like dypt filtret inn i vår kollektive bevissthet. Vi tenker i kategorier, grupperer folk. «emo» og «soss», «pottitt» og «pakkis», «redaksjonen» og «salgsavdelingen». Tilskriver egenskaper ut fra overfladiske inntrykk. Sorterer, ordner verden i mer lettfattelige båser. En nyttig egenskap for å fungere i en komplisert verden. Men bare hvis man er seg bevisst egenskapen. Og dens feilbarlighet.

I løpet av min tid her i ABC Nyheter har jeg sjelden sett en så stor aktivitet i leserkommentarene under artiklene som i den perioden Gaza-krigen har stått på. Som journalist må jeg innrømme at jeg har vært litt ambivalent til disse. På den ene siden synes jeg det har en verdi at alle får ytre seg. På den andre siden tror jeg noen av kommentatorene kanskje burde vært beskyttet mot seg selv. Nøyaktig hvordan man skal håndtere slik redigering er for tiden gjenstand for debatt i pressefaglige miljøer som Norsk Journalistlag. ABC Nyheter har valgt en ganske konservativ policy for registrering, men bruker ikke forhåndsredigering. Uansett har det vært interessant å merke seg den store interessen rundt Israel-Palestina-spørsmålet. Jeg er ingen ekspert, men har skrevet om emnet fra tid til annen siden jeg begynte i fast jobb som journalist i 2005. Det er et uhyre komplisert sakskompleks. Veldig, veldig mange av tilbakemeldingene fra leserne går ut på at vi i pressen er partiske for den ene eller den andre part. Som pressefolk forsøker vi etter beste evne, og tilgjengelige ressurser, å håndtere saker uavhengig og presist. Men ikke nødvendigvis nøytralt. Vi skal, ideelt sett, overvåke makta og ta de svakes parti. Men hvem er den svake? Og hvem har makt?

Her møter hun den britiske utenriksministeren David Miliband (t.v.) på en tospråklig arabisk-hebraisk skole i Jerusalem. (AFP)

I ABC Nyheter har vi etter beste evne forsøkt å vise frem ulike sider ved konflikten. Fra min komfortable kontorstol har jeg snakket med en innbygger i byen Sderot, som selv har opplevd Hamas’ raketter treffe huset sitt. Jeg snakket med den norske legen Mads Gilbert i Gaza, mens han var i ferd med å gi instrukser om behandlingen av en ni måneder gammel jente som måtte amputere hånden sin etter et israelsk angrep. Vi har snakket med eksperter hjemme og ute, palestinere på bakken i Gaza, og den israelske hæren. Vi har vært tett på de store fredsmarkeringene i Oslo sentrum, som dessverre endte med opptøyer og gatebråk. Vi håper den totale dekningen har vært saklig og god. Onsdag sender vi to av våre beste reportere til Israel, for å dekke konflikten videre der den er i gang.

Burde norsk presse skrevet mer om Hamas’ terrorkampanje mot Israel de siste årene? Antakelig. Burde vi, som den anerkjente og kontroversielle Midtøstenreporteren Robert Fisk krever i en kommentarartikkel nylig skrevet mer om de tidligere massakrene mot palestinere? Antakelig. Burde man ha et sterkere og tydeligere personlig engasjement i alt man skriver om, eller skal man forsøke å fremstå som «objektiv» og «nøytral»?

En israelsk jente tørker tårer etter et rakettangrep fra Gazastripen som rammet et hus ved en skole i Sderot. Foto: Scanpix/AP.

Selv har jeg, fra førnevnte stol, hatt selve konflikten på mye mer enn en armlengdes avstand. Men så kom opptøyene der ungdom angriper ambassaden, vilkårlige butikker i Oslo sentrum. Og ting kom nærmere. Folk som roper om «jævla jøder» og angriper Frimurerlosjen vekker, for en historieinteressert person som meg, mange ubehagelige assosiasjoner. Like før jul leste jeg Herman Willis tankevekkende debattbok «Katten og Elefanten. Israels triumf og tragedie», der forfatteren inntar et bevisst proisraelsk standpunkt. Jeg opplevde det som et betimelig og interessant innspill i debatten. Jeg opplever det også som forferdelig trist å se folk rope opp om «jævla jøder» i et land der det nasjonale politiet selv samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter om å deportere de 771 norske jødene som ble sendt til Auschwitz. Og jeg synes det er forferdelig trist å høre om de drepte barna på Gaza. Og om israelsk befolkning som lever innenfor grensa fra 1967 og opplever terrorbeskytning med raketter. Og at polariseringen vi har sett mellom «oss» og «dem» de siste åtte årene, også her i Norge, etter terrorangrepene 11. september har fått enda en omdreining. Og at noen ytterst få sinte, unge, menn - som kjent på toppen av alle elendighetsstatistikker - bidrar til å gi seg sjøl og sine egne, og solidaritetsbevegelsene som ønsker å slutte opp om de sivile som lider på Gaza, nok et PR-skudd for baugen.

Fortellinger om ikke å gi etter for frykt og hat er overalt rundt oss i populærkultur, religioner, og eventyr. Foto: Scanpix.

Men det er mer en følelse av avmakt og oppgitthet, enn av hat rettet mot noen enkeltaktør. Min gluphet kjenner sine begrensninger, og selv om jeg vet en del om den vil jeg ikke påberope meg å kjenne noen løsning på problemene i Midtøsten. I motsetning til en del andre stemmer i debatten, som alle har hver sine klare svar, hver sine oppskrifter. Løsningen på rasismeproblematikken er neppe heller noen særlig enkel nøtt å knekke. Men kanskje en enklere en. Det være seg blant ungdom med familie i andre land, eller i den norske nasjonale forståelsen. Som har mer preg av å være en nasjonalisme i tysk ånd, der man legger vekt på kultur- og folkefellesskap, enn en nasjonalisme i fransk ånd, der man legger vekt mer på statsborgerskap. For det er ikke noe «dem». «De» er norske statsborgere. Mange av dem. Og da er de en del av «vårt» fellesskap. Og har vært det lenge. Og det kjennes absurd å måtte påpeke det en gang. Kanskje dummer jeg meg ut. Men etter å ha lest haugevis av leserkommentarer, og moderert vekk (eller sensurert?) noen av dem, kan det nesten virke som det må sies.

Et ødelagt butikkvindu i Oslo under torsdagens støttedemonstrasjoner for Israel i Oslo. Foto: Lise Åserud / SCANPIX

Vi har allerede et multietnisk, multikulturelt samfunn. Delvis har vi valgt dette selv. Delvis skyldes det strukturelle forhold langt utenfor politikere og velgeres kontroll. Skjønt, vi har egentlig hatt det bestandig. Det er regionale kulturer, det er lokale kulturer, det er bedriftskulturer, det er religiøse minoriteter og særinteressegrupper. Og det har det vært siden Harald Hårfagres tid og enda lenger bakover. Vi i nyhetsavdelingen har kanskje en litt annen kultur enn de på kultur. De og dem, vi og dem. Vi og oss.

«Fear is the path to the Dark Side. Fear leads to anger, anger leads to hate, hate leads to suffering», sier Yoda. Noen sannheter er så store og banale at selv om de er rett foran nesa på oss livet gjennom sliter vi med å få dem ordentlig inn i pappen. Selv når de formidles av små grønne menn i CGI-grafikk.

Vi i pressen har også et soleklart ansvar for å ha bidratt til polariseringen mellom det norske «oss» og det norske «dem». Vi er nødt til å omtale terrorhandlinger. Vi er nødt til å omtale radikaliseringen av ungdom Europa rundt, opptøyene i Frankrike, omskjæring, oppslutning om terror, problemer knyttet til integrering og rasisme, voldsstatistikker, om enhver norsk bygd er tilstrekkelig godt utrustet for å ta imot krigstraumatiserte mennesker, om kriminelle grupper… men vi er også nødt til, særlig gitt dagens situasjon og stemninger, å selv som medier bidra til å nyansere dette bildet. Påpeke og understreke de positive sidene ved innvandringen. Og at de er oss og vi er mennesker. Som forsøker så godt vi kan. Gjerne vil leve trygge liv med sikkerhet for våre egne. Med en inntekt det går an å leve av.

Og noen ganger blir vi sinte når vi er unge menn.

Røyk velter opp fra Gazastripen etter israelsk luftangrep 12. januar. Mer enn 900 er drept hittil i krigen. Foto:Scanpix/AFP.

Integrering er vel og bra. Men jeg ønsker ikke en assimilering. Akkurat som ideen om klisje-nordmannen har noen kjerneverdier som tro på likhetstanken, solidaritet, rettferdighetssans og sans for peiskos kan det jo tenkes at noen av våre «nye landsmenn» som det heter i klisjeen, kan ha noe å by på innen for eksempel arbeidsmoral, høflighet, evnen til å slappe av og nyte livet? Avhengig av hvem de er, og hvor de kommer fra. For de er ikke de, de er du og jeg.

Jeg tror ellers noen dråper friskt blod i den etnisk norske genepool heller ikke kan skade når vi i fellesskap skal avle ytterligere nye generasjoner med kule, multikulturelle, opplyste, integrerte, selvstendige, forskjellige og unike kids som kan ta vare på oss i vår alderdom og omvandle våre mange kulturer til noen enda bedre, enda mer spennende og enda mer variert. De er her allerede, fremtiden er her. Join the party!

Siden jeg er i et svulstig og sentimentalt lune om dagen gjorde jeg noe da jeg så skrapene i rimfrosten på busskuret, som kanskje vil virke kårni eller flaut. Jeg strøk ut de stedene der det stod «Send dem hjem», og skrev isteden det ordet jeg tenkte kunne få avslutte denne langtrukne og kanskje i overkant personlige epistelen før jeg tar journalisthatten på igjen for alvor og finner noe mer elendighet å skrive om.

Fred.