Hvorfor gikk hun ikke bare?
Hvorfor rammes kvinnen av sosial fordømmelse dersom hun blir utsatt for vold? Hvor ble det av mannen?
Tekst:
Foto:
Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / SCANPIX
VG har de siste dagene satt fokus på kvinner som har blitt drept av sine menn eller tidligere kjærester. Et kvinneliv er som kjent mindre verdt enn en manns, også her i Norge. Enten det gjelder forskning på såkalte kvinnesykdommer, vaksinering mot kreft eller vold mot kvinner.
Samtlige av mine guttevenner blir opprørte og forbannet når de hører om voldtekt eller menn som mishandler. De aller fleste kvinner og menn blir det. Dette handler ikke om at menn har et kollektiv ansvar for hva en av samme kjønn tilfeldigvis gjør. Men de sosiale konsekvensene ser ikke ut til å være til stede. Mishandling kan fortsette fordi det ikke får noen konsekvenser for den som mishandler. Venner ringer fortsatt. Den månedlige pokerkvelden går som planlagt. Invitasjoner til fest og fredagspils foreligger. Man ber ikke kameraten sin om å skjerpe seg eller spør om hvorfor han slår. Man spør heller om hvorfor kvinnen ikke bare går.
Tidligere polititopp Finn Abrahamsen mener rettssystemet belønner konedrapsmenn gjennom strafferabatt. For eiesyke menn som ikke vil at kona skal slippe unna, kan dette være den «billigste» løsningen, sier han til VG. Men er det så enkelt at «eiesyke menn» kalkulerer med å slippe billig unna vold og drap? Stadig flere ting får meg til å tro nettopp det.
I sommer ble en fotballspiller dømt til 45 dagers fengsel for å ha drapstruet en kvinne. På spørsmål fra VG kunne klubben fortelle at de undersøkte «grundig hvilke ankemuligheter de har og mulighetene for å få dommen endret».
Mens fotballspillere gjerne får kampforbud eller bøter fra klubben for å ha drukket før en kamp eller ikke oppført seg i henhold til klubbens retningslinjer, så er det å true en kvinne på livet åpenbart ikke så farlig. Det viktigste var å få spissen tilbake på banen før sesongen. Det var kanskje ikke helt det den gamle Liverpool-manageren Bill Shankley mente da han sa: «Noen folk tror fotball er et spill på liv og død. Jeg er skuffet over en slik innstilling. Det er langt viktigere enn som så.»
Den svenske forfatteren Unni Drougge fortalte i høst i Dagbladet om sitt samboerskapet med den litterære suksessagenten Niclas Salomonsson. De syv årene de var sammen var preget av rå psykisk og fysisk mishandling. Voldsdømte Salomonsson håndterer norske krimforfattere som Jo Nesbø, Karin Fossum og tidligere justisminister Anne Holt, som alle skriver bøker med detaljrike beskrivelser av mishandling, drap og ikke sjeldent om «eiesyke menn». Karin Fossum sa hun ville vurdere sitt forhold til agenten. De andre nekter å uttale seg.
«Eiesyke menn» trenger ikke kalkulere med å slippe unna vold og drap. Ikke så lenge det kun dreier seg om livet til en kvinne. Fordi de «eiesyke mennene», altså draps- og voldsmennene, har så god støtte blant alle oss andre. Vi har sett en debatt om at kvinner selv må ta ansvar for ikke å bli voldtatt, men hører ikke noe lignende om bevisstgjøring i forhold til menn som utøver eller truer med vold.
Hvordan kan HamKams sportslige leder, Lars Tjærnås, slippe unna med å svare at det viktigste nå er å «ta vare på Andy»? Det er å slippe billig unna, det. Eller forfattere, som har krim som sin spesialitet, la seg presentere av en voldsdømt agent?
Mens kvinner som blir utsatt for vold i tillegg blir utsatt for en form for sosial fordømmelse, kan menn som utøver vold fortsette sine liv som før. Hvorfor gikk hun ikke bare, spør man når kvinner står frem med sin historie. Men de er de heldige. For mange av de som forsøkte å gå, står i dag på VGs liste over drepte kvinner de siste syv årene.
Menn har ingen kollektiv skyld for vold mot kvinner. Men som samfunn har vi et ansvar for å få fakta på bordet og plassere skylden der den hører hjemme. Å tro at æresdrap kun foregår i andre kulturer, er ikke bare rasistisk, men også å putte hodet i sanden. Å kalle drap på kone og barn for en familietragedie, som om det var en uforskyldt ulykke, hører inget steds hjemme.
Dersom man ikke plasserer skylden der den hører hjemme, hos den som slår, så kommer vi aldri videre. Ikke fordi de er menn. Men fordi de er voldsmenn. Og som VG har vist - som regel er det ikke bare å gå.
Les også:
Pengesedler varmer fattige ungarere
Lesernes kommentarer
15. november 2007 - 12:34
Arbeidsnekt?
Heidi Nordby Lunde
15. november 2007 - 12:53
Nope
Jeg stiller like mye spørsmålstegn ved de rundt (oss, om du vil), som lar voldelige menn - og kvinner for den saks skyld (med takk til mail fra leser), fortsette sin psykiske og fysiske mishandling i årevis uten at noen tar tak i det. Eller om en kamerat skryter av at han hadde sex med ei jente som var så godt som bevisstløs, velger å le det vekk. Det er faktisk legitimering av vold, voldtekt og overgrep. Vi rundt har faktisk et ansvar for å enten gripe inn eller gi synlig uttrykk for at dette er uakseptabelt. Kanskje man til og med klarer å få noen til å søke hjelp eller slutte å slå?
Når det er sagt så påpeker du noe riktig - nemlig at man skal få lov til å sone sin dom og forsøke å skape seg et nytt og bedre liv. Men det hadde ikke skadet med å reflektere over hvordan man skaper en sosial aksept for voldsmenn, men stiller spørsmål ved offeret.
15. november 2007 - 14:09
Hva bør de gjøre?
Heidi Nordby Lunde
15. november 2007 - 14:43
Snu på det
Jeg kan ikke snakke for forfatterne, men når det gjelder meg selv så hadde jeg vært et petimeter på hvem jeg hadde latt representere meg selv - da det vil reflektere tilbake på mine verdier og hvem jeg er. Det gjelder ikke bare en eventuell agent - det gjelder også at organisasjoner jeg er medlem av opptrår etisk, at overskuddet av produkter jeg kjøper ikke går til å finansiere organisasjoner eller annet jeg ikke liker. Jeg mener det er mulig å reflektere over det.
15. november 2007 - 15:38
Det nytter ikke!!
Hvis alle forfatterene hadde gjort som du sier du ville ha gjort, står agenten uten klienter og har da, om ikke arbeidsnekt, ikke arbeid. Da blir dette dobbelt straff.
En klubb som HamKam er for fotballspillere en arbeidsgiver. Arbeidsgiveren kan ikke her "straffe" en spiller for det han har gjort utenom arbeidstid.
Alkohol inntak før en kamp påvirker arbeidet ditt og det kan klubben reagere på.
Hans Arnesen
15. november 2007 - 15:40
Det sosiale nettverkets reaksjoner er alfa og omega
Problemet er at vi blir stadig mer engstelige for å bry oss, og å gjøre feil med hensyn til mellommenneskelig samhandling.. Man kan forfekte alle nær sagt alle slags ideer i dagens samfunn, men dersom man beveger seg inn på noe som lukter av moralisering blir man raskt et hode kortere (med mindre det er innenfor rammene av tidsriktige ideologiske paradigmer som økonomisk egalitarisme, feminisme, multikulturalisme hvor man flittig kan bruke pekefingeren).
Poenget er jeg fremdeles tror vi bryr oss om hverandre, og ønsker hverandres beste, men de moralske føringene er så uklare at vi ikke vet hvordan vi skal handle, og dette gjelder også kvinnemishandling. Det finnes i dag tilsynelatende så mange likeverdige definisjoner av rett og galt, ulike likestilte kulturer og et hav av individuelle moralsyn. Kanskje er vi redd for at vi gjør vondt verre om vi bryter inn, noen er redde for sin egen sikkerhet, eller at vi har misforstått situasjonen og driter oss ut, osv. og gudene skal vite at det finnes jo ingenting verre i dag enn å stikke nesen inn i andres saker! På den måten får vi et samfunn hvor, som i Stockholm, en kvinne kunne bli voldtatt i en t-banevogn full av folk.
Fredrik Schei
15. november 2007 - 14:49
blanding av kortene
Mulig slikt ikke får sosiale konsekvenser i alle miljøer, det ville DEFINITIVT fått det i mitt.
Du skriver at et kvinneliv "SOM KJENT" er mindre verdt enn et manns. Fordi det forskes mindre på typiske kvinnespørsmål? Hvis du kjenner til en kausal sammenheng her som du ikke nevner, synes jeg du bør henvise til kilden, ellers fremstår din tolkning som verdiladet og ubegrunnet.
Når det gjelder politimannens uttalelse, sier han at loven om strafferabatt var tiltenkt praktisert i andre typer saker,som organisert kriminalitet ,og at den misbrukes av konemishandlere som tilstår for å få strafferabatt. Dette er isåfall uønsket,og da bør praksisen endres eller den aktuelle loven innsnevres.Dette betyr selvsagt ikke at intensjonen med loven om strafferabatt var å senke straffeutmålingene i saker om vold mot kvinner.Hvorfor tolker du det dit?
Når det gjelder fotballeksempelet blander du fullstendig sammen tingene. Å drikke før kamp handler om et tillitsforhold mellom spiller og trener og rammes ikke av straffeloven. Derfor er det lett å reagere på. Er en mann tiltalt for drapstruler er det et straffbart forhold som behandles av rettsvesenet. Da gjelder vanlige rettssikkerhetsprinsipper. Enhver er uskyldig til det motsatte er bevist. Håper du mener det også gjelder for menn?
Til slutt æresdrap. Æresdrap brukes om drap hvor familie og venner av kulturelle/religiøse årsaker oppfordrer og presser en mann til å begå drap for å redde familiens ære. Dette har jeg aldri noensinne hørt om i etniske norske miljøer. Der ligger forskjellen. Det er TOTALT MENINGSLØST å snakke om rasisme forbi man fastslår dette faktum.
Det er bra du sier at menn ikke har kollektiv skyld for vold mot kvinner og at man skal plassere skyld hos utøveren og ingen andre. Jeg er hjertens enig. Prøv å legge den samme prinsipielle holdning til grunn i alle dine resonnementer.
Hilsen Fredrik
Håvard Solberg
15. november 2007 - 18:13
Pressen har skylden
Men hvis en kjendis driter seg ut da er det utrolig viktig og henge ut vedkommene.
Britny Spers har sikkert problemer.Men det er jo værst for henne.Det intreserer da ikke meg. Og kvinner går inn i forhold med voldelige menn uten å få noen advarsler.
Nei gjør livet uutholdelig for voldelige menn.Pressen har et stort ansvar her.
Sigrun Tømmerås
15. november 2007 - 18:16
Tause voldsvitner
Det er et vanlig fenomen, dessverre, at omgivelsene opptrer som et taust - og dermed likegyldig - vitne i slike saker. På et abstrakt plan er "alle" imot overgrep mot kvinner (og barn), men når det kommer til det konkrete tilfelle - og folk selv må ta stilling - så er det ofte den som er rammet som blir uglesett.
Jeg opplevde engang å bli forsøkt voldtatt av en kjæreste, og betrodde meg til en venn. Han kjente også kjæresten min og bare tullet det hele bort. Voldtektsforsøket "fikk" altså ikke finnes. Det samme opplevde jeg med en lege jeg snakket med. Siden kjæresten min hadde drukket alkohol og etterpå sa han ikke husket voldtektsforsøket, "kunne" heller ikke legen ta stilling.
Det kjæresten min derimot husket, var at jeg tidlig på kvelden hadde løpt halvnaken rundt i leiligheten, altså i mitt eget hjem.
Akkurat som Heidi Nordby Lunde har også jeg irritert meg - grenseløst - over at det er kvinner/ (potensielle) ofre som oppfordres til å "ta ansvar", mens noe tilsvarende ALDRI rettes mot menn/ (potensielle) overgripere.
Og: Det er stadig snakk om hvorvidt ofre bør tilgi, om at de må komme seg ut av "rollen" som offer og i den dur (som om de som har fått en posttraumatisk stresslidelse kan løfte seg selv etter håret og bli kvitt ettervirkningene). Men ingen har altså så langt offentlig moralisert overfor overgriperne, om at de må komme seg ut av overgriperrollen, melde seg selv til politiet, betale erstatning til sine ofre, angre og be om tilgivelse etc., slik at begge parter får de beste forutsetninger til å "komme seg videre" i livene sine.
Jeg har søkt hjelp i helsevesenet etter at jeg gjennom mer enn ti år som barn ble påført stadige traumer. Der ble det ofte forventet at man skulle forstå overgriper, "nyansere" sitt syn på overgriper, overgrepene og overgrepssituasjonen, og helst tilgi (selv om overgripere sjelden ber om noen tilgivelse).
Det virker som det skulle kunne være "farlig" for behandlere å innta en uttalt moralsk holdning til overgrep og at det er langt lettere å prøve å forholde seg "nøytrale" til selv grove krenkelser - en nøytralitet som selvsagt er umulig i denne typen saker.
Og paradoksalt nok blir de nettopp ikke moralsk nøytrale når moralisering rettes mot offeret. For mange ofre vil mangel på en uttalt moralsk stillingstagen fra det profesjonelle hjelpeapparatet likne mye på andre tause vitner i deres liv: De som så, men forholdt seg passive.
Roger Brudheim
16. november 2007 - 9:11
Pressen har skylden for menn som slår....?
journalist, var å bruke ti minutter på spillereglene.
Det er nyttig lesning det. Vær Varsom-plakaten altså.
Der står det blant annet hvilke hensyn pressen til enhver tid må ta, med tanke på at identifisering kan bli en ekstra belastning - for en tredjeperson.
Å få faren sin avbildet over en halvsside i søndags-VG, på vei inn i ventende politibil etter å ha slått moren i huset....Det ville vel ikke vært annet enn å legge ekstra sten til byrden, for en 12-åring på vei til skolen en mandagsmorgen ?
Håvard Solberg
16. november 2007 - 14:16
Jeg vil ikke sjerme den faren
Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.
Altfor mange voldsmenn får gå rundt i samfunnet vårt og være bra mennesker uten at noen får vite det.Det som går utover tredjeperson er at ingen utenfor de det gjelder får vite noe.
Nei få djevelskapen fram i lyset.
Nadezda Aalberg
17. november 2007 - 5:12
Hvorfor blir bøddelen rasende dersom offeret klager ?
Når jeg giftet meg, så var jeg mobbet, banket, forsøkt drept, voldtatt. Min eksen gjørde alt for å isolere meg fra venner og kontakter. Jeg måtte rømme for å overleve.
Jeg klarte ikke å forstå dette og trodde at jeg var grunnen til alt sammen inntil jeg fikk tak i en bok som heter for "Gors sønner 2". (Merk at boken var oppfølgeren.)
Dette var sience-fiction om en planet der alt var tilrettelagt slik en eiersyk mannfolk vil ha. Alle kvinner var slaver. Selv en liten gutt kunne bestemme over en voksen kvinne. Ressurssterke kvinner skulle bli tatt knekken på med flere midler, fra rom med ekstremt lav takhøyden (kvinner skulle alltid bøye seg foran mannfolk) til brennemerking. En rømlingsforsøk betydde bekreftelse på slaveidentitet til kvinnen. Alle kvinner som var beskrevet i boka likte å bli påført smerte. De skulle nyte slag, spark, biting og brennemerking. Flere steder i boken beskrives voldtekt når en man kaster ei danserinne på boret og lar gjester til å bruke henne etter sitt ønske. "Ingen kvinne har lov til å gjøre en man kåt uten å få betale for det".
Denne boken sa at likestilling er skadelig fordi i likestillings verden mennene gråter om netter pga følelse av utilstrekkelighet, mens kvinner får problemmer med seksualitet pga de prøver å holde kontroll i sengen. Jeg satt med en horribel avsmaken etter å ha lest denne dritten ferdig.
Men boken sa samtidig noe veldig viktig:
1. Noen personer har ikke empati. Dvs de har hverken innlevelse, forståelse eller medynk. Biologiskmessig var mennene laget mindre følsomme pga deres oppgaver i ute verden dvs jakt, fiske,forsvar og krig. Derfor forekommer slike folk med psykiske patologiene oftere mellom mannfolk enn mellom kvinner. Kvinner var laget mer folsomme pga deres oppgaver: samlingen, bearbeidelse og oppfostring. Derfor mellom kvinner oftere forekommer personer som er overfølsomme og overdrevent omsorgsfylle og avhengige.
2. Mannfolksverden setter stor pris på fysisk størrelse og styrke. Små menn er mindre respektert enn store. Svake er mindre respektert enn sterke. Kvinner er alltid svakere enn menn, derfor har de større problemer å få respekt. Kvinner med mørkere stemme lettere å få karrieren i gang. Penislengdekonkurranse, rett å slett. Kvinner og enukker på siste plasser.
3. Det finnes greia som heter for "overføring" når man overfører sitt eget ønske fra seg selv til andre person. For eksempel, "penismisunnelse". Det første og eneste reaksjon hos kvinner når de hører om penismisunnelse er forbauselse. Logikken er enkelt: mennene fører en konstant tissekonkurranse og misunner individer med større kjønnsorganer. Derfor skulle kvinner (som ikke har peniser) ha overveldende misunnelse i forhold til mannfolk. Sorry, feil. Hva om puppemisunnesle da? Kvinner har en konstant puppekonkurranse. Skulle mennene ha puppemisunnelse? Nei, selvfølgelig.
4. Alle vet at mishandlede mennesker føler en ufrivillige respekt for sin mishandler. Voldelige mennesker stoler ikke på andre. De bruker vold som maktmiddel for å "formatere" verden etter sitt ønske.
5. Hver og en voldelig person VET at å voldsbruk er ikke bra. Derfor fornekter disse personer all voldsbruk inntil de blir konfrontert med fysiske beviser. Dermed skal de overføre skyld fra seg selv til offeret med å insistere at offeret provoserte dem.
6. Hver eneste person som vet at de har brukt, bruker eller kan bruke fysisk vold mot de svake skal forsvare de andre voldelige personer med nebb og klør, inkludere å skrive kvalmende bøker med voldtekts propaganden. De forsvarer seg selv, rett og slett. En dag en gang kommer de til å bli voldelige derfor vil de ha hjelp og støtte.
Derfor når offeret klager så dukker opp an hel masse folk som begynner å forsvare ens rett til vold og voldtekt.
Ingunn Hansen
17. november 2007 - 19:06
Hvorfor gikk hun ikke bare? Noen tanker rundt spørsmålet.
Det er et spørsmål som mange undres på. Hva er det som får offeret for mishandling til å bli i forholdet. Hvorfor tar hun ikke bare på seg skoene, går ut døra for så å aldri komme tilbake?
For det første finnes det ikke noen enkle løsninger på det, hadde det gjort det ville ingen levd i mishandlingsforhold over tid. Men det er noen kjennetegn som går igjen i relasjoner der den mishandlede blir!
* Overgriperen bryter ned selvbildet hos offeret gradvis. ”plukk fra hverandre og sett sammen” atferd velger jeg å kalle det. Eller hjernevasking. Offeret blir altså gradvis formet av sin mishandler med en kombinasjon av kritikk og krenkelser/ overdreven hengivelse/forvirring med å veksle på disse. Rettelser på atferd, klesdrakt, kropp, kokekunst, talemåte, intellekt etc. Konstante kritiske, krenkende bemerkninger.
Når offeret så prøver å forsvare seg og sin væremåte med å ta det opp med sin mishandler, vil hun oppleve å bli:
- latterliggjort (små sarkastiske smil mens den andre snakker kan være virkningsfull)
- beskyldt for å starte en krangel (flytte fokus over på henne)
- beskyldt for ikke å ha sans for humor ”det var jo bare en spøk”
- oversett (ganske enkelt totalt ignorert x antall timer eller dager)
- tatt for å ikke tåle ”konstruktiv kritikk” som hun burde takke for å bli gjort oppmerksom på.
* Overgriperen sørger for at det sosiale nettverket blir mindre, kryssforhør er kanskje daglig rutine ved samtaler med andre enn han.
Offeret lærer seg å be om unnskyldning. Hun er ikke helt sikker, kanskje hun er litt vanskelig, hun begynner å tvile. Jo man må gi og få i et forhold, hun ber om unnskyldning. Så kommer hengivenhetsperioden. Hun får belønning for at hun ber om unnskyldning for at mishandleren har hakket på henne x antall dager, slik at hun tok det opp, fordi det var uutholdelig.
Mishandlere er ofte meget flinke til å kurtisere sitt offer- det er jo en grunn til at hun falt for han. Hun simpelthen elsker den følelsen han får frem i henne når han viser de gode sidene, endelig kan hun slappe av. Nå er alt bra igjen. Hvordan kunne hun tenke så dårlig om han tidligere? Det sniker seg også inn komplimenter fra han over samme ting som har vært hardt slått ned på tidligere.
Alt er velstand og offeret har lyst å gi noe tilbake, livretten hans for eksempel. Hun setter i gang med kokekar og kunstens regler akkurat slik han har beskrevet de for henne. Så kommer overraskelsen. Mishandleren har funnet en ny måte dette kan gjøres best på. Offeret svetter. Han er i gang igjen. Uansett hvor ofte og mye hun prøver å tilpasse seg, så har det ingen hensikt.
Kanskje offeret blir forbannet? Kanskje hun ber han ryke og reise en viss plass. Kanskje han klikker og kaster kokekaret i gulvet, kanskje hun bøyer seg for å plukke opp og kanskje akkurat da er det at det første fysisk voldelige skjer? At han river tak i håret hennes, bøyer armen hardt bakover og gnir ansiktet hennes i maten på gulvet?
Offeret har over tid blitt vekselvis kurtisert og kritisert, hun har blitt hjernevasket. Hun tenker ikke lengre egne, men mishandlerens sine tanker. Hun er fanget. Hun er overtatt. Hun er offer for et annet menneskes makt. Ikke fysisk voldelige, men psykisk voldelige makt.
Håvard Solberg
17. november 2007 - 19:46
Monter sjult kamera