meninger

Smøring, journalistikk og rødvin

Polansatte er smurt og kvestes offentlig av en smøremyk polsjef som likevel ikke sier nei til en heisatur for egen del. Media smører på med skandaleoppslag. Men noe skurrer. Eller singler. Nesten som

Reinspikka smør. (Foto: arla.dk)Reinspikka smør. (Foto: arla.dk)

Saken om smøring av polansatte har fått absurde proporsjoner. Å dømme etter mediedekningen tror du kanskje at man har avdekket massiv korrupsjon i et gjennområttent system. Men da har du ikke lest det med liten skrift.

Med forbehold om at det avsløres noe av betydning i løpet av de nærmeste døgnene: Dette er en tullesak.

Den handler om 13 polansatte som har latt seg traktere av vinimportøren Ekjord as. De har fått sprit, likører og fine viner, samt middager og overnattinger med ektefeller.

Ja?

Og ...?


Er jeg korrupt?
Hvis dette gjør polarbeiderne korrupte, er vi jaggu meg korrupte alle sammen.

Jeg får ofte vin. Sist jeg fikk fine viner var til jul. Jeg ga bort noen også.

Er jeg smurt?

Sist jeg ble påspandert en middag av en håpefull PR-rådgiver og hans oppdragsgiver var i forrige uke. Den var fin som fy, med både likør og cognac.

Så sent som tirsdag fikk jeg en gratis lunsj.

Dette er greit. Jeg er journalist. Jeg pleier forbindelser med den slags folk. Jeg skriver noen ganger om ting de ønsker å lese, og kanskje skriver jeg litt penere etter en god middag. På den annen side har jeg sett mye rart. Jeg prater med folk, og er det noe å skrive om, så skriver jeg, hvis ikke lar jeg det være.

Kanskje jeg er korrupt?

Unnskyld, men jeg føler meg ikke sånn. Ikke i det hele tatt. Dette er faktisk sånn verden ser ut. Man snakker med hverandre, pleier forbindelser med hverandre, utvikler vennskap og fiendskap, tillit og mistillit. Og drikker vin sammen. Noen ganger spanderer du. Andre ganger spanderer jeg.

Ravende urettferdig
Jeg sier ikke at det er greit at polfolket smøres, jeg bare syns det er så ravende urettferdig, og så grotesk tatt ut av sine proporsjoner, samtidig som mediene som river løs store stykker av livet til de involverte sitter i glasshus hvor det snart er fri gjennomlufting.

Jeg tror ikke noen yrkesgrupper i dette land -- eller i all verdens land -- «smøres» mer enn journalister, verken hva gjelder kvantitet eller kvalitet. Kanskje med unntak av legestanden. For deler av pressen er smøring en del av arbeidshverdagen. Daglig reiser horder av norske journalister ut på reiser til fjerne land for å dekke mildest sagt tvilsomme pressebegivenheter. Noen insisterer på å betale selv, men brorparten kommer fra aviser og medier med en økonomi som er av typen enten-eller: Enten må den som inviterer betale for turen, eller så må de bli hjemme. Hvordan tror du avisenes reportasjer om nye biler testkjørt på andalucianske høysletter av journalisten selv blir til? Hvis du tror biljournalisten i «Dagens Bang» betaler turen selv, så tar du antagelig feil i mer enn halvparten av tilfellene.

De to siste julene har Fujitsu-Siemens gitt utvalgte norske datajournalister en topp bærbar PC som julegave. Jeg er sikker på at mange har returnert den. Jeg er like sikker på at mange av dem, også i tidsskrifter du har tiltro til og regner som uavhengige, syns det var helt kurant å beholde den.

Jeg hører omkvedet her jeg sitter: «Herregud, vi er da profesjonelle. Vi lar oss ikke påvirke av dét.»

Neida, selvsagt ikke.

En polansatt derimot vil selvsagt styrte bevisstløst avsted og kun anbefale sine kunder de viner de er forskriftsmessig smurt inn med på Hankø.

Forbilder
For ganske mange år siden - så lenge siden at det formodentlig er for sent å etterligne deltagerne hvis kemneren uheldigvis skulle lese denne historien - ble det arrangert opptil flere usedvanlige reiser. Den gangen skulle daværende Televerket erstatte sine nettsentraler med digitale bokser i en kontrakt verdt milliarder av kroner. Tre leverandører var med i sluttspurten. Det var Ericsson, Siemens og Alcatel.

Sjelden har teknologijournalister, næringslivsjournalister og samferdselspolitikere blitt traktert så fyrstelig.

Ericsson var moderat. Jeg tror ikke de gjorde noe i det hele tatt.

Alcatel tok hardere i. En delegasjon journalister ble traktert på fransk manér, med fine middager, likører og franske viner, pluss opptil flere overnattinger.

I Frankrike.

Men det var ingen ektefeller med. Og det var jo et visst faglig innhold, vil deltagerne innvende.

Joda, det var et faglig innhold, men om det var mer faglig å se på telefonsentraler i Frankrike for en teknologijournalist, enn å smake på viner på Hankø for en polansatt, tillater jeg meg å tvile på.

Muligens betalte noen turen selv. Brorparten gjorde det definitivt ikke.

Smøretur med Siemens
Siemens slo til med den mest vanvittige turen.

Det var sikkert 20 eller 30 mennesker. Det var journalister, det var politikere - praktisk talt halve Samferdselskomitéen. Det var representanter fra forskningsmiljøet, nærmere bestemt daværende FAFO-sjef, Terje Rød Larsen, som senere blant annet har livnært seg som fredsmekler; og det var fagforeningsfolk, blant dem en av den nåværende LO-sjefens nærmeste medarbeidere.

Så var det Nils Chr. Geelmuyden. Han skriver noen fantastiske portrettintervjuer i Kapital, og er lillebror til PR-kongen, Hans Geelmuyden.

Turen gikk til München, hvor en forskningssjef med 60.000 forskere under seg skulle foredra. Han greide ikke å få overhead'en til å virke. Deretter gikk den videre til Berlin, hvor Willy Brandt sa noen kloke ord om muren som nyss var falt. Spennende, men nokså irrelevant for valget av digitale telefonsentraler i Norge. Senere ble delegasjonen fløyet på første klasse med Lufthansa til Disneyworld i Florida, hvor det antagelig var et eller annet faglig alibi som ingen lenger husker.

Det var smøretur, det.

Vel hjemme skrev Geelmuyden en harsellerende og morsom artikkel i Kapital med tittelen «På smøretur med Siemens». Med den sa han i grunnen det som var å si. Få andre journalister følte at de hadde noe mer å tilføre, og reportasjen ble derfor i hovedsak den pressedekningen Siemens fikk ut av millionkampanjen sin for å blidgjøre antatte opinionsdannere i norsk politikk og næringsliv.

Hele greia var overdådig, dum og pinlig, og illustrerer forsåvidt et av de viktigste budene når du forholder deg til profesjonelle, enten de er journalister, politikere eller polansatte: Har du ikke noe å si, så ikke si det.

Til Sydney og Hankø

Så, nei, polansatte, og nei, Ekjord: Dere har antagelig lite å skamme dere over.

Bortsett fra sjefen.

I det som for meg ser ut som en storstilt operasjon for å redde eget skinn, bruker Vinmonopolet hundretusenvis av kroner på kriserådgivning fra Geelmuyden-Kiese. Rådet fra PR-rådgiverne, som selv har arrangert dusinvis av «smøreturer» for journalister på vegne av sine kunder, er åpenbart å legge seg flat og holde pusten mens de underordnede fortæres av ulvene.

GK er dyktige, det skal de ha. Det er kanskje ikke tilfeldig at polsjefen, som for meg ikke ser ut som annet enn en fyr som lar sine ansatte i stikken når det blåser, nå beskrives som en høyt elsket leder, og heises opp som et forbilde.

Kanskje det er nettopp det han er.

Kanskje det var mens de 13 satt og tenkte varme tanker om sjefen sin, som så forbilledlig viste dem hvordan virksomheten kan få et faglig brohode i spennende nye markeder, som Sydney, og Aten, uten at det belaster reisebudsjettet for mye, at de skjønte hvordan tingene skal gjøres.

«Hm, her har vi mye å lære», tenkte de, og satte seg på Ekjords fellesbuss til Hankø.



Enig? Uenig? Si din mening.

Smøring, Journalistikk og rødvin... Javel, men hva med den delen


(Denne kommentarer en skrevet av en leser som ønsker å være anonym)
Temaet "smøring" er vanskelig og det er flytende overganger og mange gråsoner. I noen tilfeller vil det kunne klassifiseres som korrupsjon og da er det straffbart iht norsk lov. Det pålegger revisor å være særlig på vakt når det foreligger slik mistanke. Om de har kompetanse og mulighet til å avdekke det er en helt annen sak.

Etter mange år i næringslivet (også med internasjonal erfaring) føler jeg at mange tror at norsk etikk og moral fremstår som "bedre" enn den man kan finne i andre land.
Hvis man tror det så tar man grundig feil.

De fleste vet at det å bygge nettverk og relasjoner er viktig, både for den som spanderer og for den som mottar. Problemet oppstår når ytelsene får en karakter og en slik dimensjon at det vil kunne bli oppfattet av allmenheten som noe "utover det normale". Hva allmenheten mener... ja selv det kan være vanskelig å definere og vil variere fra kultur til kultur.

Personlig mener jeg at en middag i ny og ne, en flaske rødvin til jul eller f.eks. en invitasjon til et arrangement etc, kan være innenfor akseptabel grense. Samtidig er det viktig å bruke hode og hjerte, og ha en magefølelse for det man foretar seg. En reise til f.eks. OL i Sidney med kone uten egenandel er etter min oppfatning langt over streken.

Slik jeg ser det er historien om de polansatte bare toppen av et isfjell. Hva med norske leger som sendes verden rundt på smøreturer av legemiddelprodusentene? Når det gjelder legemidler så har dette en dimensjon som kanskje går utover konsekvensene av å drikke rødvin og spise middag på fransk restaurant. Dette handler om etikk i videste forstand; ikke bare blir legene smurt, men pasienter kan bli medisinert med feil medikament fordi legen har for tette bånd til produsenten. Dessuten kan det tenkes at norske skatteytere betaler mer enn nødvendig fordi staten belastes for et preparat hvor det finnes billigere synonymer.

Likevel tror jeg at problemet er særlig stort i den eksportrettede delen av næringslivet og dette er et problem med mange sider. På den ene siden er det kampen om å vinne kontrakter og å sikre arbeidsplasser i Norge. På den annen side er det forholdet til de som lar seg bli smurt, noe som utelukkende er for å oppnå en personlig økonomisk gevinst. I verste fall kan dette også ha sikkerhetsmessige konsekvenser. En leverandør kan ha blitt foretrukket på feil premisser. Kan hende han hverken er teknisk eller økonomisk best i klassen. Denne form for smøring/korrupsjon er svært vanskelig å oppdage fordi den som oftest går gjennom agentavtaler som i utgangspunktet er helt harmløse, men som i noen tilfeller er ment å skulle tjene andre hensikter. Andre ganger blir penger overført til private bankkonti uten at noen reagerer.

Dersom dette temaet skal settes på dagsordenen så er jeg redd for at en middag til en journalist, eller en flaske rødvin i ny og ne blir helt bagatellmessig. Nesten på grensen til misunnelse.

Som sagt, "smøring" er et stort samfunnsproblem og jeg tror det er viktig at alle som føler at de mottar en ytelse, hver gang tenker nøye igjennom hvorfor man mottar den og ikke minst, hvilke relasjoner og forpliktelser man tror at giveren forventer å få tilbake. Ofte vil det være slik at forventningene er proporsjonale med størrelsen på ytelsen.

Debatten i Norge har derimot ikke tatt tak i problemet der det etter min mening er størst. Da må NHO og dens medlemsbedrifter komme på banen. Diskusjonen hører egentlig hjemme i de mange styrerom.


Ikke skyt budbringeren


Her var det mye pepper, ja.

Jeg mener ikke at smøring er greit, jeg mener bare at saken om polet og smøring etter alt å dømme er en sak som er blåst ut av sine proporsjoner, og ikke minst hvis journalister og andre yrkesgruppers standard skal være et mål. Det som kalles "smøring" av polarbeidere er noe som journalister trakteres med jevnlig i Norge. Fagpressen og tildels lokalpressen er nok verst, der de argumenterer med at man ikke har økonomi til å reise dersom ikke turen betales.

Dette er vanlig, samme hvor mye dere ønsker at det ikke var det. Jeg drister meg i kun til å si det som det er.

Ikke skyt budbringeren.

Forøvrig forholder også jeg og mine kolleger i Neste Klikk seg til tekstreklamereglene og øvrige regelverk for pressen. Hvis artikkelen gir inntrykk av noe annet, har jeg uttrykt meg utydelig.

Jeg reiser ikke på meningsløse pressereiser lenger heller. Det hindrer ikke at slike sponsede reiser arrangeres hele tiden, og andre journalister i både riksmedier, lokalmedier og fagpresse setter seg på flyet med betalte billetter og hoteller.

Jeg kan ikke noe for at det er slik, og skal ikke dømme de som tar i mot det heller. Jeg vet hvilke argumenter som brukes, og de er forståelige om ikke rettferdiggjørende.

Min reaksjon er knyttet til det overdimensjonerte fokus på smøringen av polarbeidere, og syns definitivt at dersom dette kvalifiserer til store oppslag, så bør pressen også feie for egen dør - i tillegg til den feiingen de gjør foran polets og andres dører.


Avsindig


Jeg, og sikkert vanvittig flere med meg, har i den senere tid oppdaget at flere av dere som skriver på Startsiden er begynt å omtale dere som journalister. Det holder imidlertid ikke å omtale som en, man må oppføre seg deretter også. I tillegg til at det betyr at du må drikke øl, så betyr det også at du har lest og forstått pressens plakater. Jeg tror ikke du, Pål, har kapasitet til noen av delene. I din autodidaktiske streben etter å oppnå status som journalist bør du i sannhet ta turen innom denne lenken: http://www.presse.no/tekstreklame.asp. Ikke klarer jeg å se at dette utmerkede nettstedet er redigert etter redaktørplakaten. Det gjør ikke noe, men da må dere da heller ikke presentere våset deres som journalistikk utført av journalister.
"Tekstreklame oppstår når produkter og kommersielle interesser blir eksponert eller positivt omtalt på redaksjonell plass ut fra andre hensyn enn uavhengig og kildekritisk journalistikk", står det å lese i tekstreklameplakaten om middagene og lunchene dine. De er nevnt flere plasser også: "Tekstreklame er uforenlig med god presseskikk. Alle former for sponsing som kan føre til tekstreklame, må unngås.".
Ditt empiriske grunnlag for å hevde at siden "alle" gjør det, så er det helt naturlig at også du gjør det. Da bør du sjekke premissene først. vi er nesten 10.000 journalister i dette landet, ikke medberegnet deg, og de du nevner er disse alle som du selv ønsker å bli lik. Mon tro om du sitter der foran tastaturet i Sputnik-truse? For en million nordmenn har jo en slik en - og det må jo i sannhet kunne kalles alle, eller?
Peter Reinholdtsen, journalist med medlemskap i NJ.


Nåke gale?


Nei nei
Ansatte på polet kan ikke ta imot smøring som andre, de er (for noen kjent) i en monopol situasjon. Hvis dette blir godtatt er det vel bare å smøre politikere og annet pakk som er ansatt i staten til å ta deres side/produkter eller.....
Hvis ikke dette er innlysende er det noe galt med vedkommende som skriver artikkelen!


Ja, dette er korrupsjon !


Huff og huff, er det slike "journalister" vi er prisgitt ? Om ikke annet så er det godt det kommer fram, slik at vi vet hvor dere står - at dere langt fra er like objektive som vi lesere forventer. Er dere egentlig klar over hvor stor makt og hvilket ansvar dere har ? Jeg tror i alle fall ikke artikkelforfatteren her er klar over det !
Jeg er helt enig med Thomas G. ; dette er ikke bra ! At en journalist kan komme til å tråkke litt skjevt over noen linjer og sende lite gjennomtenkte tanker fra seg, det kan så være. Men i en såpass lang artikkel som dette, må vi helt klart kunne gå ut fra at dette synet representerer en grunnholdning hos journalisten og ikke er en "glipp". Skremmende !
I forbindelse med en større ulykke for 10 år siden brakte jeg selv i erfaring at mange journalister er ukjente med begrepene etikk og moral. Går ikke verden framover ? Hvilken funksjon har dere som journalister om vi som lesere selv må filtrere bort det meste av "test av ditt og datt" ?
Det er forøvrig underlig at denne artikkelen slipper gjennom hos ansvarlig utgiver Espen Udland !

Vi lesere forventer mer !!

Håkon S


At du smøres rettferdigjør vel ikke andres smøring?


Pål Leveraas knottet ned:
"Dette er greit. Jeg er journalist. Jeg pleier forbindelser med den slags folk. Jeg skriver noen ganger om ting de ønsker å lese, og kanskje skriver jeg litt penere etter en god middag."

Eh? Du blir spandert på en middag og du skriver penere om den som spanderte middagen?! Er ikke dette smøring i ordets rette betydning?

Det er forskjell på yrkesgrupper. Noen yrkesgrupper skal være mer forsiktig enn andre av den enkle grunn at folk forventer at de opptrer objektivt og nøytralt. Journalister og politikere er eksempler på disse. Andre yrkesgrupper, som ansatte i et statsmonopol skal være ekstra forsiktig nettopp fordi det er et monopol og ingen konkurranse.

En ting er å ubevisst bli påvirket/smørt fordi man er naiv, en helt annen ting er å bevisst skrive en lang artikkel viss eneste hensikt er å rettferdigjøre smøring.

Beklager, men din troverdighet hos meg er nå betydelig lavere Pål.


Så enig, så enig...


Hvert år inviteres politikere, ordførere, kommune og fylke og stat, til selskaper hos oljefirmaene. Det drikkes og spises og de får gaver.

Hele saken med Vinmonopolet er helt på trynet.

Så.....?


Min mening: Ja, du er korrupt


....og polsjefen er korrupt, og hans bransje og din bransje er korrupt. Det du beskriver er korrupsjon, og der jeg arbeider (et amerikansk selskap) hadde du, polsjefen og hans ansatte fått sparken tvert.

Veldig interessant artikkel, håper mange kommer med innspill. Hva med å få en kommentar fra Eva Joly om dette?