ABCNYHETER

Antallet drepte sivile irakere er det ingen som kan si med sikkerhet, men det er meget stort. Et forsiktig anslag sier 100 000. De amerikanske militære sluttet med såkalt «hodetelling» som skulle angi hvor mange fiender de hadde drept, men siden det var umulig å skille mellom virkelige motstandere og uskyldige sivile, ble dette oppgitt. I tillegg kommer alle seinskadene på grunn av anriket uran og kjemiske våpen.

Hva Irak-krigen har kostet USA økonomisk, er det heller ingen som kan si med sikkerhet, men det dreier seg om astronomiske summer. Innsatsen i Irak og den såkalte «krig mot terror» har ført til en enorm økning av det amerikanske forsvarsbudsjett som i dag er nesten like stort som alle andre land i verden til sammen bruker på det militære. USA er nå den eneste virkelige supermakt. Kineserne kommer raskt etter, men både Kina og Russland er foreløpig bare regionale stormakter. De er foreløpig ingen virkelig utfordring for USA.

Obama kan ikke si, som George W. Bush gjorde da han 1.mai 2003 stolt slo fast at «oppdraget er fullført» (Mission accomplished). Da var Saddam Husseins styrker nedkjempet og amerikanerne og deres allierte hadde militær kontroll over det meste av landet.  Det var en helt moderne krigføring der USA gjorde bruk av de teknologisk mest avanserte midler og der det hele ble styrt fra dataskjermer.

Det gjorde et så overbevisende inntrykk på mange krigskorrespondenter, også norske, at de mistet sin kritiske sans. Noen brøt gamle journalistiske prinsipper ved å være «embedded», dvs de fulgte de amerikanske invasjonsstyrker på deres vilkår. De fikk med andre ord se og høre det de amerikanske militære ønsket. Det hadde Pentagon lært av den første Golfkrigen og av Vietnam. Noen aksepterte til og med det villedende uttrykk som først ble brukt under den første Golfkrigen og senere på Balkan – «Colatoral damages» (ikke tilsiktede skader). Bak dette uttrykk skjuler det seg tusenvis av drepte og lemlestede sivile og ødelagte boliger og sykehus.

Pentagon hadde ikke forberedt seg så godt på det som skulle skje etter at Saddam Husseins styrker var nedkjempet. I løpet av det første okkupasjonsåret oppløste amerikanerne hæren og ødela hele samfunnsstrukturen. De fleste statlige institusjoner ble nedlagt, og de stengte ute alle som hadde hatt noe som helst med det regjerende Baath-partiet å gjøre.

Mannen bak denne katastrofe var den amerikanske prokonsul, L. Paul Bremer III som ikke kunne noe som helst om Irak, aldri hadde vært der og talte ikke arabisk. Han var kort og godt uvitende, men styrte suverent fra sitt pansrede hovedkvarter i Bagdad. Jerry Bremer (som han ble kalt) raserte altså det meste av det irakiske samfunnet og infrastrukturen, stikk i strid med det amerikanerne gjorde i Tyskland og Japan i 1945. For dette fatale grep fikk han senere den høyest hengende sivile utmerkelse, Presidential Medal of Freedom.

Det fikk også CIA-sjef George Tenet som hadde ført George W. Bush bak lyset med sine feilaktige rapporter som fikk utenriksminister Collin  Powell til å legge frem usanne påstander i FN, noe Powell senere har beklaget sterkt.

Etterpå har George W. Bush' medarbeidere vært travelt opptatt med å gi andre skylden. Jerry Bremer III skylder på alt og alle. Selv gjorde han åpenbart ikke noe galt (se hans bok «My YEAR IN Iraq», New York 2006). Han vil ikke innrømme at han gjorde noe som helst galt.

De som husker ham fra den gang han var ved USAs ambassade i Oslo, da han spilte sitt eget spill mot ambassadør Louis Lerner, bør ikke være overrasket. Det er beskrevet i min bok «Kald krig og varme vennskap» (Oslo 2000). Men norske journalister gadd ikke engang sjekke hvem denne Jerry Bremer III egentlig var og hvilket inntrykk hans tidligere UD-kolleger hadde av ham.

Etter hvert kommer det flere bøker fra det gamle miljøet i Pentagon og Det hvite hus, og vi opplevde noe som er en amerikansk spesialitet – offentlig skittkasting og avskrivelse av eget ansvar. Den sentrale rådgiver og medieeksperten Karl Roves «Courage and Consequence: My Life as a Conservative in the Fight» (New York 2010) er kanskje det mest interessante eksempel på dette. Men Rove er i hvert fall lojal overfor sin president. Det vil neppe visepresident Dick Cheney være når han kommer med sin bok.

Manuskriptene er selvsagt klarert av sikkerhetsmyndighetene slik at de virkelige statshemmeligheter ikke slippes ut. Men disse memoarer skaper tross alt en større åpenhet om nær og omstridt historie enn vi er vandt til i Norge. Nordmenn skal i hvert fall ikke sette seg på sine høye hester og skryte av at alt er så mye åpnere og bedre hos oss enn i USA.

Det skal bli interessant å se hva forsvarsminister Donald Rumsfeld skriver om sin norske kollega, Kristin Krohn Devold, som han hadde et mer nøkternt forhold til enn den offentlige hjertelighet med kyss og klemmer ga inntrykk av. Jeg vet fra sentralt Pentagon-hold at Rumsfeld aldri tenkte seg at Krohn Devold skulle bli NATO`s generalsekretær, noe hun åpenbart selv trodde. I hans memoarer vil vi muligens få vite kildene til lekkasjene fra Bondevik-regjeringen, lekkasjer som daværende Washington-ambassadør (og tidligere utenriksminister) Knut Vollebæk bekreftet hadde funnet sted.

Men dette er tross alt petitesser i det store spill. Det som er viktig for oss i dag er hva som kom ut av  Irak-krigen og hva er situasjonen i dag. Det irakiske samfunnet har nå en langt dårligere infrastruktur enn på Saddam Husseins tid. Saddam var en despot og hans regime undertrykte og drepte mange, men irakere fleste nøt godt av et bedre helsevesen enn de gjør i dag, og elektrisitet, vannforsyninger, kloakk, telekommunikasjoner og postvesen (riktig nok sensurert!) fungerte. Halvannen million mennesker er fortsatt innenlandske flyktninger og lever i primitive leire.

Amerikanerne har bygget opp en irakisk hær, men den er dominert av shia-muslimer og de diskriminerer sunnier og fører gjerne krig mot dem. Og sunni-muslimene svarer med stadig terrorangrep. Noe nasjonalt samhold er det ikke tale om. Shia-religiøse førere har større innflytelse, også over hæren og politiet, enn de politiske ledere.

Noen demokratibygging har amerikanerne altså ikke lykkes med, så den positive smitteeffekt i regionen er helt uteblitt. I stedet har iranerne fått større innflytelse enn før, og Kina, Tyrkia og Gulfstatene fisker i rørt vann.

Terroristgrupper slår til når det passer dem. I alt vesentlig er det sivile – kvinner og barn og eldre – det går utover. Påstander om at Al Qaida er alvorlig svekket er høyst diskutable, og i alle fall finnes det andre sterke terroristgrupper. Motsetningene er minst like sekteriske i dag som tidligere. Irak er, som det hele tiden har vært siden det ble opprettet av seiersmaktene etter den første verdenskrig, en kunstig statsdannelse. Noen ny demokratisk regjering har Irak ennå ikke fått, over at halvt år etter valget.

Og det store spørsmål er stadig: Hva skal man gjøre med Kurdistan som i realiteten er selvstyrt og fungerer bra, men ikke er anerkjent som egen stat? Kurderne spør med rette: Hvorfor anerkjenne Kosovo og ikke vårt land som fungerer enda bedre? Selv om enkelte amerikanere kanskje ville gjøre det som takk for hva kurderne ofret i striden med Saddam, så lar det seg ikke gjøre uten at Tyrkia, Syria og Iran griper inn. Kurdistan-spørsmålet er som en kruttønne med farlig kort lunte.

Den irakiske hærsjefen har allerede bedt amerikanerne om å bli, og det kan bli resultatet. De 50 000 amerikanske soldater som er igjen, skal offisielt ikke delta i kamper, men trene opp og assistere de irakiske styrker. Det kan raskt komme til en situasjon der de må bruke våpen og tilkalle støtte fra fly og skip med krysserraketter. På toppen av det hele har Obama Afghanistan der han har lovet at tilbaketrekkingen skal begynne neste år. Den slags tidsfrister tjenere bare motstanderne. Selv om Irak og Afghanistan ikke er det samme som Vietnam, kan det lett ende slik at dette blir "Obamas Vietnam”.