ABCNYHETER

PST-sjef Janne Kristiansen slo fast at det skjer en rask radikalisering blant norske islamister. Foto: Scanpix

Frontene hardner både i Norge og i Europa. I Norge var det i 2008 83 000 registrerte medlemmer i islamske trossamfunn. I EU landene bor det omlag 16 millioner muslimer, mange av dem fra tidligere kolonier, men som i Norge har det også vært en betydelig innvandring de siste åra.

De aller fleste av disse muslimene er lovlydige og lojale innbyggere av sitt land. Bare et lite mindretall bekjenner seg til radikale og militante islamistiske grupper. Men det er de som får medieomtale, og populistiske partier og organisasjoner er flinke til å generalisere, blant annet ved å gjøre det kvinnelige islamske hodeplagget hijab til symbol for støtte til den militante islamismen. Galere kan det ikke bli.

Det er ingen grunn til å tvile på Janne Kristiansens advarsler om en økt radikalisering blant islamister i Norge, noe også generalsekretær Faiz Alam i menigheten Minhaj ul-Quran bekreftet overfor Aftenposten fredag. Men Kristiansen slo fast at trusselnivået fortsatt er lavt og at den beste måten å bekjempe denne trusselen på, er gjennom dialog. Nå har Nansen-skolen forsket på resultatet av religiøse dialogmøter som har vært gjennomført i Norge de siste tjue åra og funnet ut at disse har vært en medvirkende årsak til å dempe religiøs uro.

Den muslimske hærføreren Saladin (Salah al-Din) som i 1187 gjenerobret Jerusalem..

Dagens konflikter mellom kristne og muslimer i Europa må sees på to nivåer, en generell religiøs mistro, og en polarisering som i verste fall produserer islamistiske terrorister. Vi vet alle at de såkalte krigene mot terror i Irak og Afghanistan har vært med på å radikalisere europeiske muslimer, på samme måte som karikaturtegningene av profeten Muhammed. Mangel på integrering, fremmedgjøring, fattigdom, lav sosial status, følelse av diskriminering og lite framtidshåp har også gjort at radikale islamistiske imamer har funnet potensielle rekrutter helt ned til 15-16 år. Disse kan i verste fall kan være villige til å sprenge seg selv og en folkemengde til himmels for å følge det de er blitt hjernevasket til å tro er Allahs ønske, samtidig som de kommer direkte til paradis for å få 72 jomfruer til sin rådighet.

Skal vi forstå det som skjer i dag, må vi tilbake i historien. Det er et tankekors at de første arabiske erobrerne i Midtøsten etter profeten Mohammeds tid fór ganske lempelig fram mot de kristne. I det bysantiske riket ble de tidlige arabiske kirkesamfunnene undertrykt og diskriminert, og mange av disse valgte heller å underlegge seg de fremadstormende muslimske hærstyrkene. De arabiske kalifene drev heller ingen utstrakt tvangsislamisering, vel vitende om at tvang kunne skape opprør og ikke minst at de kristne var verdifulle som skatteobjekter. Under Det osmanske riket ble indre religiøst selvstyre institusjonalisert gjennom det såkalte millet-systemet – ganske så liberalt sammenliknet med hvordan europeiske makter behandlet sine religiøse minoriteter og rivaler på den tida. Millet-systemet fungerte relativt bra fram til den europeiske nasjonalismen oppsto, men da ble det en katalysator for opprør i stedet for etnisk og religiøs balanse.

Men tilbake til middelalderen: Noe avgjørende skjedde da paven i Roma, Urban II, i 1054 bestemte at de kristne skulle gjenerobre den hellige byen Jerusalem fra sarasenerne, som den gang muslimene i Det hellige land og omliggende områder ble kalt. Dermed var korstogene i gang. Da Jerusalem ble erobret i 1099, oppførte korsfarerne seg ekstremt brutalt. De drepte arabiske kristne, jøder og muslimer, og datidas krøniker kan fortelle at blodet fløt i Jerusalems gater. Her var det ikke mye toleranse.

Det var annerledes da den muslimske hærføreren Saladin (Salah al-Din) i 1187 gjenerobret Jerusalem. Riktignok hadde korsfarerne truet med å drepe flere tusen muslimske gisler hvis ikke de fikk fritt leide ut av byen, men Saladin lot ikke bare frankerne som de ble kalt, slippe fri. En rekke krigere fikk også forlate byen uten at de måtte kjøpes fri, som tradisjonen var den gang. Men de viktigste Saladin gjorde var å gjøre Jerusalem til en multireligiøs by. Derfor oppfordret han mange av de kristne til å bli, samtidig som jødiske familier som var blitt drevet ut av byen under korsfarernes tid, fikk vende tilbake.

Nå var ikke Saladin akkurat noen helgen heller, men han var altså en tidlig dialogforkjemper. Den britisk-pakistanske historikeren Tariq Ali og den norske forfatteren Thorvald Steen har funnet hverandre i beundringen av Saladin, og Steen har tatt initiativet til årlige Saladin-dager på Litteraturhuset i Oslo. I år har Ali og Steen skrevet et felles teaterstykke, Ørkenstormer, om kampen mellom Saladin og Richard Løvehjerte, sistnevnte mest kjent her hjemme gjennom fortellingene om Robin Hood.

Det er mange som påpeker at det hadde vært lettere å løse dagens Midtøsten-konflikt dersom Saladins prinsipper hadde blitt gjeninnført. I det hele tatt spiller historien en meget viktig rolle når vi ser på dagens forhold mellom kristne og muslimer.

«Dette korstoget, denne krigen mot terrorismen kommer til å vare en stund», sa USAs president George W. Bush kort etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. At han tok i bruk ordet korstog fikk alvorlige konsekvenser, langt mer enn det som var tilsiktet. For utrykket traff som en pil rett i hjertet på en del arabere og andre muslimer. Glemt var sympatien for de uskyldige ofrene i World Trade Center. Nå kom minnene om korsfarerne og deres herjinger tusen år tidligere tilbake. Militante islamister svarte med å intensivere bruken av ordet Jihad (hellig krig). Var vi på vei mot en ny religionskrig? Ville Samuel Huntington få rett i at verden gikk mot sivilisasjonenes sammenstøt?

Og bare tre år seinere dukket historiespøkelset fram igjen i Europa. I september 2004 skulle EU ta avgjørelsen om Tyrkia skulle få begynne forhandlinger om medlemskap. Ikke minst i Østerrike mintes man den osmanske beleiringen og nesten-erobringen av Wien i 1683, byen som var habsburgernes hovedstad, og landets medier sparte ikke på advarslene:

«Tyrkerne står ved Wiens porter», skrev det liberale ukemagasinet Profil. I 1683 kom tyrkerne med sine soldater. Nå, flere hundre år seinere, sto man ifølge magasinet foran en sivil muslimsk invasjon i Europa. Omtent samtidig hevdet avtropppende EU-kommisær Frits Bolkenstein fra Nederland at «det kristne Europas frigjøring av Wien fra de muslimske osmanenes beleiring i 1683 har vært forgjeves dersom Tyrkia blir EU-medlem».

Enkelte nettsteder har gått så langt som å sammenlikne det som skjedde i 1683 med terroraksjonene mot USA 11. september 2001.

Vanlige muslimer i Europa har følt seg stigmatisert etter 11. september og opplevd at de har fått en slags kollektiv skyld for det som skjedde. Det har såret dem, men også styrket deres identitet og kampvilje. Jeg har selv undervist kvinnelige studenter på Universitetet i Oslo som har fortalt at de begynte å bruke hijab etter 11. september 2001, ikke fordi deres foreldre hadde påtvunget dem det, men fordi de ville vise at de var stolte av å være muslimer. Terroraksjonene i USA så de på som brutale og kriminelle handlinger som overhodet ikke hadde noe med islam å gjøre.

Mohyeldeen Mohammad har gjennom å advare mot at Norge kan få et 11. september, gjennom støtte til steining av homofile og sist gjennom drapstruslene mot et reportasjeteam fra Dagbladet, blitt nordmenns hatobjekt nummer én.  Rundt 20 000 treff på Google.no sier sitt. I norske medier blir han bare overgått av norske gullmedaljer i OL i Vancouver.

Skal slike personer eksponeres på denne måten eller skal de ties i hjel? De som mener eksponering er viktig, sier at man på den måten blir klar over den militante islamistiske underskogen som finns i Norge – selv om den altså er ytterst marginal. De som mener mediedekningen er farlig, frykter at Mohammad kan få heltestatus blant noen av de radikale islamistene som befinner seg i grenselandet mellom å være passive tilhengere av en ideologi og aktive utøvere av vold.

For et par år siden var Mohyeldeen Mohammad ifølge bekjente og venner en helt vanlig norsk gutt. Noen turer til islamske land skal ha endret hele hans livsinnstilling og ført ham inn i de radikale islamistenes verden. Det er slike tilfeller mange norske muslimske organisasjoner ønsker å unngå ved å fange opp ungdommer i drift før det er for seint.

Men skal islamismen bekjempes må det også tas tak i den generelle islamofobien som hersker i enkelte kretser både i Norge og andre steder i Europa. Det er dialog og samarbeid som må til, ikke destruktive konfrontasjoner.