ABC Nyheter

 

Det går en akse fra den indiske delen av Kashmir til Somalia, gjennom Pakistan, Afghanistan og Jemen. I alle disse områdene har islamistgrupper med sympatier eller tilknytning til al-Qaida-nettverket allerede markert seg i det nye året. Og verre vil det trolig bli.

MANGE AV KONFLIKTENE som pågår i disse landene, har sammenheng med hverandre. De har ofte et innenrikspolitisk eller regionalt utspring, men i vår polariserte verden blir de fra Vestens side ofte slått sammen og kategorisert under en fellesnevner: Internasjonal terrorisme. Fenomenet kan ifølge militærstrateger og politikere først og fremst bekjempes med militære midler. Men hva kommer det da av at de militante islamistene i dag er mer aktive enn noensinne?

Soldater tar seg inn i hotellet som ble angrepet sist uke. Foto: Scanpix.

I Srinagar i den indiske delen av Kashmir hadde det vært relativt rolig et par år før militante islamister onsdag angrep et hotell i byen. En sivilist og en politimann mistet livet før de to gjerningsmennene ble skutt ned og drept. Fredag ble en indisk militærpatrulje angrepet 12 kilometer sør for Srinagar. To av angriperne skal ha blitt drept.

 

DEN PAKISTANSKE islamistgruppa Jamaat-ul-Mujahideen tok raskt på seg ansvaret for hotellangrepet. Men indiske myndigheter sier at den langt mer innflytelsesrike gruppa Lashkar-e-Taiba, også fra Pakistan, står bak opptrappingen i Srinagar. Uansett om det er riktig eller ikke, dreier seg som om separatister som vil at den indiske delen av Kashmir skal bli en del av Pakistan. Dette er en gammel konflikt, men hvorfor blusser den opp nå?

Kanskje kan det ha en sammenheng med at det pågår en diskusjon i India om hvorvidt landet skal sende soldater til Afghanistan. Det er noe verken pakistanske myndigheter eller pakistanske islamistiske separatistgrupper i Kashmir setter særlig pris på.

Indiske og pakistanske interesser i Kashmir og Afghanistan må løses gjennom politiske forhandlinger, men så lenge krig en mot internasjonal terrorisme pågår, er dette vanskelig.

Fra Kashmir i øst til Somalia i vest. Foto: Kart 1881

ISLAMISTENE I PAKISTAN fører en trefrontskrig – mot pakistanske myndigheter – mot India, og mot USA og Vesten. Så lenge den økonomiske utviklingen i Pakistan går nedover, og så lenge pakistanske myndigheter ikke lykkes med krigen mot den pakistanske delen av Taliban, blir ingen problemer løst. Tvert om; islamistene får stadig nye rekrutteringsgrunnlag. På samme måte er det i Afghanistan. Det er ikke tilfeldig at norske styrker i Nord-Afghanistan stadig oftere er i kamp. Både Taliban og andre opprørsgrupper har flyttet en del av virksomheten sin dit etter at USA og Storbritannia satte inn sin storoffensiv i Sør-Afghanistan i fjor sommer. Stadig flere tviler på at fredsprisvinner Barack Obamas nye strategi med å sende 30.000 nye amerikanske soldater til Afghanistan vil bli vellykket.

ISLAMISTENE I AFGHANISTAN er altså mobile, men de beveger seg ikke bare innenlands. Den økte al-Qaida-aktiviteten i Jemen tilskrives blant annet at hellige krigere den siste tida har kommet til landet både fra Pakistan og Afghanistan. Større militært trykk på hjemmebane og dermed mindre muligheter til å opprettholde treningsleire og baser, skal være hovedårsaken. Men vi vet ikke hvor mange dette dreier seg om og hvor stor innflytelse disse krigerne egentlig har i Jemen.

 

Islamister i Afghanistan flytter seg over grensen etter behov. Foto: Scanpix.

Det vi vet er at det lutfattige landet lengst sør på Den arabiske halvøy er utpekt som den nye terrorfaren etter at den såkalte trusebomberen Farouk Umar Abdulmutallab 1. juledag prøvde å sprenge et amerikansk passasjerfly i lufta før landing i Detroit. Den regionale gruppa Al-Qaida på Den arabiske halvøy har sagt at den sto bak den mislykkede terroraksjonen, og Abdulmutallab skal ha innrømmet at han har vært på treningsleir i Jemen. Da hjelper det lite at den jemenittiske visestatsministeren Rashad al-Alimi på en pressekonferanse torsdag opplyste at Abdulmutallab var rekruttert i London og at han hadde fått sprengstoffet han bar på seg i hjemlandet Nigeria. Det er Jemen som teller nå.

 

I USA HAR DET mislykte terrorangrepet 1. juledag ført til frykt og holdninger man må tilbake til dagene etter 11. september 2001 for å finne. President Barack Obama er presset av egne partifeller, men spesielt av republikanerne som krever at USA slår tilbake.

Barack Obama endrer sitt uttrykk etter terrorforsøket i jula. Foto: Scanpix.

At USAs egne etterretningstjenester sviktet når det gjaldt overvåkingen av Abdulmutallab, synes ikke å endre noe på situasjonen. Selv om al-Qaida har hatt tilhold i Jemen i mange år og amerikanske mål i landet er angrepet ved flere tilfeller, betyr det lite i dag. Nå gjelder det å eliminere al-Qaida i Jemen før det er for seint. Forleden kunne USAs utenriksminister Hillary Clinton fortelle oss at de militante islamistene i Jemen utgjør en global trussel.

Jemenittiske spesialstyrker trener, og mener de kan takle sine egne islamister. Foto: Scanpix.

JEMENITTISKE MYNDIGHETER har angrepet flere antatte al-Qaida-baser de siste dagene og hevder at de vil få kontroll med de militante islamistene hvis de får etterretningsopplysninger og våpen fra USA. Det spørs om det er så enkelt. Jemen-korrespondenten til den arabiske tv-stasjonen Al-Jazeera sa fredag at man ikke kan snakke om regulære al-Qaida-baser i landet. Det finns lokale ledere som støtter al-Qaida og som huser militante islamister. Det er disse ledernes eiendommer som i flere tilfeller skal være angrepet. Men slike «husverter» kan igjen ha støtte fra stammeledere fra høyere hold, og dermed er man like langt. Av og til kan det være lokale stammekonflikter og ikke ideologi som avgjør støtte til al-Qaida-tilknyttede grupper eller ikke.

 

SÅ LENGE den jemenittiske regjeringen er så svak og korrupsjonsbeskyldningene mot den så mange, er det ikke lett å få folkets støtte til kampen mot militante islamister. Den økonomiske situasjonen i landet gjør også at mange unge kan fristes av å slutte seg til islamistiske opprørsgrupper. Det eneste som synes å samle jemenittene, er deres felles motstand mot at det s endes amerikanske soldater til landet. Gjennom intervjuer både i norske og utenlandske medier har vi de siste dagene hørt atskillige advarsler om at et USA-nærvær i Jemen vil gjøre landet til et nytt Afghanistan. Men denne felles motstanden er neppe nok til å knuse al-Qaida i Jemen.

 

I Somalia tar islamistene stadig tettere grep om makten. Den ytterliggående organisasjonen al-Shabab utmerker seg. Foto: Scanpix.

OG MENS EKSPERTENE diskuterer hvor alvorlig trusselen fra al-Qaida i Jemen er, kommer det klare meldinger fra Somalia – som ligger på den andre sida av Adenbukta. Der kjemper islamistgruppa al-Shabaab mot den FN-anerkjente regjeringen i landet. Al-Shabaab mistenkes for å ha nære bånd til al-Qaida, og gruppa har nå gjort det klart at den vil sende krigere til Jemen for å bistå al-Qaida i kampen mot regjeringshæren. Også i Somalia skal det befinne seg utenlandske hellige krigere med lang kamperfaring, trolig også fra Afghanistan og Pakistan. Og da er vi tilbake til utgangspunktet.

 

Den islamistiske aksen fra Kashmir til Somalia vil trolig bli mer viktig i tida som kommer. Men så er spørsmålet hva man skal gjøre for å vinne kampen mot de militante islamistene.

–Det må innledes en freds- og forsoningsprosess med Taliban, og denne må bli en integrert del av den politiske agendaen, sa FNs avtroppende spesialutsending i Afghanistan, Kai Eide, onsdag. Det kan Eide si fordi han er på vei ut av jobben, men han ve t forhåpentligvis hva han snakker om.

 

Farouk Umar Abdulmutallab sjokkerte USA i julen. Foto: Scanpix.

GEORGE W. BUSH ville ikke forhandle med «terrorister». Det vil heller ikke israelerne, selv om de i flere måneder har hatt indirekte dialog med «terroristgruppa» Hamas om løslatelse av den israelske soldaten Gilad Shalit, som har sittet i fangenskap i Gaza i tre og et halvt år. Noen ganger må man innse at kompromisser er nødvendige.

 

Nå nytter det nok ikke å ha dialog med alle fl øyer innen Taliban-bevegelsen, slik det heller ikke er mulig å forhandle med alle islamistgrupper verden over. Men det finns moderate folk det kanskje går an å inngå avtaler med. Det er i hvert fall verdt et forsøk.

Men man får ikke redusert de militante islamistenes stilling dersom man ikke går til roten av problemet:

FLESTEPARTEN AV REGIMENE i den islamske verden er korrupte, udemokratiske og lite populære. Vestens støtte til disse har gjort islamistenes rekrutteringsarbeid relativt enkelt. Hvis innbyggerne i disse landene hadde sett at vestlige politikere stilte krav til deres ledere, ville den generelle skepsisen til Vesten blitt langt mindre.

Men viktigst av alt er trolig økonomien.

Selv om det ikke er fattigfolket som leder militante islamistgrupper, er det liten tvil om at fattigdommen er med på å øke islamistenes innflytelse, også fordi islamistene driver et utstrakt sosialt arbeid. La oss tenke oss at de vestlige milliardene som er spy ttet inn i militær aktivitet og våpen i Afghanistan i stedet hadde gått til sivil utvikling i landet og til befolkningen selv. Et urealistisk tankeeksperiment, men likevel.

Da ville neppe Afghanistan vært et lutfattig og utarmet land. Og ville da Taliban og andre opprørere hatt så stor oppslutning? 

Det er all grunn til å tvile på det. Uansett har århundrets første tiår vist at militærmakt ikke er nok til å stanse veksten av militante islamistiske bevegelser.