ABC Nyheter

Libanon betegnes som ett av to demokratier i Midt-Østen ved siden av Israel. Begge land har en flora av politiske partier og avholder valg, men der hvor israelske politiske partier velger sine ledere gjennom primærvalg og partikongresser etter europeisk mønster, domineres de libanesiske partiene av mektige familiedynastier.

Libanon har dessuten vært under et intenst press fra nabolandene Syria i nord og Israel i sør gjennom en årrekke. Spesielt diktaturet Syria har vært gjenstand for intens kritikk da de har hatt stor politisk innflytelse gjennom agenter og attentater mot ledende libanesiske politikere som har motsatt seg den innflytelse som Syria og Iran-støttede Hizbollah har utført. Hizbollah har nå overtatt den rollen Amal tidligere hadde som det ledende partiet blant shiaene og er også en del av den nye samlingsregjeringen ledet av Saad Hariri, sønn av den drepte tidligere statsministeren og mangemilliardæren Rafik Hariri.

Fordelt etter religiøs tilhørighet

Libanons politiske system preges av skiftende allianser og en svært brokete oppdeling basert på religiøs tilhørighet. I følge en nasjonal pakt inngått i 1943 er de øverste embetene i landet fordelt slik at presidenten må være maronitt, statsministeren sunni og presidenten i nasjonalforsamlingen shia.

I det 128 medlemmer store parlamentet er setene allokert slik at kristne og muslimer har 64 seter hver. Innenfor disse to hovedgruppene er setene igjen allokert på de forskjellige sektene og religiøse grupperingene slik at maronittene har 34 seter, gresk-ortodokse 14, gresk-katolske 8, armensk-ortodokse 5, armensk-katolske 1 og protestanter 1 av de 64 kristne setene. De 64 muslimske setene er fordelt på sunniene og shiaene med 27 seter hver, druserne har 8 og alawittene 2.

Det politiske miljøet i Libanon er såpass spesielt at det til tross for langvarig utenforstående inngripen likevel må regnes som et demokrati, om enn med betydelige mangler, da det avholdes valg og makten overføres til valgvinnerne. De politiske partier må betegnes som kulter rundt lederne og dynastier, mer enn demokratiske partier etter vestlig europeisk modell. Politisk makt går i arv og politiske karrierer passerer fra far til sønn, mann til kone og bror til bror. Denne dynastiske tendensen i libanesisk politikk eksisterer i praktisk talt samtlige partier i en så stor grad at det er nærmest umulig å skille mellom lojalitet til partiet og lojalitet til familien.

De to mektigste familiene er Gemayel og Jumblatt.

Gemayel-familien

Gemayel-familien, basert i Bikfayah er den mektigste innenfor det maronittiske miljøet og er ofte kalt Libanons svar på Kennedy-dynastiet. Rike, mektige, glamorøse og rammet av tragedier. Deres maktbase er Kataeb partiet, bedre kjent som falangistene. Et parti dannet 1936 etter inspirasjon av de spanske og italienske fascistpartiene, men selv om partiet benyttet uniformer, hadde en stor grad nasjonalisme og dedikasjon til en karismatisk leder, ble Kataeb likevel aldri fascistisk eller utviklet en totalitær ideologi. Partiet er Libanons eldste og har alltid vært dominert av Gemayel-familien.

Pierre Gemayel (1905-1984), eller Sheikh Pierre som han ble kalt, var familiepatriarken og den mektigste maronittlederen i sin generasjon. En kontroversiell politiker som overlevde mange attentatforsøk. Like heldig var ikke sønnen Bashir Gemayel. Den unge politikeren stod i spissen for den anti-palestinske bevegelsen, ledet militær kamp mot Syria og samarbeidet nært med Israel. Det var med overveldende støtte av maronittene, støttet av Israel, at han ble valgt til president i august 1982. En måned senere, kort tid før han skulle avlegge eden ble han myrdet i attentat 34 år gammel og broren Amine ble valgt til å etterfølge ham som president og ubestridt leder av falangistene.

Familietragedien stoppet ikke der. Amines sønn, Pierre Amine Gemayel ble drept i et attentat 2006, 34 år gammel. På det tidspunktet var han industriminister.

I følge partimedlemmene ble Libanon etablert som stat i 1920 som et kristent prosjekt, utifra en kristen politisk ideologi. Falangistpartiet er basert på dette og er den fremste forsvarer av denne ideologien. Maronittene anser seg som grunnleggerne av Libanon, staten var etablert av og for dem. De kan derfor kun se Libanon gjennom deres religiøse sekt.

Familieoverhodet er nå tidligere president Amine Gemayel som fortsatt leder falangistpartiet. Arverekkefølgen er også sikret ved at Amine Gemayels sønn Samy, bror av den drepte Pierre Amine og den drepte Bashirs sønn Nadim er valgt inn i parlamentet i valget tidligere i år. Makten i det maronittiske miljøet og spesielt falangistpartiet vil i mange år fremover være konsentrert hos Gemayel-dynastiet.

Jumblatt-familien

Jumblatt-familien styrer den lille religiøse minoriteten druserne, som utgjør 5 % av befolkningen, som føydalherrer høyt oppe i fjellene fra sitt 300 år gamle slott i Mukhtara.

Kamal Jumblatt (1917-1977) overtok ledelsen av Jumblatt-klanen i 1943 og ble samme år valgt inn i parlamentet. 1949 dannet han det progressive sosialistiske partiet, et parti som motsetter seg det sekteriske trekket ved Libanon og promoterer sekularisme.

Som så mange andre av landets mektige dynastier har også Jumblatt-familien opplevd tragedier. Kamal ble drept i et attentat 1977. Sønnen Walid Jumblatt, populært kalt Libanons politiske værhane grunnet stadige nye allianser, overtok ledelsen av partiet og druserne. Han beveger seg sjelden ut av høyborgen, tungt bevoktet av lojale støttespillere, av frykt for å lide samme skjebne som så mange av sine kolleger og motstandere.

Libanon avholdt valg tidligere dette året og har nå etter måneder med krangling endelig fått på plass en samlingsregjering under ledelse av Saad Hariri, sønnen etter den drepte tidligere statsministeren Rafik Hariri. Dette valget viste også at familiedynastiene fortsatt spiller en betydelig rolle.