ABCNYHETER

Så skulle vi ha landet på Gardermoen samtidig med ham, sånn omtrent. Han i et stort og vi i et lite fly. I hvert fall var det slik jeg hadde fortalt det til lillegutt på vei til førjulstur til Danmark.

Han skulle bli dypt skuffet over sin mors tilbakeholdelse av informasjon om Obamas endrede reiserute.

Og tro bare ikke at han heller lot seg avspise med synet av presidenten på TV da Obama landet morgenen etter. Han ble like snurt som Stortingets presidentskap!

Og det er her i historien undertegnede blir sendt ut på botsgang i en beleiret by med lavthengende helikoptre og skarpskytere på hustakene.

Men altså – noen ganger må man simpelthen ha cherrox! Særlig når det regner.

Særlig når en fra før hardt prøvet og skuffet sønn, befinner seg innesperret i barnehagen med tøfler. Da hjelper det ikke at cherroxen også er innesperret,- i bykjernen.

Og det sammen med 2300 politifolk! Verdens best bevokta cherrox, der altså. Cherroxen og Obama,- innenfor gjerdet. Og meg. En litt stressa småbarnsmor med dårlig samvittighet utenfor sperringen.

I samme by omtrent på samme tid beveger kritikere og tilhengere av Nobelkomiteens avgjørelse seg til Rådhuset. De benker seg forventningsfulle. Så tar de folkevalgte, med vekt på folk, fram mobiltelefonen (!) for å fotografere Kjendiser!

Ikke rart denne gjengen synes det er forsmedelig at de ikke får lov å spise middag med de enda større senere på kvelden. Det hadde blitt fine bilder det! Det er mulig det var respektløs behandling av politikere ikke å gi plass til flere av dem på banketten.

Men det påkaller ikke akkurat allmenn respekt å høre enkelte stortingsrepresentanters forventing til dagen sirkle rundt hvem de får hilse på og hvem de får by opp til dans. Respekt?!

Og så har vi Siv Jensen, da. Ingen utpreget fredsdue, men med en særlig teflonbelagt evne. Vannet preller av på gåsa, slik refleksjoner preller av på Siv. Først er hun fnysende mot at fredsprisen ble tildelt Obama, - men når hun har hørt ham tale, er ingen fryd som skadefryd.

Sier hun som antagelig sant er, at hun er imponert over en gripende god tale?

Nei, ikke helt. Hun snur seg mot kamera, flirer og peker nese mot SV og håper særlig de legger hans ord på minnet. Og vips var Obamas tale om viktigheten av moralsk kompass dratt ned på et platt ærtabærta-norsk-politisk-spill-debatt-nivå.

Men hun fikk komme på banketten og hilste sikkert på Obama også. Ikke rart presidentskapet er snurt.

Det finnes gode argumenter mot Obama som fredprismottaker. Det er en absolutt vågal tildeling. Men jammen santen er det håpefullt å observere hvordan kritikere stilner etter Presidentens tale!

For heldigvis prellet ikke budskapet av på alle tilhørerne i Rådhuset, i Norge eller verden. Obama sjokkerte oss med innhold. Sjokkerte oss i positiv forstand, for en fortettet meningsbærende tale er sjelden kost.

Særlig i Norge hvor vi sånn til hverdags velter oss i oljerikdommens navlebeskuende debatter. Endelig ble uendelige lange setninger uten innhold, erstattet av refleksjon, moral og verdier.

Det finnes de som med rette mener at 150 millioner kr på sikkerhetstiltak kunne vært brukt til noe bedre. At de millioner vi kan plusse på i tillegg for frakt og følge av presidenten, hans menn, biler og helikoptre, med stort hell kunne blitt donert til bedre formål.

Men mon tro om ikke noen hundretallsmillioner likevel var verd det – verdt meningen.

Verdt påminnelsene om at vi ikke er fanger av skjebnen. Verdt påpekningen av nødvendigheten av moralske kompass og innlevelse i andre menneskers liv. At vi – særlig vi i det rike nord, må kjenne vår besøkelsestid. Det er simpelthen jobben vår her på jorda.

Jeg stod altså sammen med en haug med andre utenfor sperringen og hørte derfor ikke talen før senere på kvelden. Men essensen i budskapet er jeg sikker på at vi fikk med oss og at det langt overskygget en eventuell skuffelse over ikke å ha fått sett Obama i levende livet.

Så da Arveprinsen hadde fått på pysj og nye cherrox (jo da, jeg fikk tak i dem til slutt), og hjemmet i igjen var preget av fred og forsoning, tok vi en prat om Obama og verdensfreden.

Slutten var omtrent sånn: «Det er derfor vi må lese bøker, gutten min. Det er slik vi kan lære om mennesker med liv som er annerledes enn vårt. Og det er vårt eneste håp - for det har Obama sagt!»