ABC Nyheter

Av alle de løfter om endringer Barack Obama gikk til valg på, var kanskje hans aller viktigste løfte å innføre en helsereform med en syketrygdordning som er så rimelig at alle kan være med på den. For presidenten er dette et prestisjeprosjekt, som nå kan være i fare.

Obama har lagt hele sin politiske prestisje inn på å få vedtatt en slik helsereform, men han har også satt en nesten urimelig kort tidsfrist. Han vil at Representantenes hus skal vedta forslaget innen Kongressen tar ferie i august. Det er trolig en frist han må oppgi, men for ham må det være bedre å få flertall for en god reformplan senere enn å få en hasteplan avvist nå. Naturligvis er det mye som krever den amerikanske presidentens personlige oppmerksomhet, men dersom han skal få gjennomført en historisk helsereform i Amerika, må han nedlegge en tilsvarende historisk innsats, - også personlig.

Et tidsskille

Den reformen Obama forsøker å få vedtatt, vil representere et tidsskille i amerikansk politikk på samme måte som Lyndon B. Johnsons sosiale reformer «The Great Society” ble det i midten av 1960-årene. LBJ innførte trygdeordningene Medicaid og Medicare, som etter spesielle retningslinjer dekker utgifter ved sykdom for uføre eller eldre mennesker (over 65 år), og til enkeltpersoner eller familier med lav inntekt.

Men det var store huller i trygdeordningen, som gjør det nødvendig med en ny reform nå – mer enn 40 år senere. I president Johnsons periode kom også borgerrettighetsloven (1964) som forbød rasediskriminering over hele nasjonen, og valgloven (i 1965) som ga stemmerett for alle amerikanske borgere.

Obamas parti, Demokratene, har flertallet i både Representantenes hus og Senatet, men lovforslaget er så kontroversielt at det vil skremme bort mange nok demokrater til at flertallet kan bli truet. Det er særlig en gruppe demokrater (The Bue Dogs) som bygger på demokratenes konservative tradisjon i Sørstatene, som synes at en offentlig syketrygd for alle ikke hører hjemme i amerikansk samfunnsliv.

Derfor forsøker regjeringen også å få noen av de mer liberale republikanerne til å stemme for planen. Arbeidet pågår for fullt, men hittil ser det ikke ut til å lykkes å skape noen tverrpolitisk enighet om reformplanen. Foreløpig er det planlagt at Senatet skal debattere reformplanen 27. juli.

Barack Obama er fullstendig klar over at hvis han må gi opp sitt forsøk på å få vedtatt en syketrygdordning som alle kan ha råd til å være med på, vil det være vanskelig for ham å beholde troverdigheten som den store reformator av amerikansk politikk og samfunnsliv.

Lyndon Johnson var en mester i å få sine lovforslag vedtatt, mens Obama eventuelt må stille seg i rekken bak Bill Clinton som en president som ikke fikk til den helsereformen han lovte velgerne. Obama vil bli, som Clinton ble det, sterkt svekket i sitt forhold til Kongressen i første del av sin presidentperiode.

Flertall blant velgerne

En meningsmåling i avisa US News tyder på at et flertall av velgerne i USA er enige i behovet for en syketrygdordning som dekker alle amerikanere. 56 prosent av de spurte er enige med Obama i at det er uverdig for den amerikanske nasjonen at så mange som 46 millioner er uten sykeforsikring, mens 33 prosent ikke vil ha forandring; i hvert fall ikke nå.

De som er i mot tror at en syketrygdordning for alle vil bli for kostbar for den amerikanske stat, og de stoler ikke på Obamas plan for finansieringen av ordningen. Og inngrodd i de fleste amerikaneres sinn er skepsis til økte avgifter, skatter og offentlige inngrep.

Obama ønsker å opprette en offentlig forsikringsordning som kan være et korrektiv til de eksisterende, private ordningene. Han mener at den konkurransen vil føre til at det blir rimeligere ordninger for forsikringstagerne, fordi den vil tvinge også de private selskapene til å holde prisene nede. Men det er kontroversielt, og den mektige, private forsikringsindustrien har satset sterkt på påvirkningsarbeid overfor politikere i og utenfor Kongressen.

Budsjettnøytralt

I løpet av en ti års periode er Obamas ordning beregnet å ville koste til sammen 7.000 milliarder kroner. Men samtidig vil regjeringen skape inntekter, slik at reformen ikke vil belaste det offentlige budsjettet.

Regjeringen sier at halvparten av kostnadene til dette vil bli dekket inn ved innsparinger i de eksisterende syketrygdprogrammene Medicare og Medicaid. Disse ordninger er administrert av det offentlige, men benytter de private forsikringsselskapene og skal være svært kostbare løsninger for det offentlige. Obama vil reformere disse gamle ordningene og mener at det vil spare det offentlige for store summer, selv om summene er vanskelig å konkretisere.

Den andre halvparten skal i følge Obama være å øke skattene for de rikeste i landet. Alle familier med en samlet inntekt på mer enn 350.000 dollar i året (ca. 2,4 millioner kroner) og individuelle skattytere som tjener mer enn 250.000 dollar (1,7 millioner kroner) vil få en liten skatteøkning.

Dette er beregnet til å gi staten en inntekt på 544 milliarder dollar (3.800 milliarder kroner) i løpet av de neste ti år. Dette vil kunne dekke opp halvparten av hva helsereformen er ment å skulle koste.

Samtidig flere arbeidsplasser

Dette er naturligvis kontroversielt, særlig blant dem som blir rammet. Republikanerne og pengepolitisk konservative demokrater mener det er feil politikk å øke skattene for dem som samtidig forventes å skape nye arbeidsplasser i den nåværende finanskrisen.

Arbeidsgiverne mener at de er hardt nok rammet i dagens system. De fleste privatpersoner med forsikring som gir dem trygd som kan dekke kostnader til lege og sykehusopphold, pluss noe som den syke kan leve av under sykdommen, har slik forsikring gjennom sin arbeidsgiver.

Enkelt sagt er det arbeidsgiveren som betaler forsikringspremien. Det er en ordning som er en belastning på amerikanske firmaer i konkurranse mot andre lands tilsvarende firmaer, som ikke må betale sine ansattes forsikringspremier. Det hørte vi sist om under krisen i bilindustrien, hvor amerikanske bilprodusenter har høyere sosiale kostnader på grunn av helseforsikringen enn japanske og europeiske bilfabrikanter hvor slik forsikring er et offentlig ansvar.

Flere mister tryggheten

Nå i finanskrisen, med 9,5 prosent av alle arbeidsføre kvinner og menn uten jobb, blir det stadig flere som mister den tryggheten som en sykeforsikring innebærer. Det gjør at Obama og hans folk mener at det nå er viktigere enn noen sinne å få vedtatt en plan for å innføre syketrygd for alle. Men på den annen side viste regnskapet over den amerikanske statens inntekter og utgifter, et underskudd på 7.000 milliarder kroner hittil i år.

Dette begrenser presidentens handlefrihet betydelig. Enkelte politikere som i prinsippet er positive til en ny og mer omfattende plan om sykeforsikring for alle, mener at det er uforsvarlig å iverksette en slik plan nå.

(Artikkelen fortsetter undere bildet)

En mann protesterer mot de planlagte kuttene i Californias utdannings- og helsebudsjett. (Foto: Scanpix)

Kritisk fase

I disse dager er Obamas plan om helsereform inne i en både hektisk og kritisk fase. I begynnelsen av inneværende uke var det god framdrift i Kongressen, med støtte blant annet fra den amerikanske legeforeningen American Medical Association som dermed gjorde helomvending fra 1993 da de var bidro til å få torpedert president Clintons helseplan.

Torsdag hadde New York Times en sterkt støttende lederartikkel «A Strong Health Reform Bill» og formannen i Senatets finanskomité, Max Baucus fra Montana, sa for første gang at han hadde tro på en snarlig enighet med republikanerne om tverrpolitisk støtte til en finansieringsplan for helsereformen.

Obama opprettholdt sitt krav om å holde tidsfristen, blant annet ved å si at han regnet med enighet om reformens innhold i løpet av dagen, torsdag den 16. juli. Men han lot i hovedsak sine medarbeidere ta seg av påvirkningsarbeidet overfor kongressrepresentantene.

Tilbakeslag

Men før torsdagen var omme, kom tilbakeslaget. Da hadde den antatt nøytrale og upartiske lederen for Kongressens budsjettavdeling, Douglas Elmenford, sagt at Obamas plan ville øke nasjonens allerede rekordstore underskudd ytterligere. Senator Baucus dukket opp på TV-skjermene igjen, denne gangen med et hjertesukk hvor han sa at «presidenten ikke akkurat hjelper oss med å få dette igjennom». Senere måtte Baucus for øvrig ringe Det hvite hus og beklage sin uttrykte frustrasjon.

Dermed rykket republikanerne ut med pressemeldinger og uttalelser om at det var nettopp det de hadde sagt hele tiden, og Obama og hans støttespillere rykket tilbake til start.

Demokratenes ledere i Kongressen protesterte overfor budsjettsjef Elmenford i Kongressen, men det er som å protestere på dommeravgjørelser i norsk fotball. Det gjør som regel bare vondt verre.

Antatte innsparinger

Det som synes å være problemet, er at budsjettsjef Elmenford ikke vil ta med antatte innsparinger i statsbudsjettet ved hjelp av de opprydningene og forbedringene som regjeringen mener vil dekke opp ca halvparten av kostnadene til den nye reformen, ca 3.500 milliarder kroner over 10 år. Dermed er det et spørsmål om tvil og tro; om hvor realistiske regjeringens antatte innsparinger er.

Prosessen er nå blitt utsatt i tre dager, og det synes klart at president Obama må engasjere seg personlig og direkte for å få fart i prosessen både gjennom helgen og videre fram mot ferien i august.

Personlig engasjement

Hvis de reformene han vil gjennomføre skal tåle sammenligningen med Lyndon Johnsons reformer i midten av 1960-årene, må også Obamas forarbeid kunne sammenlignes med Johnsons.

Johnson hadde jobbet i Kongressen helt fra han ble valgt inn fra sin hjemstat Texas i 1937 og som senator fra 1949 til han ble visepresident i 1961. Johnson var beryktet for å ha en dominerende personlighet, med store overtalelsesevner overfor andre innflytelsesrike politikere. Han tok personlig tak i de aktuelle problemstillingene han sto overfor som president og ble beundret for sin gjennomføringskraft – særlig i Kongressen.

Clinton gjorde det på en annen måte i 1993, da han lot sin kone Hillary Clinton som ikke hadde noen formell politisk funksjon ut over det å være «førstedame» i Washington, få ansvaret for å få gjennomført den helsereformen president Clinton ønsket.

Til tross for at Clintons parti, demokratene, hadde flertall i Kongressen, ble ikke forslaget vedtatt. Historiens dom synes å være at arbeidet med å få planen vedtatt ikke var godt nok forberedt og gjennomført fra Det hvite hus. Bare to måneder senere tapte Clintons demokratiske parti flertallet i Kongressen, og hans muligheter til å få sine loveforslag vedtatt ble sterkt redusert.

Det er vel og bra å se framover når samfunnet skal reformeres. Men det er heller ikke dumt å studere historien for å se hvordan de store reformene er kommet i stand.