Audun Lysbakken og Thorbjørn Røe Isaksen. Foto: Scanpix, Illstrasjon: ABC Nyheter.

Demokratidebatt med klare fronter

Verken Torbjørn Røe Isaksen eller Audun Lysbakken er begeistret for den sterke, paternalistiske stat. Ellers var de uenige om det meste under onsdagens debattmøte om demokrati på Dattera til Hagen.


Møtet ble annonsert under slagordet ”rødt mot blått”, og det var to av de mest markante ideologene i norsk politikk som møttes til dyst. Begge har utgitt bøker i den senere tid, og både Røe Isaksens Høyre om – for en ny konservatisme og Deltakerne: En reise i demokratiets framtid – skrevet av Lysbakken og Ingvar Skjerve – ble iherdig markedsført på uteserveringen på Grønland. Torbjørn Røe Isaksen la opp til en humoristisk tone da han lanserte sin egen bok som gaveidé. – Dette er den perfekte måten å si ”jeg elsker deg” på, sa han, til allmenn humring.

Det hele ble ellers i stor grad en reise i demokratiets fortid. Lysbakken påpekte at demokratiets former og rammevilkår ikke har endret seg på to hundre år, og spurte om demokrati kunne være noe mer enn det vi i dag legger i ordet. Han tok til orde for mer direkte folkelig innflytelse over politikken, og ønsket det han kalte et sterkere flertallsstyre – dette i polemikk mot Røe Isaksens forsvar for personlig økonomisk frihet og et institusjonelt mindretallsvern, som ifølge Lysbakken primært er et evrn for det kapitaleiende mindretallets interesser.

Røe Isaksen på sin side ønsket å sette grenser for politikken, og sa at rettsstatens prinsipper om individets integritet ikke burde være gjenstand for vilkårlige politiske inngrep. Mens Lysbakken ivret for folkelige flertallsbeslutninger i for eksempel budsjettspørsmål, markerte Røe Isaksen seg som en tilhenger av det representative demokrati. Bare når politikerne er helt ut ansvarlige for politikken, sa han, kan vi regne med en ansvarlig politikk.

Arbeidereide bedrifter er et sentralt tema i Lysbakkens og Skjerves bok. Røe Isaksen spurte ironisk hvordan arbeiderne skulle skaffe seg kontroll over bedriftene uten å krenke eiendomsretten, og ordstyrer Ingrid Wergeland fulgte opp ved å spørre om bedriftseierne skulle kidnappes. Lysbakken parerte ved å påpeke at slike overtakelser gjerne skjer ved konkurser og på andre lovformelige måter. Og da ordstyreren brakte velferdsstaten på bane, var det enighet om at den sterke stat ikke var et ubetinget gode for demokratiet. Lysbakken minnet om at SV var oppstått som en protestbevegelse mot det tradisjonelle sosialdemokratiet.

Til tross for de klare motsetningene rådet det en altså gemyttlig stemning, og under den påfølgende spørsmålsrunden var det bare Stein Ørnhøi som gjorde et forsøk på å heve temperaturen i den kjølige sommerkvelden, da han tok et oppgjør med Torbjørn Røe Isaksens fremstilling av Høyres politikk på 80-tallet.

Etterpå fortsatte samtalen mellom de 20-30 fremmøtte, blant dem en mann- og kvinnesterk delegasjon fra Lysbakkens og Skjerves forlag Manifest, samt en hutrende Ali Esbati i pledd. I den gemyttlige demokratiske dissensen var det bare enighet om en ting, nemlig å ikke gi noe til den lokale rumenske tiggeren. Etter sin runde mellom bordene måtte han gå ut i sommernatten like tomhendt som han kom.

Lesernes kommentarer

Ideologier

Det er ganske morsomt å observere hvordan mennesker konstruerer ideologiske overbygninger
som kamuflasje for sine egne interesser. Dermed kan interessene fremstå som dypt idealisitiske.

Røe Isaksen representerer interessene til dem som sitter med den økonomiske makten. De er
inteteresserte i fritt å kunne utfolde denne makten uten at fellesskapets politikere blander seg inn.
Strategien er å kalle dette for respekt for mindretallet, og å bruke honnørordet "frihet". Men tanken om
at mindretallet bør respekteres er utviklet for å beskytte et mindretall som er svakt,ikke et mindretall
som er sterkere enn resten av befolkningen fordi det sitter med størsteparten av den økonomiske
makten. Ordet "frihet" brukes her om frihet til å skalte og valte med andre menneskers liv gjennom
den økonomiske makten, ikke frihet for den enkelte til å ha kontroll over sin egen livssituasjon.

Lydbakken bruker ordet sosialisme som et honnørord for å idyllisere sine egne interesser og
fremstille dem som et uttrykk for snillhet og godhet. Men ordet "sosialisme" er som en tom boks.
Nesten et hvilket som helst innhold kan puttes ned i den. Kineserne kaller det f.eks. sosialisme
når en liten elite har sikret seg all politisk makt, og nesten all eiendomsrett over ressursene i landet. Bare ord som kan defineres,er virkelige begreper. Lysbakken klarer ikke å definere ordet sosialisme. Dette ordet er derfor bare en tom frase,et falskt manipuleringsord.

Den falske,ideologiske humbugen bør ryddes unna slik at vi får øye på de realitetene som ligger under.
Hvis vi tror at hvert menneske har egenverdi, må målet være å forme samfunn og kapital etter menneskers fysiske og sjelelige behov. Det viktigste sjelelige behovet,er behovet for frihet. Dette betyr
at hvert menneske må få størst mulig innflytelse over sin egen livssituasjon. I større sammenhenger
kan denne innflytelsen bare skje gjennom valgte,politiske representanter.

Men det hjelper ikke mye å ha kontroll over politikerne hvis politikeren ikke har kontroll over
samfunnet. Det er som å ha kontroll over rormannen uten at roret er koblet opp mot propellen.
Da vil samfunnsskuta seile sin egen sjø.















Lysbakken og folk som han er

Lysbakken og folk som han er en trussel mot demokratiet. Han har totalitære tendenser. Dette kom frem under Hujab-saken, der han synes det var dumt at politiet tok saken opp til debatt, og ikke bare snik-innførte det (bak folkets rygg) som Forsvaret hadde gjort.

Da har han ikke mye respekt for folket, og hva de mener, men kun opptatt av makt.