ABCNYHETER

Møtet ble annonsert under slagordet ”rødt mot blått”, og det var to av de mest markante ideologene i norsk politikk som møttes til dyst. Begge har utgitt bøker i den senere tid, og både Røe Isaksens Høyre om – for en ny konservatisme og Deltakerne: En reise i demokratiets framtid – skrevet av Lysbakken og Ingvar Skjerve – ble iherdig markedsført på uteserveringen på Grønland. Torbjørn Røe Isaksen la opp til en humoristisk tone da han lanserte sin egen bok som gaveidé. – Dette er den perfekte måten å si ”jeg elsker deg” på, sa han, til allmenn humring.

Det hele ble ellers i stor grad en reise i demokratiets fortid. Lysbakken påpekte at demokratiets former og rammevilkår ikke har endret seg på to hundre år, og spurte om demokrati kunne være noe mer enn det vi i dag legger i ordet. Han tok til orde for mer direkte folkelig innflytelse over politikken, og ønsket det han kalte et sterkere flertallsstyre – dette i polemikk mot Røe Isaksens forsvar for personlig økonomisk frihet og et institusjonelt mindretallsvern, som ifølge Lysbakken primært er et evrn for det kapitaleiende mindretallets interesser.

Røe Isaksen på sin side ønsket å sette grenser for politikken, og sa at rettsstatens prinsipper om individets integritet ikke burde være gjenstand for vilkårlige politiske inngrep. Mens Lysbakken ivret for folkelige flertallsbeslutninger i for eksempel budsjettspørsmål, markerte Røe Isaksen seg som en tilhenger av det representative demokrati. Bare når politikerne er helt ut ansvarlige for politikken, sa han, kan vi regne med en ansvarlig politikk.

Arbeidereide bedrifter er et sentralt tema i Lysbakkens og Skjerves bok. Røe Isaksen spurte ironisk hvordan arbeiderne skulle skaffe seg kontroll over bedriftene uten å krenke eiendomsretten, og ordstyrer Ingrid Wergeland fulgte opp ved å spørre om bedriftseierne skulle kidnappes. Lysbakken parerte ved å påpeke at slike overtakelser gjerne skjer ved konkurser og på andre lovformelige måter. Og da ordstyreren brakte velferdsstaten på bane, var det enighet om at den sterke stat ikke var et ubetinget gode for demokratiet. Lysbakken minnet om at SV var oppstått som en protestbevegelse mot det tradisjonelle sosialdemokratiet.

Til tross for de klare motsetningene rådet det en altså gemyttlig stemning, og under den påfølgende spørsmålsrunden var det bare Stein Ørnhøi som gjorde et forsøk på å heve temperaturen i den kjølige sommerkvelden, da han tok et oppgjør med Torbjørn Røe Isaksens fremstilling av Høyres politikk på 80-tallet.

Etterpå fortsatte samtalen mellom de 20-30 fremmøtte, blant dem en mann- og kvinnesterk delegasjon fra Lysbakkens og Skjerves forlag Manifest, samt en hutrende Ali Esbati i pledd. I den gemyttlige demokratiske dissensen var det bare enighet om en ting, nemlig å ikke gi noe til den lokale rumenske tiggeren. Etter sin runde mellom bordene måtte han gå ut i sommernatten like tomhendt som han kom.