ABCNYHETER

Hege Johanne Magnussen

Fredskorpset og Nordkapp kommune har sendt meg på jobb til Zambia i sørlige Afrika. Fredskorpsets grunntanke er kunnskapsutveksling mellom Norge og land i Afrika, Asia og Sør- Amerika. Det betyr i mitt tilfelle at jeg har byttet arbeidsplass med en zambisk sykepleier og skal gi av min kunnskap som fredskorpser og fysioterapeut innenfor feltet rehabilitering. Samtidig skal jeg ta med meg nyervervet kunnskap tilbake til Norge når mine 16 måneder her er over i juni 2008.

Om landet

Republikken Zambia er en tidligere britisk koloni og fikk sin selvstendighet i 1964. Landet har i dag en befolkning på ca 11 millioner innbyggere hvorav flertallet bor på landsbygda. Befolkningen er delt i stammer, det finnes minst 16 ulike kulturelle hovedgrupperinger og mer enn 72 ulike språk. Under landets første president, Dr. Kenneth Kaunda, ble stammetilhørighet forsøkt tillagt liten betydning. Kampanjer ble igangsatt med mål om at befolkningen primært skulle føle seg som zambiere og sekundært identifisere seg med stammen de tilhørte. De ulike stammene lever i dag i fredelig sameksistens selv om temaet tar opp stor plass i det daglige og favorisering av folk fra egen stamme ofte forekommer.

Landet avholder valg og har institusjoner som gjør at det likner på et demokrati, uten at disse institusjonene har makt nok til å fungere som de skal. Sentralisering og personifisering av makt sees hos presidenten og en liten elite. De må sjelden stå til ansvar for sine valg overfor et svakt samfunn med underbetalte og kneblede representanter og institusjoner. Partipolitikk er basert på individualisme mer enn prinsipper. Etnisitet, religion og stammetilhørighet holder folk samlet og står sterkere enn interessebasert samhold gjennom klasse og profesjon.

Ministere utnevnes blant medlemmer av parlamentet og skal samtidig som de er ministere fortsatt ivareta sine oppgaver som parlamentsmedlemmer. Interessekonflikter oppstår naturligvis når enkeltpersoner både skal representere folket i området de er valgt fra og presidenten som har den utøvende makt. Ministerpostene er svært lukrative og gir mange frynsegoder som legger forholdene til rette for korrupsjon og sentralisering av makt. Det blir viktig å etterkomme presidentens ønsker slik at ikke prestisje og posisjon som følger med ministerpostene skal gå tapt. Disse elementene ved landets styresett viser at en tredeling av makten lang ifra er reell og at demokrati i Zambia ikke betyr det samme som demokrati i Norge.

Det arbeides nå med en endring av grunnloven slik at denne skal gi en jevnere maktfordeling og flere grunnleggende rettigheter til folket. Denne prosessen har tatt lang tid og trekkes ut av folk i maktposisjoner som ikke ønsker endringer da det vil kunne føre til en maktforskyvning i disfavør av dem selv.

Landsbygdas tøffe realiteter

Prosjektet jeg er del av i distriktene Livingstone og Kazungula i sørlige Zambia kartlegger omfang og behov for rehabilitering innenfor helse. Jeg har gjennom min jobb fått et lite innblikk i landsbygdas tøffe realiteter samtidig som jeg har møtt menneskeskjebner som helt klart har unike kvaliteter i den forstand at de gjør det beste ut av en i utgangspunktet vanskelig situasjon.

Noe av det mest tydelige i møtet med folk med funksjonshemninger og deres familier er mangel på grunnleggende kunnskap om egen/barnets/familiemedlemmets sykdom. Et eksempel er gutten på 5 år som kommer til konsultasjon sammen med sin mor. Hun er bekymret fordi gutten hennes ikke går selvstendig, han mangler språk og bruker lyder for å gjøre seg forstått. Et blikk på gutten kan forklare dette, han har Down syndrom. Og siden mor ikke aner hva Down syndrom er så dukker mange tanker opp i mitt hode. Hvor mye informasjon skal jeg gi? Hva har de behov for å få kunnskap om? Hvor mye av informasjonen forstår de? Og ikke minst i hvor stor grad betyr det noe for dem å høre det jeg tror er viktig for dem å vite?

Epilepsi er utbredt på landsbygda og er som mye annet forbundet med overtro. Heksekunst eksisterer i stor grad selv om få snakker om dette, også blant helsepersonell. Når tilgang til og mulighet for å tilegne seg kunnskap er så begrenset som på landsbygda så er det kanskje naturlig å ty til besettelse som årsak. Jeg har selv hatt både dengue- feber og malaria i mitt hode ved noen anledninger. Virkelighetsfjernt, ja, men veldig reelt for meg som forklaring på kroppens rare oppførsel.

Familie, autoritetstro og stammesystem

Afrikansk filosofi er basert på en vi- tanke, zambiere ser på seg selv i lys av andre, med lokalsamfunnets øyne og basert på praksis fra stamme eller familie. Familien står svært sentralt og enkeltindivider er så selvstendige som familien bestemmer. Familiemedlemmer blir gitt behandling ut ifra hva familiens overhoder, alltid menn, tenker er den beste. Jeg er ofte i kontakt med mødre til barn med funksjonshemninger og har ingen garanti for at de blir hørt når de kommer hjem og videreformidler min informasjon. At jeg er ung kvinne hjelper ikke på min autoritet, men fordelen med å være fremmedelement på landsbygda her er at folk tror jeg har en bondegård av kunnskap.

På landsbygda i Zambia forekommer ofte såkalte tidlige ekteskap, det vil si at jenta er under 16 år når foreldrene ønsker å gifte henne bort til en mann. I de tilfeller hvor foreldrene samtykker til ekteskap kan jenter ned til 12 år giftes bort. Gjennom ekteskapet blir mannen gitt en lovlig rett til å ha seksuell omgang med sin unge kone, noe som ifølge zambisk lov vanligvis er forbudt og kan straffes med fengsel fra 15 år til livstid (lov om slik straff kom i 2005). Dette er kun ett eksempel på harmonisering av zambisk lov og tradisjonelle lover og viser hvor sterkt stammesystemet med høvdinger som stammens overhode står i samfunnet.

Som norsk kvinne og feminist er det lett å gjøre mye her til kvinnesak. Det er ingen tvil om at det er langt frem til likestilling mellom kjønnene i dette samfunnet som til tider kan være utfordrende å leve i. Vold mot kvinner er utbredt. Polygami er en naturlig og lovlig samlivsform på landsbygda og harmonerer dårlig med stygge tall for HIV/AIDS. Kvinner er økonomisk avhengige av sine menn og dette gjør det vanskelig for dem å bryte ut, også i tilfeller av alvorlig vold og barnemishandling. Kvinner med funksjonshemninger blir i dette patriarkalske samfunnet møtt av en dobbel diskriminering og gitt få muligheter til selvstendighet og utvikling.

Religion står sentralt i zambieres hverdagsliv og jeg har via venner i ulike menigheter fått et lite innblikk i hvordan dette arter seg i det daglige. Kristendommen har sterk forankring og finnes i form av utallige store og små menigheter. Bønn er en viktig del av hverdagen og brukes i forsøk på å kurere enhver uønsket tilstand, inkludert HIV/AIDS. Tro er viktig og gir alltid et håp om bedring.

Zambiere er svært tro mot autoriteter og stiller sjelden spørsmålstegn ved myndighetsutøvelse. Dette i sammenheng med få kilder til informasjon gir autoritetspersoner innenfor alle områder stor makt og innflytelse. Noen få personers oppfattelse av verden og tilværelsen blir alles forestilling. Et eksempel fra min hverdag her er helsepersonell som forteller pasienter at de aldri vil kunne gå igjen etter sykdom eller skade av ulik årsak. Det fokuseres lite på muligheter og i de fleste tilfeller er potensialet for å vinne tilbake hel eller delvis funksjon absolutt tilstede.

Bistandsavhengig

Zambia ligger som nummer 165 av 173 land på FNs fattigdomsbarometer, forventet levealder er 40.5 år og andelen lese- og skrivekyndige er 68 prosent. Andel av befolkningen som er HIV- positive er 16 prosent på landsbasis. I områder i sørlige provins hvor jeg har tilhold er tallet så høyt som 30 prosent. Landet har dårlig utviklet infrastruktur, ligger lukket inne av 8 naboland og er avhengige av disse for import og eksport. Med dette som bakgrunn er utvikling en stor utfordring. Men endringer er på gang, blant annet innenfor kobberindustrien. Kobber er Zambias største eksportvare og utgjorde 71 prosent av eksportinntjeningen i 2007. Landet har nå blant annet har fått bistand fra Norge for å se på muligheter for endring av lite gunstige avtaler som ble fremforhandlet ved salg av det statseide selskapet ZCCM på slutten av 1990- tallet. Dette for at investorer fra Sør Afrika, India, Kina, Canada og Australia skal måtte betale sin del av utbyttet for landets viktigste naturressurs.

Zambia er et av hovedlandene for mottak av bistand fra Norge og et av verdens mest bistandsavhengige land. Norges bistand til Zambia i perioden 1991- 2005 var 3.9 milliarder kroner (92.4%) i bilateral assistanse (regjering til regjering) og 318 millioner kroner (7.6%) i multilateral assistanse. Det kom i 2007 en evalueringsrapport om Norges bistand til Zambia i nevnte perioden. Her sees det blant annet på hvordan støtte til en neopatrimonial stat som Zambia hevdes å være kan være vanskelig. En slik stat som etter våre begreper er under liten grad av utvikling og ikke evner å prestere på nøkkelområder som demokrati, utdanning, helse og infrastruktur synes å misbruke sine muligheter. Dette har stor betydning for relevans, effektivitet, opprettholdelse og betydning av norsk bistand til Zambia. Rapporten finnes her.

Kamp for tilværelsen

Folk i Zambia er svært vennlige, jeg blir møtt med høflighet, nysgjerrighet og respekt overalt. I landsbyene er jeg fremmed i noen korte øyeblikk før jeg blir sluppet inn på en måte som hadde vært helt utenkelig hjemme i Norge. Dette har gitt meg gode muligheter til å treffe folk i deres hjem og dagligliv på landsbygda og få erfare hvor gjestfrie og fredelige folket her er. Dette illustreres godt gjennom min mottakelse hos sykepleier Josephine i landsbyen Mukuni. Huset jeg opprinnelig var tiltenkt egnet seg svært dårlig så hun inviterte meg til å bo hjemme hos seg. Det hun ikke hadde nevnt var at hennes gjesterom allerede var okkupert av en av lærerne på skolen slik at jeg endte opp med å dele seng, teppe og myggnetting med Josephine på hennes soverom. Litt grensesprengende for meg som setter pris på et minimum av privatliv overfor fremmede, og en selvfølgelighet for Josephine som deler det som er tilgjengelig med de som trenger det. Det hører til historien at jeg i dag ser på Josephine som en zambisk mor.

Livet på landsbygda i Zambia er en kamp for tilværelsen. Mangel på grunnleggende forutsetninger for en god hverdag som rent vann, mat, helsetilbud og tilgang til utdanning er markant. Når flertallet av befolkningen bor på landsbygda har dette stor innflytelse på mulighetene for endring i et land hvor over 25 prosent av befolkningen lever på under 1 USD dagen. Endring tar tid og lar seg vanskelig realisere fordi ressursene ikke strekker til. Tilgang til informasjon er svært begrenset mange steder, folk får sjelden opplyst hvilke rettigheter de har og det er mangel på kanaler for generering av kunnskap. Dette til tross, zambiere sprudler i mange sammenhenger og latteren sitter løst. Det sees et samhold med sterke røtter og viljen til et bedre liv er helt klart til stede når ikke fokus må være å få dekket menneskets mest grunnleggende behov.

Privilegert

Jeg er privilegert som har fått mulighet til innblikk i en tilværelse som på mange måter er svært forskjellig fra min egen hverdag hjemme i Norge. Det er for Zambias del en lang og vanskelig vei å gå før FN`s tusenårsmål i 2015 kan oppnås. Jeg legger ikke skjul på at det har blitt noen stunder med tvil og desillusjon under mitt opphold her. Samtidig har jeg fått møte interessante mennesker og ser nå helt klart at muligheter finnes og potensial for nødvendig endring er til stede. Etter 15 måneder på jobb i Zambia sitter jeg igjen med noen vanvittige opplevelser og mange spørsmål som jeg vet det ikke finnes enkle svar på. Jeg utforsker fortsatt hvordan jeg skal være meg i min zambiske tilværelse og jeg lærer noe nytt i dette spennende landet hver eneste dag.