ABCNYHETER

Det første kompetansemålet i fagplanen for norsk på ungdomsskolen lyder:

”Uttrykke egne meninger i diskusjoner og vurdere hva som er saklig argumentasjon.”

Hvor mange diskusjoner skal læreren legge opp til for å kunne vurdere om en elev har nådd høg, middels eller låg måloppnåing? Hva skal legges i å ”uttrykke egne meninger”! At eleven tør å si noe? At meningen er velbegrunnet? Hva slags saklighetsnivå skal kreves? Et alminnelig saklighetsnivå eller et vitenskaplig?

Det første kompetansemålet i fagplanen for samfunnsfag lyder:

”Finne døme på hendingar som har vore med på å forme dagens Noreg, og reflektere over korleis samfunnet kunne ha vorte dersom desse hendingane hadde utvikla seg annleis.”

Hvor mange slike eksempler skal eleven kunne finne for høg, middels og låg måloppnåing?

Hvilke typer hendinger må eleven kunne finne for høg, middels og låg måloppnåing? Er 2.verdsenskrig ei hending, eller er det mange hendinger? Er EF-avstemninga i 1972 ei hending på lik linje med 2.verdenskrig? ”Reflektere over korleis samfunnet kunne ha vorte …”– betyr det å forestille seg en annen framtid og fortelle om den? Eller betyr det å framskrive tendenser i samtiden? Eller betyr det bare rett og slett å delta i samtale om disse spørsmål?

På ungdomstrinnet har vi 32 slike kompetansemål i norsk og 37 i samfunnsfag å forholde oss til.

Tror en levende sjel at eleven vil forstå læreren bedre om vi setter opp 1-5 slike uklare kompetansemål på et skjema og krysser av for svært høg, høg, høgere middels, lågere middels, låg og svært låg måloppnåing i stedet for å si med en karakter at du har tilegnet deg stoffet vi har gjennomgått slik at du forsvarer dette karakternivået, fordi du er god på det og det, og samtidig skriver eller sier at eleven må kunne mer om den og den siden ved stoffet for å nå et høyere nivå? Og med en pluss eller minus eller glidekarakter forstår eleven greitt: Viss jeg anstrenger meg litt mer, vil jeg nok greie å gå opp. Eller: Uff, nå må jeg ta meg sammen, ellers kan jeg gå ned! (Jeg mener ikke at det skal brukes glidekarakterer i standpunkt eller på vitnemål. De er bare pedagogiske virkemidler underveis).

Det abstraksjonsnivået som kompetansemålene er lagt på, ligger stor sett langt over ungdomsskoleelevers forstand. Og de er så mange og omfattende at ikke bare eleven, men også læreren, mister oversikten. Elevene vil først og fremst vite hvilke sider i lærebøkene de må kunne og hvordan de må kunne dem for å oppnå et bestemt nivå, eller hvordan de må skrive for å oppnå et bestemt karakternivå.

Da denne relativiseringen av kunnskapen i grunnskolen ble presentert, i kjølvannet av Kristin Clemets raid i departementet, protesterte jeg iherdig. Jeg vet at elevene må ha ganske mye konkret kunnskap før de er i stand til å abstrahere og overføre kunnskapen. Jeg mente da, og mener fortsatt, at en må ha et felles pensum med et noenlunde likt sidetall i hele grunnskolen (det kan godt være valgfrie deler), slik at elevene konkret vet hva de må mestre. Jeg sier ikke at kompetansemålene eller de grunnleggende ferdighetene skal kuttes ut. Men det må ligge et grundig arbeid med fagene og pensum til grunn for dem. Dette arbeidet må bygge på hva elevene kan, skal og bør lære på de forskjellige nivåene.

Jeg er ikke overrasket over at elevene på videregående blir svakere i matematikk og fysikk. (Undersøkelse publisert i skrivende stund).

Hovedårsaken er at det er puttet så mye stoff inn i grunnskolen at mange elever ikke lærer de helt grunnleggende tingene. Det stilles ingen krav om at de kan de grunnleggende tingene før de skal slutte på videregående. Og med kompetansemålene er det blitt helt uklart hva de skal kunne. Kristin Clemets kunnskapsløft har ikke ført til noe kunnskapsløft. De elevene jeg nå tar imot i 8.klasse er dårligere både til å lese og skrive enn før. De vet ikke hvor landene de skal reflektere om ligger, og svært mange kan ikke gangetabellene eller tallsystemet. De er også blitt mer likesæle enn før i forhold til kunnskapstilegnelse.

Men Utdanningsdirektoratet bare øker sin papirproduksjon og presentasjon av luftslott. De svarer ikke en gang på ropene nedenfra. Lærerne overkjøres, og KS planlegger å gjøre dem til slaver. Norsk skole er langt på vei kjørt i grøfta, og Utdanningsdirektoratet gjør ingenting for å få den på beina igjen. Og det er ikke lærernes fagnivå som er hovedårsaken. Hovedårsaken er at de ansvarlige ikke bryr seg med å bygge på vitenskap om hva elevene kan, skal og bør lære.