ABCNYHETER

*Skolen er blitt en sosial institusjon i minst like stor grad som den er kunnskapsformidler. Den tida lærerne bruker til undervisning er halvert i forhold til tiden de brukte for 30 år siden. Skolen preges mer og mer av å være en oppbevaringsanstalt for medlemmer av samfunnet som samfunnet utenfor skolen ikke har bruk for.

*Personalet har ingen formell kompetanse i sosialkunnskap og spesialpedagogikk, men står likevel helt alene med det sosiale og spesialpedagogiske ansvaret. Pengene til dette arbeidet, må skolen ta fra den ordinære undervisningspotten.

*Teorimengden og teorinivået i grunnskolen har løpt løpsk, og de som avgjør hva som skal inn, gjør ingenting med det. Det er ingen sammenheng mellom bestemmelsene om hva elevene skal lære og hva de faktisk er i stand til å lære eller hva som er optimalt hensiktsmessig å lære. Svært mange elever får ikke lenger oppleve hva læring egentlig er, og de har ikke trening i å gjøre skikkelig og fruktbar arbeidsinnsats. Formuleringene om at den enkelte elev har krav på tilpasset opplæring, er i hovedsak papirbestemmelser. Bare lærerne gjør noe med det, og de rekker bare litt. Panikktiltak og pengesløseri har gjort sitt inntog på området: Utdanningsvalg.

*Lærerne skal være billige, og kompetansenivået er stadig synkende. De blir systematisk gjort til funksjonærer, og får i stadig mindre grad lov til å være pedagoger. Panikktiltak og pengesløseri har fått innpass på området.

*Skolepolitikken styres først og fremst av økonomer som forvalter løpende busdjetter. Målsettingsformuleringene for skolepolitikken er kun papirbestemmelser.

*Kommunene har fått totalansvaret for å styre skolen uten at det finnes skolekompetanse i styringsorganene. Deres skolepolitikk kan oppsummeres slik: Viss lærerne tvinges til å være mer på skolen og fyller ut våre skjemaer, så vil nok skolen bli bedre.

*Styringsmetoden er påbud og tvang ovenfra, og man er ikke villig til å lytte til de som utfører arbeidet. De som skal lede skolen i hverdagen, er hele tiden på kurs eller møter, og har stadig mindre tid til den pedagogiske og administrative ledelsen av skolen. Det holdes stadig flere omfattende og kostbare kurs som lærerne ikke har noen nytte av, og kurs som lærerne mener de har nytte av, får ikke lærerne lenger søke.

*Lærernes organisasjoner er blitt korporative organer i styringsstrukturen og fremmer ikke lenger lærernes behov og erfaringer. De er blitt redskaper i en autoritær styringsstruktur.

*I samfunnet utenfor skolen blir ingen av de verdiene som skolen er satt til å fremme, praktisert eller fremmet.

*Lærebøkene blir produsert for at forlagene skal tjene penger, og det blir ikke kvalitetssikret at de er til best mulig nytte for elev og lærer. De blir produsert i all hast og blir så vidt nesten ferdige til neste reform.

*Stadig flere utenfor skolen vegeterer på skolebudsjettene.

*Skolereformene er i hovedsak et markeringsbehov for statsråder eller politiske partier, ikke et seriøst nasjonalt foretak som bygger på forskning om hva som faktisk foregår i skolen og forskning om hva elevene kan, bør og skal lære.