ABCNYHETER

Her skulle ikke den angivelige voldteksmmannen straffes, men man ville straffe en hel befolkningsgruppe. Vi vet at i land i Midtøsten skjer ikke slike opptøyer spontant. De er alltid organsiert, som oftest med myndighetenes velsignelse. Desverre klarer ikke vestlige journalister og diplomater alltid å fange opp disse underliggende mekanismene.

Hver dag voldtas kristne koptiske, som utgjør Egypts urinnvånere, av muslimske menn før de tvangsgiftes og tvangskonverteres. Mange kristne blir av økonomiske grunner presset til å konvertere til islam for å kunne overleve og brødfø sin familie. Andre finner det best å emigrere til Vesten. Koptere behandles som dhimmier, noe de også er i følge sharia. De lever kuet og i angst for hva myndigheter og den religiøse mobben måtte finne på av anklager.

Som andre islamske stater er også Egypt et apartheidregime som diskriminerer etniske, religiøse og politiske minoriteter. Undertrykkingen er så omfattende og institusjonalisert, at ingen kristne med ønske om å leve tør å kritisere denne undertrykkingen og diskrimineringen åpenlyst. Myndighetene trenger ikke alltid en gang forfølge og fengsle dem, da det er en inngrodd kultur for at religiøse fanatikere kan gjøre jobben for myndighetene uten at de stilles for retten. Med medbefolkningens stilltiende samtykke.

Muslimer har tydelig monopol på å føle seg forurettet. Enhver reel eller innbilt krenkelse kan og bør man umiddelbart hevne. Det være seg i Kairo, Paris, Marseille, Jerusalem eller Oslo. Når man angriper er det alltid fordi man føler seg ”såret”, ”krenket” eller fordi de andre har ”provosert”, selv om realiteten som oftest er den motsatte. Man angriper selvsagt aldri, man bare forsvarer seg, hører vi til stadighet! Of man trenger ikke noe grunn til å forsvare seg, man finner selvsagt en grunn!!! Avistegninger er et eksempel. Rart at de samme menneskene ikke hyler og skriker hver gang andre muslimer bomber moskeer, dreper vantro, torturerer jentebarn (kjønnslemlestelse) etc. Dette må jo i aller høyeste grad være en bespottelse mot en kjærlige og nådefull Gud.

I Vesten går det knapt en dag uten at kristne og jøder kritiseres, men dersom noen kritiserer eller stiller spørsmål til koranen eller islam som ideologi, blir man straks mobbet, hetset med eller turet , f eks med å bli oppsagt i jobben. Dette siste skjedde senest I Sverige forrige uke da en kvinnelig prest i Blekinge denne uken etter at hun hadde vært så ”frekk” å skrive en artikkel som satte søkelys på islam. Henne ønske var å kunne være et talerør for forfulgte muslimer i Sverige som levde under daglig frykt for å bli drept grunnet at de har konvertert til kristen tro. Makteliten i Sverige presset henne og var med i det voldsomme politisk korrekte hylekoret. Hun ble stående alene og måtte til slutt be en imam i Karlskrona om tilgivelse. Vi husker også hvordan den norske regjeringen beordret norske politifolk til ”dialog” med islamister og deres sosialistiske og anarkistiske støttespillere i etterkant av Oslokrigen sist vinter. Politiet ble ydmyket og måtte vær så god stå til rette for og høre på pøbelens ”frustrasjon”.

lslam er en fredsreligion, forteller islameksperter, politikere og journalister oss nesten ukentlig. Ingen gidder å høre på alle dem som forfølges, fengsles, voldtas, tortureres eller drepes daglig i Allahs navn. Om kvinner som voldtas før de blir henrettet! Og Vestens intellektuelle og politiske maktelite dysser enten det hele ned (den nye rasismeparagrafen var jo ment å kneble all ubehagelig kritikk av islam), kommer den sinte mobben i møte (karikaturtegningene) eller forsøker å blidgjøre dem gjennom ettergivelse eller utdeling av ”goder” (Goldsteinrapporten, stadige fordømmelser av Israel i internasjonale fora, etc).

Dessverre er det så altfor få vestlige humanister, venstreradikale, folkerettsforkjempere, barnearbeidere, fredsaktivister, feminister, akademia eller folk innefor media særlig interessert verken i å rapportere slike nyheter, enda mindre å sette søkelyset på dem! De som tør blir straks kalt intolerante. Vesten har gradvis gått inn i en dhimmirolle helt frivillig. Vi innordner oss. Vi akseptere at makten taler! Frykt og politisk korrekthet setter standarden for forskjellsbehandling. Vi vil vise "respekt" av frykt for at vi ikke skal få leve i fred.

Vi har i Norge i dag fått en politisk kultur der vold og fascisme belønnes i toleransens navn, mens folk som setter søkelys på undertrykkende ideologier blir latterliggjort eller ufarliggjort gjennom karakteristikker av ulik slag. Som et jødisk ordtak sier: ”Dern som viser barmhjertighet mot de barmhjertighetsløse, vil ende opp med å bli ubarmhjertig med de barmhjertige”.

Vesten og verdenssamfunnet har de siste tiårene i økende grad blitt palestinifisert. Med dette mener jeg at en global antivestlig bevegelse av muslimer og venstreradikale, kjører fram en symbolsak i sin kamp mot vestlige verdier. Resultatet overalt hvor denne prosessen foregår, er at gjerningsmenn blir ofre mens ofre blir gjerningsmenn. Vi ser denne palestinifiseringen spesielt godt i det norske samfunnet. Mens man legger ut røde løper e for de som roper mest eller driver lovbrudd, så må ofrene lide i stillhet. Vi ser det i domstolssystemet, journalistikken, politikken, skolen, NAV etc. Man tar vare på dem som foruretter andre. De skal behandles som hjelpeløse ofre. De skal ha forståelse, oppfølging osv. Alt dette hadde jo vært greit dersom man samtidig også hadde tenkt på ofrene. Men for dem er nok virkeligheten ofte den totalt motsatte. De lever med skaden og lider i taushet.

Vesten har i flere tiår sveket demokrati og menneskerettigheter i sin grådighet etter olje og markeder. I sin materielle grådighet selger man sine prinsipper over bord. Så langt har undertrykte minoriteter, menneskerettighetsforkjempere i den islamske verden samt israelere betalt prisen.