ABC Nyheter

Det fremstilles nærmest som om dette er en gruppe kriminelle som snylter på fellesskapet. Et av de argumentene som stadig kommer er at ordningen er for god, vi må gjeninnføre karensdager. Sentrale personer vet tydeligvis ikke at de første 16 dagene er arbeidsgiverperioden og ikke betales av NAV men av arbeidsgiver.
Det er mulighet for missbruk, men dette er betydelig mindre enn folkesnakket og er i stor grad bransjerelatert.

For noen år siden fortok jeg registreringer på sykefravær i den bedriften jeg var ansatt. Dataalderen åpnet for muligheten til dette relativt enkelt. Bedriften hadde ca 450 ansatte og er en teknisk entreprenør. I utgangspunktet hadde en hørt på snakket om at det var vanlig å ta en ”tredagers”.

Resultatet var overraskende for mange. Langtidsfraværet var betydelig større enn korttidsfraværet i antall dager, men det begrenset seg til få personer. De største gruppene var Kreft og Hjertelidelser, deretter fulgte Belastningsskader. Noen hadde en kombinasjon. Jeg kan vanskelig se at redusert trygdeutbetaling kan hjelpe noen av dem eller vil ha betydning for fraværet.

Korttidsfraværet var det mest overraskende, det var ikke ”tredagers” som dominerte, den kom faktisk på tredje plass. Det, det var mest av var ”endags” og ikke i sammenheng med helg. Det var svært mange eksempler på at folk kom på arbeid igjen torsdag eller fredag etter en eller to dagers sykefravær. Selvsagt var det et par vi kunne ha misstanke til om missbruk, men de var et lite mindretall. Vår konklusjon var en sunn og frisk bedrift. Ikke alle arbeidsplasser er som denne, men den er ikke unik.

La oss så se på det vi vet skjer i et par andre bransjer.Helsevesenet, vi hører om arbeidsdagen til personell, med slit og tunge løft. Det høres i media ut som om at dette er noe som kun gjelder dem. Det er ikke riktig. Vi kan gå et stykke ned på lønnsskalaen, der finner vi blant annet varehandel og renhold. Om det er faglige forskjeller, er det mye som er felles for disse gruppene. De er kvinnedominerte, de medfører ubekvemme løft og det er former for skiftarbeid. Bruk av småstillinger er vanlig. Det er mange stillinger i bransjene som er for små til å leve av. Dette resulterer i at en god del har flere stillinger. Når en så legger til at det er underbemanning innen flere faggrupper, medfører dette beordringer eller press til overtid. Ingen burde være i tvil om at dette påfører den enkelte store belastninger. En person kan ha 25 % stilling et sted, 33 % et annet sted og gjerne 25 % et tredje sted og reelt arbeidet 130 % eller mer i perioder. Det er innlysende at følelsen av tilhørighet til en arbeidsplass er liten eller ikke eksisterende. En vil i perioder være ”tom” og må ta en pause. Her finner en dem som kalles for ”skulkere” De ønsker en jobb de kan leve av, men må ta til takke med det de kan få og er dermed utenfor alle lover, som AML og arbeidstidsbestemmelsene.

For en som har utarbeidet flere skiftplaner, med kun 100 % stillinger, er det fullstendig uforstående at det ikke er mulig å lage turnuser som ivaretar arbeidstakere bedre. Er det slik at en arbeidstaker av private årsaker ønsker 50 % stilling, er dette fult mulig, en deler bare en posisjon i to.

Min erfaring er at personer som har en trygg og god arbeidsplass har en firmafølelse som gjør ar de møter på jobb og gjør det de kan. Det er snarere et underforbruk enn overforbruk på slike arbeidsplasser. Mange arbeidsgivere ser ikke verdien av et godt arbeidsmiljø. De kan si nei til enkle tiltak til noen få tusenlapper og ende opp med en eller flere sykemeldinger i 16 dager. Dette er snakk om kost/nytte, til og med økonomer burde forstå dette.

Jeg vil ikke unnlate å neve en uting som organisert misbruk av egenmelding, om det selvsagt aldri blir innrømmet. Det er statistisk umulig at så mange politifolk plutselig blir syk samtidig. Dette er tyveri på det simpleste, en gruppe av relativt høgtlønnede bruker egenmelding i sin lønnskamp og setter dermed hele ordningen i fare. Lavtlønnede vil bli betydelig hardere rammet med gjeninnføring av karensdager enn de akademiske fagene.

Det er flere forhold som påvirker statistikker. Et stramt arbeidsmarked gjør at personer som ikke ellers ville fått jobb er i arbeid. Barns sykdom har betydning. De blir sendt hjem fra barnehagen når de er syke, mor eller far må hjem. Da et barn var sykt tidligere var mor hjemme. Velferdsordningene vi har i Norge er ulike andre land, statistikken kan ikke sammenlignes Langtidssyke blir betalt av NAV, her har staten utgifter. Det er to ting en kan gjøre med dette, først og fremst, tiltak mot å bli langvarig syk, deretter hvis de er blitt syke, få dem friske igjen så fort som mulig.

Enkel logikk, men det ser ut som om det er en del som ikke forstår dette. Sykehuskøene har de senere årene vært noenlunde konstante, de varierer med få dager eller uker. Politisk er små variasjoner interessant, politikerne har noe å krangle om. For oss andre som kan litt om tall viser det at vi har et helsevesen med en kapasitet lik behovet. Er køen lik, er behandlede pasienter lik antall nye pasienter. Helsekøen betales av NAV.

Blir vi kvitt eller får køen redusert til ett minimum er dette en betydelig innsparing. Et eksempel fra køen på den andre siden, habilitering/ rehabilitering. En person ble alvorlig syk, sykehuset stillet med topp folk, intensiv behandling i flere måneder og fly frem og tilbake til Haukeland, ble noe redusert ”frisk”. Rehabiliteringen kan det stilles flere spørsmål til, NAV betaler.

Nå bør etter hvert ”noen” begynne å se nærmere på hvorfor så relativt mange blir uføretrygde og hvorfor så mange ønsker å ta ut AFP.Det er for lettvint å si at vi kutter i utbetalingene til de som er verst stillet, de langtidssyke og uføre. Er det snyltere, ta dem, men behandle syke og uføre med respekt. Personer som er syke og mest av alt ønsker å komme i arbeid igjen skal ikke bli betraktet og omtalt som kjeltringer.For øvrig omtales alltid utgiftene til trygd med bruttotall.

La meg gi et lite eksempel på virkelige utgifter for staten, (ikke for NAV):