ABC Nyheter

Mye av det vi til daglig snakker om er relativt – ”i forhold til” – i forhold til standarder. Vi har for eksempel meter og gram. Disse kan vi ”strekke” i begge retninger med faktorer, millimeter og kilometer osv. og kilogram og tonn.

Men når tallene blir svært store får vi problemer med fatteevnen. Hva for eksempel med vekten av atmosfæren? Den er på flere billiarder tonn , et tall etterfulgt av femten nuller.

De menneskeskapte utslipp av CO₂ er ca. 30 milliarder tonn, et stort tall som er velegnet til å skremme, og atmosfærens totale innhold av CO₂ er ca. 2 500 milliarder tonn.

Dette er for oss totalt ufattelige størrelser. Men la oss ”relativere” dette. CO₂-andelen av atmosfæren er ca. 380 ppm, eller 0,38 promille og de menneskeskapte utslipp er ca. 1,2 % av dette.

Jeg tenker meg 60 liter (kg) vann i badekaret og lar dette tilsvare hele atmosfæren. Da tilsvarer mindre enn 2 spiseskjeer (ca. 23 ml eller 23 gram) av dette atmosfærens samlede innhold av CO₂. 1,2 % av dette, de menneskeskapte utslipp tilsvarer da 0,28 gram eller ca. 30 dråper.

Men disse 30 dråpene forblir ikke i atmosfæren. I løpet av noen få, ca. 5 år er det bare mellom 1/50 og 1/60 av disse dråpene igjen, dvs ½ dråpe, resten er adsorbert i havet.

Dette visste allerede den engelske kjemikeren William Henry i begynnelsen av 1800-tallet. Og den russiske botanikeren Michail S. Tswett (Zwet) la for 100 år siden grunnlaget for den mer generelle ”fordelingskromatografien” som titusener av gasskromatografiske analyseapparater i kjemiske og medisinske laboratorier rundt i verden er basert på, og som er en generalisering av Henrys lov.

Det hevdes at de menneskeskapte utslipp fra olje- og kullbaserte kraftverk kan påvises i atmosfæren ved hjelp av C₁₄-isotopene som dannes ved forbrenning, men vi må huske på at disse isotopene har en halveringstid på 5730 år, dvs. etter 5730 år er halvparten av dem fremdeles igjen som isotoper. Da har de vært med i den intense utvekslingen av CO₂ mellom atmosfæren og havet på flere hundre milliarder tonn pr. år. Det er den samme naturlov som er grunnlaget for gasskromatografien. Det vi måler i atmosfæren er da med all sannsynlighet også spor etter branner for hundrevis av år siden

Teorien om ”Global oppvarming” bygger på at CO₂ absorberer varmestråling. Og det er helt riktig. I 50 – 60 år blir denne effekten blant annet benyttet i utstyr for kontinuerlig analyse av rest-CO₂ i alle mulige sammenhenger. Detektorkammeret er fylt med 100 % ren CO₂ og stråleren som kontinuerlig bestråler detektorkammeret har en temperatur på opp mot 800 grader Celsius. Analysatoren har ingen ekstra kjøling. Hadde teorien som ”Global warming” bygger på vært riktig ville hele analysatoren smeltet ned i løpet av kort tid!. Men den stråleren som skal varme opp atmosfærens CO₂-andel, nemlig jordkloden har bare en gjennomsnittstemperatur på ca 10 grader. Og det skal vel mye til for at CO₂-gassen skal ble varmere enn stråleren selv? Og det skal vel ganske mye til for at 30 dråper skal kunne varme opp hele badekaret?

Trygve Gundersen

Overingeniør A. D.