ABC Nyheter

Da jeg ble født i 1962 var ikke min eksistens interessant for min biologiske far, så min mor ble alenemor, med alle de følger dette dengang kunne få; blant annet ble hun oppsagt fra sin stilling som barnehagebestyrer i Sanitetskvinnenes barnehage, fordi hun altså hadde syndet og fått et barn utenfor ekteskap.

Ingen "kristne" nestekjærlige sto parat for å hjelpe verken min mor eller meg. Disse har aldri kjempet verken for det ufødte eller det fødte liv, det var først da abortnemndene forsvant, der "gode kristne" kunne sitte og avgjøre sine medmenneskers skjebner, at spetakkelet rundt abort satte i gang, det har ingenting med ”kampen for det ufødte liv” å gjøre, det er en kamp mot kvinners selvbestemmelsesrett.

De "kristne" forsøker ennå å klore seg fast i makten de har benyttet til de verste grusomheter verden har sett; forfølgelse, tortur og henrettelser av annerledes tenkende, med onde sadistiske metoder; ta en tur i et av europas mange torturmuseer fra middelalderen og se bevisene for grusomhetene begått i deres dømmesyke hevnegjerrige "guds" navn. Men det var dengang da. Nå må disse misunnelige, smålige menneskene nøye seg med ord, stort sett i hvert fall. Men ord er ofte skadelige nok!

Takket være mennesker med sterke meninger om andres livsførsel og legning ble jeg alt for tidlig gjort ettertrykkelig oppmerksom på at jeg og min elskede familie ikke var normal. Her er min historie: Da jeg var to år gammel flyttet min mors homofile bror inn til oss. Han ble min far, og overøste meg med en kjærlighet som er få forunt. Han var verdens beste far, og ble hos meg, oss, til han døde for 23 år siden. Så langt så vel, men; takket være mennesker med sterke meninger om andres livsførsel og legning ble jeg alt for tidlig gjort ettertrykkelig oppmerksom på at jeg og min elskede familie ikke var normal, hvilket den jo selvfølgelig heller ikke var, men for disse hatefulle, fordomsfulle og uopplyste mennesker er ikke en slik ”opplysningstjeneste” nok; de sprer sine hatefulle budskap med så stor iver at dette dessverre smitter over på deres barn, som da naturligvis fikk tusen gode grunner til å hundse og plage meg helt til jeg ble voksen og selv sto fritt til å velge min omgangskrets.

Ingen barmhjertige, barneelskende "kristne" kom meg til unnsetning, selv om all min lidelse foregikk rett foran ansiktet deres. Skolelærerne sviktet fullstendig, men de visste jo hvilke syndige forhold som rådet i mitt ukristelige homoinfiserte hjem, så de syntes vel at all julingen og mobbingen var på sin plass, ikke vet jeg. Det kommer til å være mitt livs største sorg, til den dagen jeg skal hvor vi nå drar til slutt, hvis noe sted i det hele tatt, at jeg på grunn av all den ydmykelse og smerte uvettige voksne indirekte påførte meg (og direkte, med sine ondsinnede fordømmelser av mennesker som levde som min far, vi må huske på at homofili faktisk var kriminelt på den tiden) sluttet å kalle min far for far fra tiårsalderen og til han var ugjenkallelig borte.

Man blir ikke en god far eller mor bare fordi man kan formere seg, til det kreves evnen til å elske og vise ekte omsorg. Hensynsløse og tankeløse uttalelser er ikke et godt skussmål i så måte. Vitenskapen har gitt oss gode og dårlige ting. Det er en god ting at de som virkelig ønsker seg barn nå kan få det, uavhengig av seksuell legning.

Homofile kan få lykkelige barn, sjansen for dette øker etterhvert som det gudskjelov blir færre og færre som sprer hatets budskap.