ABCNYHETER

Når samfunnet gjennom årtier lar et inkompetent, kunnskapløst og arrogant system ta seg av svake barn som et problem, istedenfor en kommende resurs er noe fundamentalt galt! Når det er viktigere å sprenge familier enn å bygge dem opp er det på tide å stoppe opp og tenke seg om.

Hva er det egentlig som skjer hos den fagekspertise som er satt til å ta seg av vanskeligstilte barn? På Voss melder BT at en mann i 1999 ble avslørt for å ha forgrepet seg på små barn, men fikk jobbe videre fordi saken ble henlagt grunnet foreldelse. Noen år senere blir han igjen avslørt for seksuelle overgrep! Rektor ved barnets skole mente det ville få negative konsekvenser for mannens karriere! Mens skolen var mest opptatt av å fraskrive seg ansvar, ble barnet overlatt til overgriper.

Hva med barnets livskvalitet, når skal barnet komme i fokus? Er ikke et barns karriere like mye verdt som en voksen overgripers? Er ikke barn noe verdt før de blir produktive enheter i vårt samfunn, hvis karriere da må beskyttes for samfunnets behov? Krenkede barn blir syke voksne, når skal barnevernet forstå det? Hvilke omkostninger får syke voksne for samfunnet? Er prisen vi betaler, psykisk ustabile mennesker som går rundt og begår drap?

Saken er ikke enestående. I 2003 presset barnevernet i en Hardangerbygd en liten jente til å si at seksuelle overgrep ikke hadde skjedd selv om dommeravhør av barnet dokumenterte nettopp slike overgrep. Barnevernet fikk saken henlagt! Begrunnelser gikk på at mannen i et lite samfunn ville bli stigmatisert må vite! Hva med barnet som måtte fortsette å leve med denne mannen?

BT avslørte 17 april at barnevernet har begått 1000-vis av lovbrudd. Jeg har så langt ikke registrert at en eneste ansvarlig person eller institusjon er blitt straffet! Gjelder ikke loven for barnevernet? Hvem sitter høyt oppe i maktpyramidene og beskytter slike lovbrytere? Det finnes hundrevis av slike eksempler fra hele landet. I en sak ble det dokumentert at barnevernet løy for å ramme barnets far fordi han hadde avslørt barnevernets kunnskapsmangel.

Hva kommer det av at alvorlige omsorgsvikt beskrevet i barnefordelingsaker blir oversett? Er barn i slike saker fritt vilt av frykt for at fagfolk skal tråkke feil? Igjen, er det karrieren som er viktig? Hvorfor tør ikke barnevernet involvere seg i langvarig emosjonelle overgrep når de avsløres i barnefordelingsaker, mens de samtidig ikke synes ha noen kritiske sperrer ellers?

Den beste måten å misbruke et barn i Norge er å gjøre det i en setting av barnefordeling. Kunnskapløse fagfolk legger da automatisk til grunn at enhver beskrivelse av overgrep og omsorgsvikt fra barn eller en voksen er resultat av en foreldres press på barnet. Konkrete saker har vist at slike overgrep kan pågå i årevis, ja faktisk med hjelp av barnevernet!

Axel Sandemose skrev i 1966 : ”De voksne lærer oss forskjellen på godt og vondt, tror de. Det de innpoder oss er i virkeligheten noe helt annet: De hevner sin barndom på oss”! Det må være grunn til å stille spørsmål ved kvaliteten og ballasten til de som er ansatt i barnevernet.

Felles for alle de tragedier som avdekkes i barnevernet synes være det bakenforliggende psykologiske humanistisk perspektiv som sier , glem fortiden vi må tenke fremover! I en terapeutisk setting der en deprimert prøver bli frisk fungerer dette sikkert utmerket, overført på barn i krise blir det en tragedie. Norsk Psykologforening ønsker sine medlemmer sterkere engasjert i samfunnet, men hvilke teorier og tankegods er det de bærer med seg, og egner disse seg for å hjelpe barn? Tidligere lagmann Lange Nilsens avsløring av minst 30 justismord der sakkyndige psykologer ofte står bak får en til å undre!

Barnevernet dømmes for brudd på menneskerettigheter i Strasbourg, fylkeskommunale rapporter slakter barnevernets arbeide, barn lærer om narkotika i barnevernets varetekt, de tar sine liv, men ut å hente inn flere barn som ”har det vanskelig” det skal det samme barnevernet! Vi forventer at når barnevernet mener et miljø for et barn er skadelig, så bygger det på en faglig vitenskapelig vurdering og at barnet da vil komme i et bedre miljø. Hvorfor innfries ikke disse forventninger? Hvorfor viser rapporter fra NOVA at 7 av 10 barn barnevernet henter inn, hommer like dårlig eller dårligere ut fra barnevernet?

Er plassering alene på en hybel uten oppfølging for traumatiserte barn, for barnevernets statistikk, eller er det for å hjelpe barnet ut av sine problemer? Var det kanskje bedre å hjelpe familie enheten til bedre fungering istedenfor å sprenge den? Familie enheten regnes for samfunnets grunnpilar, den er på vikende front i vårt moderne samfunn. Hvilke konsekvenser får det når barnevernet stadig sprenger flere familier istedenfor å støtte familie enheten? Når bilprodusenter oppdager alvorlige mangler kaller de tilbake tusenvis av biler, når barnevernet avsløres for systemfeil, så blir de fornærmet. Da er vi farlig nær den narsissistisk krenkelse som sykelig gruppedynamikk representerer!

En nestor innen utdanning av barneverns sosionomer gjennom mange år, Kari Killen skriver i sin bok Sveket (1991,s.306) at: ”Vi er lært opp til å etablere kontaktforhold der foreldre kan føle seg trygge. Vi er ikke lært opp til å frustrere mennesker” hvorpå hun noen linjer lengre ned skriver at ”Det kan være nødvendig for oss å bevisst frustrere foreldre for å gjøre det mulig å vurdere denne meget vesentlige funksjon”. Og den funksjon hun snakker om er ”dagligdagse situasjoner som spise- og legge situasjoner”. I den samme bok skriver hun (s.50) at ”Barn til foreldre som skiller seg uten at de er i stand til å samarbeide som foreldre om samværet med barnet utsetter det for psykiske overgrep”. Er det ikke da også et psykisk overgrep ovenfor barnet når barnevernet gjennom sin maktarroganse saboterer alt samarbeid med foreldre om barnet? Når skal ekspertisen inne barnevernet begynne å leve opp til de krav de stiller til andre? Slik korrumpert maktarroganse skaper ikke grobunn for verken samarbeid eller barnets beste.

Barnevernet som skulle redusere barnets konflikt har i mange saker ansvaret for at konflikt eskalerer.

Det må være noe fundamentalt galt i et slikt tankesystem som ikke evner forstå relasjoner mellom barn og foreldre uten at man skal provosere både barn og foreldre før man kan slå seg på brystet og si ”Ja her må vi nok flytte barna på en institusjon” (les: alene på en hybel). Dette minner om hvordan man avslørte hekser, bind dem på hender og føtter og kast dem i vannet, drukner de så vet vi de ikke var hekser, overlever de så er de hekser og skal brennes! Barn og foreldre taper uansett mot et slikt system av innkompetanse og maktarroganse! Igjen avsløres selvoppholdelsesdriften i barnevernet, ”Vi er perfekte, vi gjør ingen feil. Og gjør vi feil, så er det andres skyld”! Dette er den fundamentale attribusjonsfeil i praksis. Er dette prisen for at politiske broilere sitter med hovedansvaret for barnevernet? Hvor er den vitenskapelig funderte ekspertisen?

Den røde tråden gjennom alle disse tragedier er det fullstendige sammenbrudd av kontroll og kompetanse. Barnevernet i sin nåværende struktur er en stat i staten, kunnskapen er i beste fall svært mangelfull og utdatert. Den gruppetenkning barnevernet representerer er helt i tråd med negativ gruppedynamikk.
Hadde beskrivelsene kommet fra totalitære stater hadde vi ristet på hodet, men dette skjer i våre egne lokalsamfunn. Barnevernets metoder er ikke bygget på vitenskapelig metode, men på subjektive vurderinger bygget på lokal maktarroganse og innkompetanse. I de fleste sosiale konstruksjoner i vårt samfunn lærer man av sine feil. Og læring er definert som en varig forandring i en organisme. I barnevernet fortsetter den samme metode til tross for omfattende dokumentasjon på at noe er fundamentalt galt. Hvor er de ansvarlige som ikke lærer?

Barnevernet har egne lister over ja-psykologer som de støtter seg på når de trenger ”ekstern kompetanse”! De vet at mange av disse psykologer gir dem det svart de vil ha. Eksempler viser at psykologer med 40-50 oppdrag for barnevernet, hver gang bekrefter barnevernets påstander. Hvor sannsynlig er det andre steder enn i totalitære systemer? Vi ler når valgdeltagelse fra totalitære stater viser 99.99% oppslutning om en kandidat, men hvorfor tåler vi så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, når det gjelder barn?

Barnevernets psykologer er ikke tilførsel av ekstern objektiv kompetanse men et system for bekreftelse av egen forutinntatthet! Det er ikke mulig å få inn nye tanker og kunnskap i en organisme som stenger virkeligheten ute. Det er noe narsissistisk, bedrevitende over barnevernets adferd.

Det virkelig tragiske paradoks er at barnevernet anklager de foreldre som de påstår ikke evner forandre sin påstått negative adferd mot egne barn, mens det samme barnevernet når det gang på gang over årtier kritiseres for at de selv begår overgrep mot barn, graver seg ned i en skyttergrav og blir fornermet! Dette er ikke annet enn ren maktarroganse. Dette er det system og de fagfolk vi forventer skal evne ta seg av våre vanskeligstilte barn. Hvor ble det av den kritiske tenkningen?

I enhver organisasjon stilles det krav om fungering, mens barnevernet synes blitt en immunt monster det er belagt med tabu og kritisere. Det er på høy tid å stille alvorlige spørsmål om de fagmodeller og den etikk som ligger til grunn for barnevernets tragedier, det er til barnas beste.