ABC Nyheter

Vårt behov for kommunikasjon er stadig stigende. Og aldri før har vi formidlet så mange meldinger og sendt hverandre så mye informasjon som nettopp i dag. Men hvordan er det vi egentlig kommuniserer med hverandre?

Jo, via elektronisk post som e-mail, tekstmeldinger på mobiltelefon, MSN eller vi ”chatter” i et utall rom - åpne eller lukkede for almennheten. Felles for alle denne kommunikasjonen er standardiserte skrifttyper hamret ned på et tastatur, fritt for personlighet og en individualisme i innholdets form som kun begrenser seg til den elektroniske innretningens menyvalg.

Brevet?

For hvor ble det egentlig av det trivelige brevet? Det personlige brevet som vi håpet skulle komme, og de daglige turene til postkassa som var fylt med stor grad av forventning. Akkurat ”det” brevet med blomstret skrivepapir, som kanskje luktet svakt av parfyme - hvis avsender hadde skrevet sitt budskap med sirlig og karakteristisk håndskrift, som fikk hjertet til å dunke litt raskere hos mottageren.

Konvolutten åpnet vi forsiktig med en papirkniv, hvis vi da ikke hadde det så travelt at vi bare rev det opp. Et frydefult ”ritsh” lød hvis brevet var vekomment og man hadde ventet med lengsel. Brevet som begynte med ”Kjære” og som fikk blikket vårt til å danse bortover linjene. Det knitret i brevpapiret mens vi holdt det i hånden og var budskapet trist eller tragisk, kunne tårene få blekket til å flyte utover og papiret ble bulkete.

Et brev kunne ta noen dager på veien fram til mottageren – selvsagt avhengig av avstand, transportmiddel og/eller hvor effektivt landets postverk behandlet brevposten. I dag skal alt gå så fryktelig fort. Det vi skriver det ene sekundet, tikker inn hos mottageren det neste, og slik er det vel også meningen at dagens kommunikasjon skal være. Behovet endres med tiden, som går raskere jo eldre vi blir.

Refleksjon?

Det som derimot er litt trist, er at vi ikke lenger er så flinke til å reflektere. Vi gir ikke tiden og livet lenger en sjanse til å få ting på plass - det å reflektere over ordene før de blir sendt. De raser av gårde i eteren, og mobiltelefonenes tekstmeldinger og tilfeldig bildebruk kjenner snart ingen grenser. Det kalde, upersonlige budskapet som i sin form likevel er skremmende effektivt og faktisk kan redde både liv og helse - i motsatt fall forårsake at ekteskap går i stykker, mobbing og sjikane med selvmord som ytterste konsekvens.

Tanken har således blitt fredløs. Vi skriver det vi tenker før vi får tid til å vurdere om det vi sier egentlig bør sies. En stum form for kommunikasjon som også er med på å ødelegge det norske språk med tanke på gramatikk, rettskrivning, skriveferdighet og ordenes rette betydning og uttale.

Musealt?

De eneste brevene i papirform som fortsatt inntar postkassen jevnlig, er de med vinduskonvolutt og trykte bokstaver, som kommer hver måned. Regningene er nåtidens opprettholdelse av standhaftig, byråkratisk uttrykksform, som snart har gått ut på dato. Men så lenge det finnes penger, så finnes det håp - om formidlingen av budskapet er aldri så ulønnsom.

Men hva skal man nå med konvolutter og brevpapir, vil sikkert mange si. En gammeldags kommunikasjonsform som snart bare blir å finne som gulnede, sprøe minner i museumsmontrene. Og håndskriften er vel også på vei ut – hva vet nå jeg? Elektroniske ”fingeravtrykk” og microship gir identitet til brukeren i massevis, og da spiler det vel ikke lenger noen rolle om man ikke selv klarer å lese det man har krotet ned.

Men på tross av alt dette, kan jeg likevel ikke fri meg fra påstanden om at det fortsatt er utrolig trivelig hvis det en sjelden gang skulle dukke opp et personlig brev eller postkort i postkassen. Og om det ikke lenger dufter av parfyme, så er det da i hvert fall håndskrevet.