ABCNYHETER

Vårt norske styresett bygger på en grunnlov. Denne bygger på et prinsipp om maktfordeling på tre søyler: Den lovgivende ved Stortinget, den utøvende ved konge og regjering og den dømmende ved Høyesteretten.

Etter 1884 er det blitt praktisert et parlamentarisk prinsipp som innebærer at en regjering som ikke har støtte fra Stortingets flertall må innlevere avskjedsøknad til kongen som både skal avsette og innsette regjeringer.

Det er ganske naturlig at en opposisjon på Stortinget er særlig interessert i å øke Stortingets makt og innflytelse. Men Storting og regjering har ulike roller å spille i vårt styresett. Dersom Stortinget blander seg utilbørlig inn i detaljer i regjeringens virke, vil dette kunne hindre regjeringen i å gjøre jobben sin.

I vår tid har en "fjerde statsmakt!" kommet på banen. Spesielt pressen forsøker å intigrere i styringsettet slik at deres innflytelse til slutt blir så dominerende at den i virkeligheten kan føre til at regjeringen mister den naturlige respekt og autoritet den må ha. Pressen har makt, men bærer ikke ansvar.

Oppmerksomheten rettes mot små administrative tabber og danner utgangspunktet for en hensynsløs heksejakt på enkeltstatsråder. Dette stjeler oppmerksomhet fra større saker og fører til at all debatt dreier seg om måten ting skjer på og ikke på politikkens innhold.

I disse dager burde f. eks. Tjenstedirektivet og betydningen av ikke å legge ned veto mot dette ha vært mest sentralt i den politiske debatten. Dette er en sak med viktig innhold og innebærer et forholdsvis viktig veivalg.

I stedet er det denne hijaben som fanger oppmerksomhet. Dette er blitt drøftet i regjeringen og en intensjon om en mulig tillatelse til å bruke et skaut i tilknytning til uniformen ble reist. Dette vekker en tildels hysterisk oppmerksomhet og en debatt med sterke fremmedfiendtlige toner gjør seg gjeldende.

Da tar statsråd Storberget det ansvaret som tilkommer ham og legger ballen død. Et fornuftig valg bygget på en lyttende innstilling.

Istedet for å godta dette, klarer ikke opposisjonen å la være å drive et spill omkring små tabber i administrasjonenen og misforståelser som er oppklart. Spesielt merker man seg Carl I. Hagens utspill som tydelig er et forsøk på stortingsregjereri.

Det spesielle med Carl I. Hagen er hans tilknytning til den komiteen på Stortinget som har med konstitusjonelle forhold. Da burde han ha reflektert over den faren som ligger i at regjeringen blir gjenstand for unødvendige og i sitt innhold obstruktive saumfaringer. Men det gjør han altså ikke.

Mangelen på en politikk som i det store og hele skulle være et alternativ til den sittende regjering, fører til en primitiv jakt på regjeringen der , som sagt, innholdet teller lite, bare småfeil av ulike slag.

Det norske folket kan ikke være interessert i disse fordummende runddansene. Når en er enig om en saks innhold, burde ballen ligge død og regjeringen få fred.

Stortingsregjeri, blanding av to instansers roller i hverandre, blir en karikatur av parlamentarismen og ødelegger landets styresett. Det fører til en admosfære av oppgitthet og mistro som river grunnen under det styringssystemet vi har.

De som tjener på det, kan være flere krefter - men altså neppe demokratiske krefter.