ABC Nyheter

Som patentingeniør har jeg en stor kontaktflate både mot det etablerte næringslivet og gründere. Jeg må si meg helt enig med artikkelforfatteren i at det er ikke lett å være selvstendig oppfinner i Norge. Jeg har sett mange gode idéer som ikke har blitt realisert. Noe av dette skyldes at en kreativ person ikke alltid har det som skal til for å sette idéen ut i livet, men det er også mye som skyldes at oppfinnerens status ikke er spesielt høy i Norge. Man trenger kun å gå til Sverige før man opplever at betegnelsen oppfinner inngir langt større respekt. I USA er det vanlig å sette en liste over patenter man står bak på CV'en.

Også i etablerte bedrifter har oppfinneren for lav status, selv om jeg har sett en bedring her, og en del bedrifter nå ser verdien av kreative mennesker som kan tilføre bedriften en strøm av nye løsninger.

Det har vært et trekk ved det norske samfunnet at en som har en god løsning blir møtt med skepsis og at idéen anses ikke for å ha noen verdi i seg selv. Klarer man imidlertid å kombinere idéen med god forretningssans og ikke minst tilstrekkelig beskyttelse i form av patent, designbeskyttelse og/eller varemerke, kan en bedrift gjøre god butikk av den. En idé har derfor potensiale til å få stor verdi. Dette potensialet bør utnyttes mye bedre.

Selvsagt vil det være idéer som ikke fører til noe uansett hvor god oppbacking den får. Dette er en risiko norske bedrifter og det offentlige virkemiddelapparat må ta. Om så bare en brøkdel av idéene fører til økonomisk suksess, vil verdiskapningen på bakgrunn av disse kunne langt overskride tapet på de mislykkede prosjektene.

Min oppfordring er å se på oppfinnerne som ressurspersoner som med den riktige støtte vil bidra til å gjøre bedriften (og Norge) til en sterk aktør i konkurransen med en global verden der forskning og utvikling hånd i hånd med industrielle rettigheter blir det viktigste aktivum.

Oppfinneren må på sin side se på seg selv som en uunnværlig person i forretningslivet, enten han arbeider i en bedrift eller er en selvstendig entreprenør. Han må også være villig til å dele sin kunnskap og rettighetene til sine løsninger med de som kan bidra til å bringe idéen fremover. Som motytelse bør han kreve anerkjennelse (både pekinuær og i status) og ikke gå med lua i hånden til det offentlige virkemiddelapparatet. Dagens oppfinnere er ikke dårligere enn f.eks. Edison, Marconi og Bell.

For mange gode norske løsninger har blitt realisert i utlandet uten at noen i Norge har fått nevneverdige inntekter på dette. Det beste eksempelet er GMS teknologien. Store deler av denne ble utviklet i Norge. Nokia og Ericson har fått inntektene.

Jeg kan skrive under på artikkelen. I tillegg er det også et meget stort problem dersom en nyutvikling går på tvers av den økonomiske interesse enkelte maktpersoner i våre direktorater har.

Utviklet selv en brannbestandig masse for benyttelse i tunneler og testet denne i 1995 hos Sintef i Norge, og hos et forskningssenter (TNO) i Nederland i 1997. Testene ga resultat som jeg tror også i dag er bedre enn noe annet kjent produkt i dette markedet. (ikke bare i Norge)
På grunn av fusk, dokumentforfalskning og korrumperende handlinger innad i den norske statsforvaltning ble det for meg vanskelig å gå videre til produksjon i Norge.

At jeg her skriver om dokumentforfalskning og korrupsjon kan muligens oppfattes som en ordlegging satt på spissen, men etter å ha anmeldt Vegdirektoratet i 1996 uten at noen reagerte, skrev jeg (etter å ha samlet nok bevis) en hel bok om tunnelbrann, dokumentasjon og korrupsjon i Norge i 2005.

Regnet naturligvis med at forvaltningen ville reagere på beskrivelsen av navngitte enkeltpersoners fusk.
Boken ble levert til alle våre statsråder og stortingspolitikere i november 2008.

Når min bok ble utgitt i 2005 var alle ute å lette etter Røkkes båtførerbevis. I dag synes de fleste opptatt av den enkeltes hodeplagg. Tungvint byråkrati, innovasjon, dokumentfalsk og fusk er nok av mindre interesse.
Geir H Dahle

Ikke rart vi skriver slik vi gjør fordi vi hr prøvet ut disse spørsmålene....