ABC Nyheter

Fjernsynet elsker følelser og bryr seg mindre om fakta. Palestinerne bryr seg ikke om tap av menneskeliv, og det finnes ingen måte som israelerne kan kjempe mot en slik holdning, sier en senior representant fra et internasjonalt nyhetsbyrå.

I følge organisasjonen Independent Committee for Protection of Journalists (Den uavhengige komiteen til beskyttelse av journalister), har Arafat og hans enorme sikkerhets apparat sørget for å dempe kritikken i den lokale pressen ved bruk av vilkårlige arrestasjoner, trusler, fysiske overgrep og stengning av kontorer. Dette har skremt de fleste palestinske journalister, og de har derfor pålagt seg selv en slags form for selv-sensur.

På arabisk er ordet for media (i laam) det samme som ordet som man bruker når det er snakk om Public Relations, eller opinions påvirkning.

Utenlandske nyhetsbyråer har blitt avhengig av å bruke palestinskarabiske kamerafolk, ofte fra Vestbredden, fordi israelske kamerafolk ikke får tillatelse fra de israelske militærmyndighetene til å arbeide i de palestinskarabiske områdene. Dette resulterer i at TV nyhetene til stadighet fokuserer på de palestinskarabiske ofrene.

Helt siden utbruddet av de palestinskarabiske voldsomhetene i september 2000, har de palestinskarabiske lederne lykkes i å bruke de internasjonale nyhetsmedia til å mobilisere verdens­opinionen i favør av de palestinskarabiske synspunktene på konflikten. Dette blir gjort ved å fremstille saken som om det hele skulle være et spørsmål om en palestinskarabisk David som må forsvare sitt hjemland mot en israelsk Goliat.

Bildene av de mange palestinskarabiske lidelser som ruller over fjernsynsskjermene er i seg selv så dramatiske at mediekrigen blir vunnet på den måten. Som en person i overordnet stilling i et internasjonalt nyhetsbyrå sa for kort tid siden: Fjernsynet elsker følelser, men bryr seg sjeldent om fakta.

Spillereglene til de palestinske selvstyremyndigheter (Palestinian Authority)

De fleste internasjonale korrespondenter, og da spesielt de lokale journalister som rapporterer fra situasjonen på Vestbredden og Gaza til et utenlandsk nyhetsbyrå med kontor i Jerusalem, arbeider i henhold til uskrevne, men meget strenge regler. De unnlater å skrive reportasjer som angår alvorlige brudd på menneskerettigheter, korrupsjon på høyt nivå i maktapparatet, finansskandaler og voldshandlinger mellom palestinskarabiske grupperinger som ellers ville ha vært svært pinlig for Arafat og høytstående palestinskarabiske ledere.

I henhold til en rapport utarbeidet i 2001 av Independent Committee for Protection of Journalists, så har Formann Yasir Arafat og hans enorme sikkerhets apparat det i løpet av de nesten 7 årene som har gått siden de palestinske selvstyremyndigheter (Palestinian National Authority) tok over kontrollen over deler av Vestbredden og Gaza gått hen og dempet kritikken i den lokale pressen ved bruk av vilkårlige arrestasjoner, trusler, fysiske overgrep og stengning av kontorer. Dette har skremt de fleste palestinske journalister, og de har derfor pålagt seg selv en slags form for selv-sensur.

De palestinske selvstyremyndigheter (Palestinian Authority, eller PA) har ikke opprettet et offisielt pressesenter tilsvarende det israelske "Government Press Office." Imidlertid blir det Ramallah baserte "Palestine Media Center" (PMC)

betegnet som en uavhengig offisiell institusjon som er opprettet og ledet av Yasser Abed Rabbo, Minister of Culture and Information of the Palestinian National Authority. Dette mediesenter (PMC) er sterkt finansiert av Den europeiske union; og da er det kanskje ingen tilfeldighet at europeiske nyhetsbyråer i stor grad har unnlatt å publisere forhold som kunne sette de palestinske selvstyremyndigheter (PA) i et dårlig lys.

I følge en arabisk-israelsk journalist som assisterer utenlandske pressebyråer i Jerusalem, så er Abed Rabbo av den oppfatning at media relasjoner ikke er noe annet enn en forlengelse av den palestinske saken. PAs informasjonsminister gjorde dette veldig klart under et besøk av en offisiell delegasjon fra Foreign Press Association (FPA).

Den palestinske informasjonsministeren fremhevet dette på et møte som han hadde i september 2001 med en offisiell delegasjon fra Foreign Press Association (FPA). Møtet hadde funnet sted fordi FPA ville protestere mot de truslene som PA hadde kommet med ovenfor utenlandske og palestinskarabiske free-lance fotografer da de hadde tatt bilder av de palestinske gatefeiringene som hadde funnet sted rett etter angrepet på USA den 11.september. Abed Rabbo skal da ha gjort det tindrende klart for de høytstående FPA representantene at palestinske nasjonale interesser alltid ville gå foran pressefriheten.

En tidligere reporter i det israelske fjernsyns selskap som hadde arabiske og palestinske forhold som sin spesialitet har bemerket at palestinaaraberne ennå ikke vet å verdsette en fri presse. På arabisk er ordet for nyhetsmedia (i laam) det samme ordet som oftest blir brukt når det er snakk om PR, eller opinions påvirkning.

Palestinske "fiksere": Den raskeste veien til de palestinske lederne

De fleste utenlandske korrespondenter har ikke godt kjennskap til verken arabisk eller hebraisk, noe som gjør dem avhengig av et nettverk av palestinske "fiksere." Disse mellommenn er som oftest unge, velutdannete palestinere som snakker arabisk, hebraisk og engelsk. Disse palestinske "fiksere," som inntil ganske nylig var godkjent og fullt akkreditert av de israelske myndigheters pressekontor, vet godt hvordan de skal komme seg rundt i Israel, Vestbredden og i Gaza for å arrangere intervjuer med palestinske representanter. Samtidig introduserer de journalistene for sin egen gruppe av lokale bekjentskaper. Når man arbeider gjennom en god "fikser," er dette ofte ensbetydende at man kan oppnå intervjuer med folk i det palestinske ledersjiktet, og ellers reise trygt rundt i områdene. En arabisk talende israelsk journalist som helst unngår å bruke "fiksere" har lagt merke til at de fleste av dem pleier å formidle et budskap som er i tråd med PLOs fremstilling og ordbruk når det gjelder den pågående konflikten, selv om dette ikke skulle være i overensstemmelse med historiske fakta eller internasjonal lov og rett. I tillegg til dette skal vi også være oppmerksom på at palestinske sikkerhetsfolk vokter nøye på lokalbefolkningen og hva de måtte finne på å si til utenlandske og stedlige journalister.

I følge høytstående utenlandske nyhetsformidlere i Jerusalem er mesteparten av de palestinske "fikserne" ofte nære venner av de palestinere som arbeider for de utenlandske nyhetsbyråene. "Fikserne" er som regel ideologisk motivert når det gjelder Palestina saken, og de går derfor aktivt inn for å overtale journalistene til å konsentrere seg om det onde som den israelske okkupasjonen måtte stå for, fremfor å skrive om den totale mangel på demokratisk frihet, eller de mange brudd på menneskerettighetene som finner sted på Vestbredden og i Gaza.

Arafats kontroll av intervjuer med utenlands presse

Mange utenlandske reportere har fått erfare at det å intervjue PAs formann ikke er ensbetydende med at man også kan komme med tøffe spørsmål. Den 29.mars 2002, la Arafat på røret da CNNs Christianne Amanpour gjentatte ganger spurte om han som PAs leder var i stand til å roe ned voldshandlingene fra sitt beleirede hovedkvarter i Mukata.

I et annet tilfelle, i 1999, hadde en reporter fra det tyske magasinet Der Spiegel spurt Arafat om den omfattende korrupsjonen som florerte innen de palestinske selvstyremyndighetene. Arafat skal da ha beskyldt journalisten for å være medlem av den israelske sikkerhetstjenesten, hvoretter han ble prompte utvist. "Fikseren" som denne journalisten hadde hatt, en tidligere palestinsk diplomat som hadde vært stasjonert i Tyskland, overtalte så sin utenlandske klient til å skrive et brev til Arafat hvor de ba om unnskyldning, men Arafat nektet likevel denne reporteren i å komme tilbake.

Den 6.januar 2003, ble en høytstående Gaza korrespondent for Qatars nyhetsbyrå Al Jazeera arrestert av Arafats Palestinian General Intelligence.

Arrestasjonen fant sted fordi mannen, Seif al-Din Shahin, skulle ha forårsaket brudd på interessene, og ødelagt renommeet til det palestinske folk og dets kamp ved å rapportere at Al Aksa brigaden, som utgjør en del av PLO militære fløy, hadde tatt ansvar for den dobbelte selvmordsbombingen som hadde funnet sted i Telv Aviv kvelden før.

Det å være avhengig av palestinske kamerafolk

Palestinske kamerafolk, som i det alt vesentlige bor på Vestbredden, er de som til daglig filmer mesteparten av det som vises på utenlandsk fjernsyn fra de PA kontrollerte områdene.

Utenlandske nyhetsbyråer har blitt avhengig av palestinerne i og med at IDF (det israelske forsvaret) forbyr israelske kamerafolk å arbeide i de palestinske områdene. Palestinske kamerafolk er også mye billigere enn sine israelske eller utenlandske kolleger.

Resultatet er at TV bildene, sendt over hele verden fra selvstyreområdene, fokuserer daglig på drepte og sårede palestinere; på massive demonstrasjoner og begravelser; med nærbilder av ofre som ligger på sykehus eller i likhuset; hjemmene til sørgende palestinske familier, og på ødelagte palestinske bygninger og områder. Det som mangler i alt dette er en viss grad av balanse i form av bilder som viser hvordan palestinerne satte i gang voldshandlingene ved å skyte, bombardere og sende raketter mot israelske soldater og privatpersoner, hvilket resulterte i en umiddelbar reaksjon fra de israelske styrkene.

Kanskje det beste eksemplet på den fallgruven som man kan ende opp i når det gjelder bruken av palestinske kamerafolk er filmingen av unge Muhammad al-Dura da han døde. Kameramannen var Talal Abu Rahama som arbeidet for den franske TV kanalen France 2. Selv om al-Dura angivelig ble drept i kryssilden mellom israelske soldater og palestinske politifolk, og ble et symbol på intifadaen som ble brukt som drapsanklage mot Israel, så benektet kameramannen på et senere tidspunkt at det var IDF som hadde drept gutten.

Det ble nedsatt en rekke undersøkelseskommisjoner for å finne ut hva som egentlig hadde skjedd, og da kom det frem av filmmaterialet at palestinske kamerafolk hadde vært delaktige i det hele, og at de hadde sendt ut et redigert opptak av hendelsen til de utenlandske nyhetsbyråene. En tysk undersøkelse av saken gikk enda lengre i og med at de konkluderte med at palestinerne måtte ha satt det hele i scene ved hjelp av noen utenlandske kamerafolk og representanter for FN.

Palestinsk trakassering av utenlandske journalister

Lynsjingen av 2 mann i de israelske reservestyrker inne i en palestinsk politistasjon i oktober 2000, forandret reglene for vestlig nyhetsdekning av palestinsk vold. Nasser Atta, palestinsk produsent hos nyhetsbyrået ABC, fortalte senere i TV programmet "Ted Koppels Nightline" hvordan has kameramann ble banket opp, og hvordan hans folk ble hindret i å filme den grufulle lynsjingen.

Øyenvitner har også fortalt om hvordan palestinske sikkerhetsfolk omringet et polsk fjernsynsteam og banket dem opp i det de tok fra dem opptakene.

Etter denne hendelsen i Ramallah, hvor all form for goodwill gikk tapt, erklærte en utenlandsk journalist at han ville være mye mer forsiktig hvor enn han beveget seg i de PA kontrollerte områdene. Dagen etter at lynsjingen hadde funnet sted i Ramallah, skrev en italiensk journalist, som selv hadde blitt banket opp av en arabisk mobb i byen Jaffa, et brev på engelsk til de palestinske myndighetene hvor han lovet at han aldri skulle bryte de journalistiske retningslinjene ved å sende film til et lands ambassade eller regjering.

Etter terrorangrepene mot USA den 11.september 2001, ble en AP fotograf truet på livet av palestinske myndigheter fordi han hadde fotografert palestinere som hadde strømmet ut i gatene og feiret begivenheten. I denne forbindelse skal Arafats kabinettsekretær, Ahmed Abdel Rahman, ha uttalt at de palestinske selvstyremyndighetene ikke kunne garantere for livet til kameramannen hvis filmingen hans skulle bli kringkastet. Til tross for skarpe protester fra Foreign Press Association til de palestinske selvstyremyndighetene, så slo enkelte utenlandske journalister seg til ro med at trakassering var noe som de måtte akseptere i forbindelse med reportasjevirksomheten av denne konflikten.

Palestinsk gjestfrihet i forhold til lite samarbeidsvillige israelske myndigheter

Palestinske ledere nyter stor respekt hos det utenlandske pressekorps for sin evne til å behandle journalister som ærede gjester i forbindelse med møter og intervjuer. Palestinske ledere går også ut av sin vei for å kunne være tilgjengelig for pressen, selv på de mest vanskelige tidspunkt. Som eksempel kan nevnes at PAs representant, Saeb Erekat, sendte sin egen limousin til en IDF vaktpost for å hente en dansk reporter og filmmannskapet som sto der og ventet på å komme over og få et intervju med Erekat.

Til sammenligning kan nevnes at ledende utenlandske journalister har klaget i lang tid over en generell mangel på samarbeidsvilje hos israelske myndigheter. Statsministerens kontor, og militære myndigheter, er begge kjent for å bruke flere timer eller enda lengre tid før de kommenterer ting som skjer i territoriene, ofte pga. militære sensurbestemmelser. Israelske myndigheter er også ofte i tvil om de skal gi ut informasjonsmateriale til utenlandske pressefolk, selv etter et terrorangrep.

Utenlandsk media koordinering med PA

Danny Seaman, direktør for den israelske stats pressekontor, har fremhevet at palestinere som er ansatt ved mange av de store internasjonale pressebyråene, inkludert Associated Press og Reuters, har det med å samordne og koordinere nyhetssendingene sine med de palestinske myndighetene. I henhold til den israelske stats pressekontor pleide lederen for Fatah på Vestbredden, Marwan Barghouti, å gi beskjed i god tid til de utenlandske pressebyråene om når palestinerne ville skyte mot Gilo slik at kamerafolkene kunne filme israelerne når det skjøt tilbake mot dem i Beit Jalla. Barghouti sitter nå i et israelsk fengsel. Selv om påstandene til Seaman ble benektet av Dan Perry, formannen i Foreign Press Association, så har Seaman nektet å fornye presse akkreditivene til en rekke palestinske journalister og medieprodusenter. Avigdor Yitzhaki, generaldirektøren for statsministerens kontor og sjefen til Seaman, kommenterer saken slik: Tror du at det er mulig hvor som helst ellers for hvem som helst å få presse akkreditiver? Jeg har ikke sett noen irakiske journalister dekke den amerikanske presidenten.