Hamas og Israel
Er Israel skyld i at Hamas ble startet? Er Israel det fredselskende folket som bare forsvarer seg? Er Hamas de slemme terroristene og Israel de snille englene?
Tekst:
Hamas ble startet i 1987.
Jeg har limt inn ett klipp fra Wikipedia om Hamas:
"Up to 90% of Hamas's work and resources are spent on social, welfare, cultural, and educational activities. [6] In the West Bank and Gaza Strip, Hamas has established hospitals, schools, and libraries, and provided other social services.[7]
Although Hamas's charter calls for the destruction of the State of Israel and its replacement with a Palestinian Islamic state in the area that is now Israel, the West Bank, and the Gaza Strip,[8] Hamas's political leader in Gaza, Ismail Haniyeh, in 2008 stated Hamas was willing to accept a Palestinian state within the 1967 borders, and offered Israel a long-term truce.[9] Hamas describes its conflict with Israel as political and neither religious[10] nor antisemitic."
At det finnes ekstremister innen alle organisasjoner vet vi, og Hamas er ikke noe unntak.
Det som hadde vert interesant, hadde vert om vi kunne finne ut hvorfor Hamas ble startet, hvorfor blir en organisasjon som av mange her blir beskrevet som en terroristorganisasjon startet. Samenligninger med Norsk motstandsbevegelse og Max manus har vert gjort, blandt mange andre ting.
Jeg tror at krigen i omraadet har hatt mye aa si, da det aa vokse opp under slike forhold vil paavirke alle og enhver. En annen og meget viktig ting man maa ta med i regnestykket er Israels holdninger og uttalelser som de har kommet med.
Jeg vil her lime inn noen sitater som kan gi deg en ide om hva jeg mener:
"I don't know something called International Principles. I vow that I'll burn every Palestinian child (that) will be born in this area. The Palestinian woman and child is more dangerous than the man, because the Palestinian childs existence infers that generations will go on, but the man causes limited danger. I vow that if I was just an Israeli civilian and I met a Palestinian I would burn him and I would make him suffer before killing him. With one hit I've killed 750 Palestinians (in Rafah in 1956). I wanted to encourage my soldiers by raping Arabic girls as the Palestinian women is a slave for Jews, and we do whatever we want to her and nobody tells us what we shall do but we tell others what they shall do." (Ariel Sharon, current Prime Minister, In an interview with General Ouze Merham, 1956)
Rabbi Yaacov Perrin quotes “One million Arabs are not worth a Jewish fingernail.”
Golda Meir quotes “Arab sovereignty in Jerusalem just cannot be. This city will not be divided-not half and half, not 60-40, not 75-25, nothing.”
Ben Gurion also warned in 1948 : "We must do everything to insure they ( the Palestinians) never do return." Assuring his fellow Zionists that Palestinians will never come back to their homes. "The old will die and the young will forget."
"We have to kill all the Palestinians unless they are resigned to live here as slaves." (Chairman Heilbrun of the Committee for the Re-election of General Shlomo Lahat, the mayor of Tel Aviv, October 1983)
"We declare openly that the Arabs have no right to settle on even one centimeter of Eretz Israel... Force is all they do or ever will understand. We shall use the ultimate force until the Palestinians come crawling to us on all fours." (Rafael Eitan, Chief of Staff of the Israeli Defense Forces - Gad Becker, Yediot Ahronot 13 April 1983, New York Times 14 April 1983)
"We must use terror, assassination, intimidation, land confiscation, and the cutting of all social services to rid the Galilee of its Arab population." (Israel Koenig, "The Koenig Memorandum")
"Jewish villages were built in the place of Arab villages. You do not even know the names of these Arab villages, and I do not blame you because geography books no longer exist. Not only do the books not exist, the Arab villages are not there either. Nahlal arose in the place of Mahlul; Kibbutz Gvat in the place of Jibta; Kibbutz Sarid in the place of Huneifis; and Kefar Yehushua in the place of Tal al-Shuman. There is not a single place built in this country that did not have a former Arab population." (Moshe Dayan, address to the Technion, Haifa, reported in Haaretz, April 4, 1969)
"It is the duty of Israeli leaders to explain to public opinion, clearly and courageously, a certain number of facts that are forgotten with time. The first of these is that there is no Zionism, colonialization or Jewish State without the eviction of the Arabs and the expropriation of their lands." (Yoram Bar Porath, Yediot Aahronot, of 14 July 1972)
Alle disse sitatene er fra tidligere enn 1987 (to av dem har ikke dato/aar). Er de ikke trolig at ting som dette kan ha en innvirkning paa opprettelsen av disse "terror organisasjonene"?
Det virker jo ikke akkurat som om Israel er den fredelige forsvarer av sitt land, gjor det vel?
Jeg tillater meg aa paastaa att Israel er skyld i mesteparten av ufreden som foregaar i midtosten, sammen med FN, og at man trenger vilje til fred fra Israels side for at noe skal skje. Dette finnes ikke, da de for tiden har en arroganse som ikke ligner grisen.
Jeg beklager mine aa og o istedefor....vel aa og oe, men er paa en engelsk computer, og saann gaar det naar man kjoper computer fra et underutviklet land som ikke engang har hele alfabetet!!!!! (Wales)
Med vennlig hilsen
Einar Ofsteng
Høytlesning gir skoleflinke barn
Grekere retter sinnet mot EU
Lesernes kommentarer
Elin Benjaminson
27. januar 2009 - 17:20
Hei, hei alle Israel venner og mine motdebutanter;)
Det er umulig å gå inn på fakta i de mange sakene jødene anklages for fra før, under og etter at Israel ble opprettet. Dels ville det kreve for stor plass, dels kjenner vi ikke alle sakene. Men jeg vet at svært mye av dette stoffet er omstridt. Kompetente fagfolk har helt andre synsmåter enn dem Israels fiender bringer til torgs i mange av disse sakene. Og i mange tilfeller finnes det andre fakta som kan stille sakene i et annet lys.
For meg er en helt annen type stoff mest avgjørende. Jeg tror ikke at jeg noen gang har sett noen anti-israelsk framstilling hvor det får en skikkelig behandling. Her er en kortversjon av dette stoffet:
Jødene flyktet
I alle de arabiske landene til sammen er det nå trolig færre enn 10.000 jøder igjen, og de fleste av dem er oppe i årene. På 1900-tallet flyktet nærmere en million jøder fra arabiske land, og hundretusener til fra andre muslimske områder (Iran, de muslimske delene av det tidligere Sovjetunionen). Dette er fakta som ikke er omstridt, selv om grensen mellom å "flytte" og å "flykte" kan være noe flytende.
Det er i grunnen ganske enkelt: Når århundrers historie har bevist at jødene ikke kan leve i frihet og verdighet i den muslimske verden og i Europa, må de ha et sted hvor de selv har kontrollen. Da trenger de en stat hvor de er i flertall.
Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Tar vi med resten av det muslimske området, blir dette bildet enda tydeligere. Og når vi regner med Europa også, blir det helt overveldende at jødene er de som f. eks. har mest å tjene på et rettferdig erstatningsoppgjør.
Befolkningsutvekslinger
Fram til etter 2. verdenskrig var en befolkningsutveksling ansett som en rimelig løsning når folkegrupper ikke kunne leve sammen. De kanskje mest kjente tilfellene på 1900-tallet er:
Muslimer flyktet fra India og hinduer fra Pakistan til "sine egne" land i 1947, flere millioner som flyktet begge veier.
Etter 1. verdenskrig flyktet grekere fra Tyrkia og tyrkere fra Hellas. Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris bl. a. for å ha organisert flyttingen. Dette var også en flukt begge veier, selv om det flyktet flere grekere enn tyrkere.
Over 10 millioner etniske tyskere flyktet fra Øst-Europa etter 2. verdenskrig (flukt bare en vei).
Ca. 400.000 finner flyktet fra Karelen da Sovjetunionen overtok området under 2. verdenskrig. Det var en flukt bare en vei.
Jøder flyktet fra arabiske land (og andre land), og arabere flyktet fra Israel. Det var flukt begge veier. Det flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.
Prinsipper
I dagens verden er prinsippet at minoriteter vær så god skal bli boende under kontroll av et flertall som forfølger og til dels dreper dem. Ketil Volden fra Norsk Folkehjelp forteller i Dagbladet 10. oktober 2001 at 180.000 kurdere ble drept og 4.000 kurdiske landsbyer ble jevnet med jorden av Irak i årene 1987-88. Hundretusener av ikke-muslimer er drept i Sudan. Hutuer har drept hundretusenvis av tutsier.
Ifølge dagens prinsipper har slike minoriteter to alternativer: Bli boende under flertallets "nåde" eller forsøke å flykte til Vesten. Jeg synes ikke det er opplagt at dette er mer moralsk enn tidligere tiders prinsipper. Tvert imot: Jeg vil ikke bli forbauset hvis utviklingen tvinger fram at de gamle prinsippene igjen blir aktuelle.
Ut fra dagens tankegang ville det ikke vært mulig å opprette Israel. Men jeg har ikke hørt om seriøse personer som for alvor går inn for å gjøre om på andre flyktningestrømmer etter mer enn 50 år, spesielt ikke når flukten var toveis. Det var datidens tenkning og rettsfølelse, og er godtatt som et faktum nå. Det finnes meget gode argumenter for at det i enda større grad må gjelde Israel, bl. a. siden jødene ikke har noe annet sted å gjøre av seg.
Jødiske og arabiske flyktninger
Utallige ganger har jødene vært regnet som heldige når de slapp med det som rammet araberne i 1948: En kort flukt innenfor samme språk- og kulturområde. De fleste palestinske flyktningene bor ikke lenger unna sitt tidligere hjem i Israel enn at de kan besøke det på en helgetur på sykkel, eller i hvert fall bil! I jødenes historie en slik flukt så vanlig og så smått at det snaut nok nevnes. I Europa har jødene hatt som en slags tommelfingerregel at de måtte flykte i gjennomsnitt hvert 40. år.
Hva skjedde med de uheldige jødene?
De ble drept i stort antall (også noen ganger før Holocaust).
De ble diskriminert og forfulgt. - I de arabiske landene har det vært færre drepte enn i Europa, men diskrimineringen har vært minst like konsekvent. Det har vært en lang rekke pogromer også der, med overfall i jødenes ghettoer.
De ble holdt innesperret i mange år. På 1900-tallet skjedde dette for eksempel i Syria og i Sovjetunionen.
De ønsket å flykte, men hadde ikke noe sted å dra til (før Israel ble opprettet).
De måtte flykte til steder som var meget fremmedartede (nytt språk, nye yrker, ny kultur).
De siste 120 årene har et stort flertall av de jødiske familiene opplevd mye verre ting enn palestinernes flukt. Staten Israel har i stor grad løst dette problemet: En av Israels viktigste funksjoner er å være nødhavn for jøder som blir utsatt for stadig nye tilfeller av jødehat.
Selv om palestina-flyktningenes situasjon i utgangspunktet ikke var vanskeligere enn det mange andre flyktninger har opplevd, er det en ting som forverrer deres situasjon: De er med vilje blitt holdt i flyktningeleir i over 50 år. Det er et resultat av vedtak i Den arabiske liga og siden i PLO.
En av verdens største synder mot jødene er at den har godtatt at palestinerne ble sittende i leirer, og dermed bidradd til å holde levende arabernes krav om å "vende tilbake". Senest da de arabiske landene fordrev og frøs ut sine jøder, burde det ha vært klart for alle at nå var løpet kjørt: Jødiske flyktninger tok arabernes plass i Israel, og de arabiske flyktningene fra 1948 kan aldri komme tilbake dit. De må få et normalt liv andre steder.
Det ørlille området som Israel består av (ca. 1/15 av Norge, mindre enn 0,2 % av det arabiske området) er det som det jødiske folket har fått igjen etter å være fordrevet fra et stort antall land.
Hovedbilde og detaljer
Når hovedbildet slik er gitt, kan vi drøfte mange detaljer. En sammenlikning: De fleste mener at de allierte hadde retten på sin side under 2. verdenskrig. Det forhindrer ikke at vi kan innse at de allierte handlet uklokt etter 1. verdenskrig og sådde hat i Tyskland. Det kan også være mange synspunkter på mye av det de allierte gjorde under selve krigen. To eksempler blant utallige: Britiske fly senket fredelige, sivile norske skip som gikk langs kysten, og mange norske sjøfolk og passasjerer omkom. De allierte drev terrorbombing av Dresden og andre tyske byer hvor titusener av mennesker ble drept, uten at det hadde noen særlig betydning for krigens gang.
På en lignende måte kan vi, som Israels venner, godt se og innrømme at Israel gjør feil på mange områder. Men vi må da vite hva det dreier seg om: Israels rulleblad tåler meget godt en sammenlikning med land som USA, Frankrike, Storbritannia og Belgia når de var i krig. Det ser vi senest nå i Afghanistan. Og Israel gjør ikke på langt nær så mange feil som ensidige medier i Europa vil ha det til.
Uansett må ikke dette få oss til å glemme hovedbildet. Der står Israel og jødene etter min oppfatning bomsterkt.
Elin Benjaminson
27. januar 2009 - 17:30
Hamas
Elin Benjaminson
27. januar 2009 - 18:45
Kvifor vil eg ikkje det?
18. august 1988 vedtok Hamas sitt charter, hvor den islamske bevegelsens politiske mål blir beskrevet.
Porten til Midtøsten presenterer her et kort sammendrag av alle punktene i norsk oversettelse.
Andre utgaver av grunnloven til Hamas på Porten til Midtøsten:
Full oversettelse (norsk)
Full oversettelse (engelsk)
Hovedpunkter fra Hamas-charteret
Forord
Hamas kommer med konklusjonen allerede i forordet: - Islam vil eliminere Israel.
Kampen retter seg mot jødene som folk, og denne kampen er "ekstremt omfattende og alvorlig". Hamas skriver at de vil trenge hjelp fra "bataljoner" fra den arabiske og islamske verden.
Del 1 - Om bevegelsen
1. Hamas bygger på Islam.
2. Hamas er en del av Det muslimske brorskap, "den største islamske bevegelsen i moderne tid". Bevegelsens kjennetegn er at Islam påvirker alle deler av samfunnet.
3. Hamas-medlemmene er helt overgitt til Allah.
4. Hamas ønsker alle muslimer velkommen som deler de samme mål, støtter metodene, "holder hemmelighetene" og ønsker å stille seg til tjeneste. "Allah vil belønne dem."
5. "Det endelige mål er Islam, Profeten er vårt eksempel og Koranen er grunnloven."
6. Hamas er en palestinsk bevegelse, som ønsker "å reise Allahs banner over hver tomme [jord] av Palestina" [Hamas inkluderer staten Israel i Palestina]. "Bare under Islams skygge kan folk i alle regioner leve sammen i trygghet og sikkerhet for deres liv, eiendom og rettigheter."
7. Hamas er en "universell" bevegelse. "Hamas er en av lenkene i Jihad-kjeden i konfrontasjonen med den zionistiske invasjonen." [Det nevnes eksempler på muslimske krigere som har kjempet mot jødene helt fra 1936.]
"Hamas har sett frem til å iverksette Allahs løfte, samme hvor lang tid det vil ta." Løftet ble gitt ved Muhammed:
"Tiden vil komme når muslimer vil kjempe mot jødene (og drepe dem); inntil jødene skjuler seg bak stener og trær som vil rope: O muslim! Det er en jøde som skjuler seg bak meg. Kom og drep ham!"
8. Slagordet til Hamas: "Allah er målet, Profeten er modellen, Koranen er grunnloven, Jihad er veien og død for Allahs sak er den mest opphøyde tro."
Del 2 - Mål
9. Islam har mistet sin innflytelse i menneskenes liv, og derfor er sannhet erstattet av ondskap. Hamas har som mål å ødelegge ondskapen og gjenskape en muslimsk stat.
10. Hamas vil være en "støtte for de svake, og et forsvar for de undertrykte".
Del 3 - Strategi og metoder
11. "Hamas tror at Palestina har vært et islamsk landområde (waqf) gjennom generasjoner og inntil Oppstandelsens dag."
"Ingen kan gi avkall på det eller deler av det, eller forlate det eller deler av det." Selv ikke alle arabiske og palestinske ledere til sammen kan oppgi det.
"Dette gjelder for alle land som er erobret av Islam med makt."
12. "Hamas anser nasjonalisme som en del som hører med til den religiøse tro. Ingenting er høyere og dypere i nasjonalismen enn å føre jihad mot fienden og konfrontere ham når han setter foten på muslimenes land."
"En kvinne må kjempe mot fienden selv uten godkjennelse av sin mann."
13. Hamas setter seg mot alle "såkalte fredsløsninger og internasjonale konferanser for å løse det palestinske problem".
"Det er ikke noen annen løsning på det palestinske problem enn Jihad."
14. Hamas understreker at alle muslimer "hvor som helst" har et ansvar for å frigjøre Palestina.
15. "Når våre fiender tilraner seg Islams land, blir jihad (hellig krig) en plikt som påligger alle muslimer."
Hamas vil forsøke å påvirke muslimer over hele verden, og også være aktiv i skoleverket, for å vekke "samvittigheten" til jihad.
Hamas anser imperalismen som medvirkende i "tapet av Palestina".
"Vi må legge det på sinnet av generasjoner av muslimer at det palestinske problem er et religiøst problem, og må behandles på dette premiss."
Til slutt i denne artikkelen siteres det en islamsk skrift: "Jeg ønsker virkelig å gå til krig for Allah! Jeg vil angripe og drepe, angripe og drepe, angripe og drepe."
16. Hamas må være aktive i utdanningen av ungdom, og følge med på "fienden".
17. "Muslimske kvinner spiller ingen mindre rolle enn menn i denne frigjøringskrigen; de føder menn og spiller en viktig rolle i å rettlede og undervise den [nye] generasjonen."
Hamas beskylder "fiendene" for å ødelegge muslimske kvinner med "filmer, utdanning, kultur" osv.
"Når Islam vil ta tilbake muligheten til å rettlede muslimer, vil de utrydde organisasjoner som er fienden til menneskeheten og Islam."
18. Artikkelen forteller mer om kvinnens viktige oppgave i "frigjøringskrigen". Hamas oppfordrer til god husholdningsøkonomi.
19. Kunst skal brukes til "ideologisk mobilisering".
20. "Et islamsk samfunn er et solidarisk samfunn." Hamas "konfronterer en ond, nazi-lik fiende", som bruker "kollektiv avstraffelse".
"Jødenes nazisme sparer ikke kvinner og barn, den skremmer alle."
"Å sende mennesker i eksil fra sitt eget land er en annen måte å drepe dem."
21. Artikkelen utdyper det solidariske ansvaret som alle medlemmer av Hamas har.
22. Fienden har "kontroll over verdens media". De har også brukt "sin rikdom" til å "skape revolusjoner" flere steder i verden. "De stod bak den franske og kommunistiske revolusjon, og de fleste revolusjoner vi hører om her og der."
Rotary Club og Lions er blant organisasjonene som "iverksetter zionistiske interesser". "De er alle destruktive spionorganisasjoner."
Jødene "stod bak Første verdenskrig, for å ødelegge det islamske kalifatet". Jødene "etablerte Folkeforbundet for å styre verden gjennom den organisasjonen".
Jødene "stod også bak Andre verdenskrig. De samlet store fordeler av handel med krigsmaterialer og forberedet etableringen av deres stat".
"Det har ikke brutt ut noen krig i verden ut at de [jødene] har sine fingermerker på den."
Del 4
23. "Hamas ser på andre islamske bevegelser med respekt og aktelse."
"Alle som kjemper Jihad skal få sin lønn."
24. "Hamas vil ikke tillate baktalelse og injurier mot noen individer eller grupper."
25. Hamas støtter nasjonalistiske, palestinske bevegelser, "så lenge de ikke forplikter seg til lojalitet til det kommunistiske øst eller korsfarerne i vest".
Hamas oppforder til enhet blant de palestinske grupperingene.
26. Selv om Hamas støtter palestinernes nasjonale bevegelse, forbeholder de seg retten til å debattere det palestinske problem på den lokale og internasjonale arena.
27. "PLO er en av Hamas sine nærmeste. Det er en far, en bror, en slektning, en venn. Kan en muslim vende seg bort fra sin far, sin bror, sin slektning eller venn? Vi har felles hjemland, felles lidelse, felles skjebne og felles fiende."
Likevel kan ikke Hamas akseptere sekulariteten i PLO. "Når PLO velger Islam som sin retningsgiver for livet, skal vi bli deres soldater, bensinen på deres bål som vil brenne fienden."
28. Artikkelen fortsetter å svartmale zionismen, som "står bak spredning av narkotika og gift av alle slags". "De arabiske land rundt Israel må åpne sine grenser for Jihad-krigere."
"Som en jødisk stat med en jødisk befolkning står Israel imot Islam og muslimer."
29. Hamas ønsker all mulig støtte fra "nasjonale og religiøse organisasjoner, institusjoner, intellektuelle og den arabiske og islamske verden".
30. "Jihad handler ikke bare om å bære våpen og å rakke ned på fiendene. Å uttale positive ord, skrive gode artikler og nyttige bøker, støtte og gi assistanse er også Jihad etter Allahs ønske, så lenge det blir gjort med ønske om å løfte Allahs banner over alle ting."
31. "Hamas er en human bevegelse, som tar hensyn til menneskerettigheter og er forpliktet på toleransen som er innebygd i Islam overfor andre religioner." Hamas er bare fiendtlig "overfor dem som er fiendtlig mot oss".
Trygghet og sikkerhet for medlemmer av islam, kristendom og jødedom er kun mulig "under Islams skygge". "Medlemmer av andre religioner må avstå fra å kjempe mot Islam over suverenitet i regionen."
"De nazistisk-zionistiske handlingene mot vårt folk vil ikke vare mer enn en mannsalder etter invasjonen [levetid av invasjonen], for "stater som er bygd på undertrykkelse varer bare én time, stater som bygger på rettferdighet varer til oppstandelsens time".
32. "Verdenszionismen og de imperalistiske krefter" har forsøkt å trekke arabiske land ut av konflikten, "for å isolere det palestinske folk". Fredsavtalen med Egypt blir omtalt som foræderisk.
Jødenes "plan er forklart i Zions vises protokoller, og deres nåværende handlinger er det beste bevis for det som blir sagt der".
Hamas oppfordrer muslimer til å "samle alle krefter" for å stå imot "denne foraktelige nazi-tatar invasjonen". "Alle må forstå at man er ansvarlig overfor Allah."
Jødene blir omtalt som "handelsmenn i krig" i artikkelen.
33. Konseptene som Hamas følger er "i samsvar med universets lover".
Del 5 - Historiens vitnesbyrd
34. "Palestina er jordens navle."
"De grådige har vært ute etter Palestina mer enn en gang." Det nevnes eksempel på hvordan korsfarerne ble drevet tilbake av muslimske styrker.
35. Muslimene er i stand til å "møte den zionistiske invasjonen og overvinne den", akkurat som de overvant korsfarere og tatarer. "Dette vil ikke være vanskelig for Allah hvis våre intensjoner er rene og vår vilje oppriktig."
EPILOG
36. Hamas "søker ikke ære for seg selv eller materiell vinning, eller sosial status".
Elin Benjaminson
27. januar 2009 - 18:50
Når det gjelder komentaren
Elin Benjaminson
27. januar 2009 - 17:50
Og til deg, Einar
Men eg har lyst til å stille deg eit spørsmål;
Kva kom først, Okupasjonen eller terror?
Elin;)
O Korsnes
28. januar 2009 - 10:07
si det
Elin Benjaminson
28. januar 2009 - 10:10
Venter at på han Einar,
Einar Ofsteng
28. januar 2009 - 12:35
Skal vere høflig
Okkupasjon kommer først, selv om begrepene i noen tilfeller kan diskuteres, da du ser Hamas som terrorister, mens noen ser Israel som terroristene. Du ser Palestinerne som okkupanter, og jeg ser Israelerne som okkupanter.
Elin Benjaminson
28. januar 2009 - 12:57
Takk for hygeleg svar, det er jo en beggynelse;)
Okkupasjon eller terror?
Vi har fått spørsmål om vi kan se en sammenheng mellom følgende to forhold:
1) At Israel kontrollerer Vestbredden og Gaza og at israelere bosetter seg der, og
2) den terroren som rammer Israel.
Bak spørsmålet ligger en forutsetning om at dersom Israels kontroll av Vestbredden og Gaza opphører, og de jødiske bosetterne blir fjernet, vil terroren ta slutt. Jeg vil ta opp en rekke temaer som har sammenheng med bosetninger og med terror.
Perioden 1949-1967
Kampene i forbindelse med at staten Israel ble opprettet i 1948, sluttet med en våpenhvile i 1949. Den varte til seksdagerskrigen i 1967.
I perioden 1949-67 kontrollerte Israel ikke noe av Vestbredden eller Gaza. Likevel var det stadig terror og vold fra naboene, både i form av væpnede enkeltpersoner og grupper som snek seg over grensen, og fra Syria skyting fra Golan og ned i Nord-Israel.
I denne perioden hadde altså terroren bare forbindelse med Israel finnes, ikke noe annet.
Seksdagerskrigen i 1967
I juni 1967 brøt seksdagerskrigen ut. Krigen og bakgrunnen for den har vi omtalt nærmere i temasiden Seksdagerskrigen i 1967. Da krigen var over etter en snau uke, hadde Israel overtatt kontrollen over hele Sinai-ørkenen (fra Egypt), Golan (fra Syria) og Vestbredden (fra Jordan).
Israel satt da plutselig med et område som var flere ganger så stort som den vesle staten. Sinai var det største området. Like etter krigen foreslo Israel for nabostatene en avtale om at israelerne skulle trekke seg ut av de områdene de nylig hadde tatt kontrollen over i bytte for en varig fred. De arabiske statene samlet seg i Khartoum i Sudan og vedtok sine tre nei: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til fred med Israel. Se Khartoum-resolusjonen.
Dette er grunnen til at det i hele tatt ble aktuelt å fortsette å kontrollere Vestbredden og Gaza. Hadde araberne gått med på fred mot at Israel trakk seg ut, ville problemet vært løst allerede på 1960-tallet.
Oktoberkrigen 1973 ("Jom Kippur-krigen")
At den militære sikkerheten er en viktig faktor i denne sammenhengen, ble understreket i oktober 1973, da Egypt og Syria gikk til samordnet angrep på Israel. Riktignok vant Israel den krigen også. Men det var svært lite som skilte på at det gikk helt galt i starten, på at Israel var blitt overrent og ødelagt. Vi har beskrevet krigen i artikkelen Jom Kippur-krigen 1973.
Dette brakte for alvor sikkerhetsproblematikken inn i vurderingene fra israelsk side. I artikkelen Vestbredden en festning har vi tatt for oss noen av de sikkerhets-synspunktene israelerne har hatt når det gjelder Vestbredden:
Kontroll over Vestbredden, som med sine fjell er forholdsvis lett å forsvare, kan bety liv eller død for Israel i tilfelle et framtidig stor-angrep fra øst (Syria, Jordan, Irak, Saudi-Arabia, kanskje Iran også). Artikkelen Jerusalems strategiske betydning har også stoff om dette. Israelerne har derfor ment at de ikke har kunnet gi fra seg kontrollen over Vestbredden uten i bytte for en ekte, varig fred. Dette mener også mange israelere som ikke ønsker å styre palestinerne og som er imot jødiske bosetninger på Vestbredden.
Bosetninger
Her er noen hovedsynspunkter i den israelske befolkningen med hensyn til bosetningene:
a) En liten del av israelere mener at den praktiske politikken i Israel skal være styrt av løfter og profetier i Bibelen. Slik de forstår dette, har Gud lovt Israels folk hele landet fra elven Jordan til Middelhavet og kanskje enda mer. For noen av disse er det en hellig plikt å bosette seg i deler av landet hvor det tidligere ikke bodde jøder.
b) Ganske mange i Israel mener at gjeldende folkerett med hensyn til Vestbredden, er det som ble vedtatt i fredsslutningen etter 1. verdenskrig i San Remo-konferansen i 1920. Etter deres oppfatning legger det hele Palestina åpent for jødisk innvandring, særlig på statsjord. Antakelig mener et flertall i Israel at jødene egentlig har rett til å bo i hele Palestina, men flertallet synes ikke det er klokt å gjøre bruk av den retten når det fører til unødige konflikter eller hindrer en fredsløsning.
c) Andre, særlig i Arbeiderpartiet, har støttet bosetninger som kan sies å ha en militær betydning i forhold til et eventuelt stor-angrep på Israel fra øst, men har vært skeptiske til bosetninger nær områder som er tett befolket av palestinere.
d) Ganske mange israelske jøder hater bosettere og bosetninger. For det første er bosetningene et pengesluk, for det andre koster det livet til mange soldater å beskytte dem. For det tredje opptrer en del bosettere på en måte som også mange israelere opplever som unødig provoserende.
Artikkelen Israelernes syn på bosetningene fra juni 2002 forteller en del om dette. Der er blant annet lenke til en lederartikkel i avisen Dagen som gjengir synet om at gjeldende folkerett gir jøder like stor rett som arabere til å bo på Vestbredden. Det er også henvist til artikkelen Bosetningsdumheten, som presenterer synet til Meretz-partiet ("Israels SV"). Den nevner også det politiske systemet i Israel: Mange småpartier i Knesset (Israels "Storting") har gjort at ingen israelske regjeringer har valgt å stanse bosetternes utbygginger, og slett ikke fjerne eksisterende bosetninger. Regjeringene har nemlig i ulike sammenhenger vært politisk avhengige av bosetterne og deres tilhengere.
Et stort antall meningsmålinger gjennom mange år viser at i bytte for en ekte, varig fred vil et stort flertall av jødene i Israel ta de belastningene det vil gi innover i det israelske samfunnet å flytte et stort antall bosettere. Men så lenge det ser ut for å være konflikt uansett, vil de ikke gjøre noe med saken.
Sikkerhet
Grunnen til at israelerne kontrollerer Vestbredden fremdeles, er altså at naboene ikke ville inngå en fred som fortjener betegnelsen, til tross for at flertallet av israelerne var flyktninger fra arabiske land. (Siden har en stor innvandring fra det tidligere Sovjetunionen gjort antallet "orientalske" og "europeiske" jøder omtrent likt.) I påvente av fred har sikkerheten i forhold til et mulig angrep fra øst (et angrep mange arabiske politikere har tatt til orde for) hatt avgjørende vekt.
Egypt inngikk (1979) en fredsavtale med Israel, og israelerne trakk seg helt ut av Sinai.
Akkurat nå, med amerikanske styrker i Irak, er faren for et samlet angrep fra øst minimalt. Det har ført til at en del israelere er mer villige til å oppgi kontrollen over Vestbredden enn tidligere. Men ingen kjenner jo trusselbildet noen år fram i tid.
Terror
I økende grad er også sikkerheten i forhold til terror blitt en viktig faktor. Den krigen Arafat startet i september 2000, og som pågår fremdeles, er en terrorkrig. Israels omfattende mottiltak (som nesten alle er blitt kritisert) har forhindret at hundrevis av israelere blir drept hver uke. Våren 2002 ble Israel tvunget av et stort antall selvmordsangrep til å gå inn i palestinsk-styrte områder på Vestbredden og opprette en rekke kontrolltiltak der. Det førte straks til en sterk reduksjon i terroren.
Forhåpentligvis vil sikkerhetsgjerdet, når det er ferdig, gjøre det mulig å lette på kontrolltiltakene på Vestbredden. Men israelerne må fortsette å gjøre det som er nødvendig for å kunne leve i mest mulig fred og sikkerhet.
Nye forslag
Det foreligger flere forslag til løsning. Meningsmålinger viser at et stort flertall av israelerne vil godta en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza som en del av en varig fred.
Hittil har alt strandet mest på at palestinerne, og araberne generelt, krever en "rett til å vende tilbake" for flyktningene fra 1948. Det er en "rett" som ingen andre flyktninger fra den tiden har hatt, og som Israel ikke kan godta. Den ville gi Israel arabisk flertall i løpet av få år dersom den ble gjennomført.
Det vil si at en israelsk tilbaketrekning ikke ville gjøre slutt på krigstilstanden og terroren. Det sier en rekke palestinske grupper (som Hamas) rett ut, og det er lite som tyder på at det ikke vil gå slik. Israel står derfor fast på kravet: Først må det bli slutt på terroren (ikke bare en liten, taktisk pause), så kan det meste løses.
Konklusjon
På denne bakgrunnen er mitt svar på spørsmålet som er gjengitt innledningsvis:
a) Terroren er eldre enn Israels kontroll over Vestbredden og Gaza, og skyldes ikke den.
b) Dersom Israel skulle trekke seg helt ut av Vestbredden, ville det ikke gjøre slutt på terroren. Det eneste som kan gjøre slutt på terroren, er at araberne reelt anerkjenner at jødene har rett til en stat hvor de er i flertall, og legger opp sin politikk ut fra dette. Hvis ikke, vil terroren fortsette så lenge det finnes et Israel, uansett størrelse, så sant ikke israelske mottiltak klarer å forhindre det.
c) Israelere flest mener i dag, og jeg tror de har rett, at Israel kjemper for sin eksistens. Det er i hovedsak ikke noe annet å gjøre enn det Israel gjør for å vinne krigen de er påført. Alternativet er en bølge av terror som i løpet av få år vil skylle Israel bort.
(Beklager at dette er engelsk (men det kan hende Einar oversetter som liker veldigt godt engelsk), han liker det helst direkte uten oversettelse har eg forstått).
Which Came First- Terrorism or Occupation - Major Arab Terrorist Attacks against Israelis Prior to the 1967 Six-Day War
31 Mar 2002
Which Came First - Terrorism or "Occupation"?
Major Arab Terrorist Attacks against Israelis Prior to the 1967 Six-Day War
Ministry of Foreign Affairs, March 2002
Palestinian and Arab spokesmen commonly claim that the recent Palestinian terrorism is the result of the Israeli 'occupation' of the West Bank and Gaza, adding that the violence will cease only when the 'occupation' is ended.
Despite this claim, it should be recalled that the many Palestinian and Arab rejectionist factions (such as the Hamas and the Hizbullah) repeatedly declare that even if Israel would fully withdraw from the territories they will continue their attacks, since they refute Israel's basic right to exist.
More importantly, however, the basic premise of the Palestinian claim - that the 'occupation' causes terrorism - is historically flawed. Arab and Palestinian terrorism against Israel existed prior to the beginning of Israeli control over the West Bank and Gaza as a result of the Six Day War of June 1967, and even prior to the establishment of the State of Israel in May 1948.
For example, Arab terrorism was rampant during wave of anti-Jewish riots in 1920-21 (which was characterized by the brutal murder in Jaffa of the prominent Jewish author Y. Brenner), during the 'Disturbances' of 1929 (which included the massacre of the Jewish community in Hebron), during the Arab Revolt of 1936-39, and in many other recorded incidents of wholesale anti-Jewish Arab violence throughout the pre-state period.
The Palestinian terrorism campaign was stepped-up on the eve of the UN Partition Resolution of November 1947, and led to the joint Arab invasion of 1948-49 which delineated the boundaries of the newly established State of Israel.
Indeed, this deplorable violence can be traced back to the beginning of the renewed Jewish settlement of the Land of Israel over a century ago.
After the War of Independence, Arab terrorism expanded in scope. In 1952, when 'fedayeen' terrorist border incursions reached their height, there were about 3,000 incidents of cross-border violence, extending from the malicious destruction of property to the brutal murder of civilians. This anti-Israeli violence encompassed both frontier settlements and population centers, and was perpetrated, for the most part, against innocent civilians, most of them new immigrants.
In conclusion, the oft-repeated Arab claim that the Israeli 'occupation' is somehow to blame for the Palestinian terrorism is nothing more than an empty retort, repudiated by the facts, and disproved by a century of historical reality.
The following is a partial list of documented acts of Arab terrorism, all occurring prior to the beginning of the Israeli administration of the West Bank and Gaza in 1967:
Major Arab Terrorist Attacks against Israelis Prior to the 1967 Six-Day War
Jan 1, 1952 - Seven armed terrorists attacked and killed a nineteen year-old girl in her home, in the neighborhood of Beit Yisrael, in Jerusalem.
Apr 14, 1953 - Terrorists tried for the first time to infiltrate Israel by sea, but were unsuccessful. One of the boats was intercepted and the other boat escaped.
June 7, 1953 - A youngster was killed and three others were wounded, in shooting attacks on residential areas in southern Jerusalem.
June 9, 1953 - Terrorists attacked a farming community near Lod, and killed one of the residents. The terrorists threw hand grenades and sprayed gunfire in all directions. On the same night, another group of terrorists attacked a house in the town of Hadera. This occurred a day after Israel and Jordan signed an agreement, with UN mediation, in which Jordan undertook to prevent terrorists from crossing into Israel from Jordanian territory.
June 10, 1953 - Terrorists infiltrating from Jordan destroyed a house in the farming village of Mishmar Ayalon.
June 11, 1953 - Terrorists attacked a young couple in their home in Kfar Hess, and shot them to death.
Sept 2, 1953 - Terrorists infiltrated from Jordan, and reached the neighborhood of Katamon, in the heart of Jerusalem. They threw hand grenades in all directions. Miraculously, no one was hurt.
Mar 17, 1954 - Terrorists ambushed a bus traveling from Eilat to Tel Aviv, and opened fire at short range when the bus reached the area of Maale Akrabim in the northern Negev. In the initial ambush, the terrorists killed the driver and wounded most of the passengers. The terrorists then boarded the bus, and shot each passenger, one by one. Eleven passengers were murdered. Survivors recounted how the murderers spat on the bodies and abused them. The terrorists could clearly be traced back to the Jordanian border, some 20 km from the site of the terrorist attack.
Jan 2, 1955 - Terrorists killed two hikers in the Judean Desert.
Mar 24, 1955 - Terrorists threw hand grenades and opened fire on a crowd at a wedding in the farming community of Patish, in the Negev. A young woman was killed, and eighteen people were wounded in the attack.
Apr 7, 1956 - A resident of Ashkelon was killed in her home, when terrorists threw three hand grenades into her house.
Two members of Kibbutz Givat Chaim were killed, when terrorists opened fire on their car, on the road from Plugot Junction to Mishmar Hanegev.
There were further hand grenade and shooting attacks on homes and cars, in areas such as Nitzanim and Ketziot. One person was killed and three others wounded.
Apr 11, 1956 - Terrorists opened fire on a synagogue full of children and teenagers, in the farming community of Shafrir. Three children and a youth worker were killed on the spot, and five were wounded, including three seriously.
Apr 29, 1956 - Egyptians killed Roi Rotenberg, 21 years of age, from Nahal Oz.
Sept 12, 1956 - Terrorists killed three Druze guards at Ein Ofarim, in the Arava region.
Sept 23, 1956 - Terrorists opened fire from a Jordanian position, and killed four archaeologists, and wounded sixteen others, near Kibbutz Ramat Rachel.
Sept 24, 1956 - Terrorists killed a girl in the fields of the farming community of Aminadav, near Jerusalem.
Oct 4, 1956 - Five Israeli workers were killed in Sdom.
Oct 9, 1956 - Two workers were killed in an orchard of the youth village, Neve Hadassah, in the Sharon region.
Nov 8, 1956 - Terrorists opened fire on a train, attacked cars and blew up wells, in the North and Center of Israel. Six Israelis were wounded.
Feb 18, 1957 - Two civilians were killed by terrorist landmines, next to Nir Yitzhak, on the southern border of the Gaza Strip.
Mar 8, 1957 - A shepherd from Kibbutz Beit Govrin was killed by terrorists in a field near the Kibbutz.
Apr 16, 1957 - Terrorists infiltrated from Jordan, and killed two guards at Kibbutz Mesilot.
May 20, 1957 - A terrorist opened fire on a truck in the Arava region, killing a worker.
May 29, 1957 - A tractor driver was killed and two others wounded, when the vehicle struck a landmine, next to Kibbutz Kisufim.
June 23, 1957 - Israelis were wounded by landmines, close to the Gaza Strip.
Aug 23, 1957 - Two guards of the Israeli Mekorot water company were killed near Kibbutz Beit Govrin.
Dec 21, 1957 - A member of Kibbutz Gadot was killed in the Kibbutz fields.
Feb 11, 1958 - Terrorists killed a resident of Moshav Yanov who was on his way to Kfar Yona, in the Sharon area.
Apr 5, 1958 - Terrorists lying in ambush shot and killed two people near Tel Lachish.
Apr 22, 1958 - Jordanian soldiers shot and killed two fishermen near Aqaba.
May 26, 1958 - Four Israeli police officers were killed in a Jordanian attack on Mt. Scopus, in Jerusalem.
Nov 17, 1958 - Syrian terrorists killed the wife of the British air attache in Israel, who was staying at the guesthouse of the Italian Convent on the Mt. of the Beatitudes.
Dec 3, 1958- A shepherd was killed at Kibbutz Gonen. In the artillery attack that followed, 31 civilians were wounded.
Jan 23, 1959 - A shepherd from Kibbutz Lehavot Habashan was killed.
Feb 1, 1959 - Three civilians were killed by a terrorist landmine near Moshav Zavdiel.
Apr 15, 1959 - A guard was killed at Kibbutz Ramat Rahel.
Apr 27, 1959 - Two hikers were shot at close range and killed near Massada.
Sept 6, 1959 - Bedouin terrorists killed a paratroop reconnaissance officer near Nitzana.
Sept 8, 1959 - Bedouins opened fire on an army bivouac in the Negev, killing an IDF officer, Captain Yair Peled.
Oct 3, 1959 - A shepherd from Kibbutz Heftziba was killed near Kibbutz Yad Hana.
Apr 26, 1960 - Terrorists killed a resident of Ashkelon south of the city.
Apr 12, 1962 - Terrorists fired on an Egged bus on the way to Eilat; one passenger was wounded.
Sept 30, 1962 - Two terrorists attacked an Egged bus on the way to Eilat. No one was wounded.
Jan 1, 1965 - Palestinian terrorists attempted to bomb the National Water Carrier. This was the first attack carried out by the PLO's Fatah faction.
May 31, 1965 - Jordanian Legionnaires fired on the neighborhood of Musrara in Jerusalem, killing two civilians and wounding four.
June 1, 1965 - Terrorists attack a house in Kibbutz Yiftach.
July 5, 1965 - A Fatah cell planted explosives at Mitzpe Massua, near Beit Guvrin; and on the railroad tracks to Jerusalem near Kafr Battir.
Aug 26, 1965 - A waterline was sabotaged at Kibbutz Manara, in the Upper Galilee.
Sept 29, 1965 - A terrorist was killed as he attempted to attack Moshav Amatzia.
Nov 7, 1965 - A Fatah cell that infiltrated from Jordan blew up a house in Moshav Givat Yeshayahu, south of Beit Shemesh. The house was destroyed, but the inhabitants were miraculously unhurt.
Apr 25, 1966 - Explosions placed by terrorists wounded two civilians and damaged three houses in Moshav Beit Yosef, in the Beit Shean Valley.
May 16, 1966 - Two Israelis were killed when their jeep hit a terrorist landmine, north of the Sea of Galilee and south of Almagor. Tracks led into Syria.
July 13, 1966 - Two soldiers and a civilian were killed near Almagor, when their truck struck a terrorist landmine.
July 14, 1966 - Terrorists attacked a house in Kfar Yuval, in the North.
July 19, 1966 - Terrorists infiltrated into Moshav Margaliot on the northern border and planted nine explosive charges.
Oct 27, 1966 - A civilian was wounded by an explosive charge on the railroad tracks to Jerusalem.
Einar Ofsteng
28. januar 2009 - 13:28
Kan du forklare meg?
Hvet du hva ordet usaklig betyr?, det virker ikke sånn. kanskje du kan slå det opp siden du liker å klippe å lime så mye. Du må da skjønne at ingen gidder å lese dette vrøvlet...... har jeg lyst til å lese en bok, så kjøper jeg en.