ABC Nyheter

Jeg kan ikke si annet enn at jeg kjenner igjen følelsene du beskriver ganske så åpent, og de frustrasjoner du føler ved at mange folk som på mange vis viser at de helt gir blaffen i andre mennesker, med en fremferd som er både voldelig og forkastelig på alle andre måter også.
Frustrert fordi de samme folkene tydeligvis ikke får særlig mye til reaksjoner på det de gjør; bare noen få måneder, eller i drapstilfelle o.l. bare noen få år i verste fall, før de er ute på gatene igjen for å gjøre nye kriminelle handlinger. . .

Det er klart mange i samfunnet har det, - ja, f ø l e r det, - på denne måten, og er med rette redde for å gå ut ofte, og holder seg lengst mulig vekk fra steder de har lest, hørt eller erfart ikke er helt trygge.
Politi i gatene finnes jo ikke lenger. Om det finnes en politibil eller to, så kjører disse rundt og patruljerer, mens de ser etter . . . eller venter på oppkalling fra Sentralen - og de kan jo ikke være overalt! Noe som er helt sikkert.
Det går ikke en eneste dag uten at en leser eller hører om, ser på TV, på Internett m.v., om vold eller drap, stoffsmugling og salg, foruten elendighet i alle former og betydninger av ordet - og det blir ikke gjort på langt nær nok i forhold til dette. Noen ganger virker det hele nesten vridd helt om, og det er vanskelig å forstå det som videre skjer. Eller ikke skjer, like gjerne.

Men ærlig talt, Ousland. Selv om du er inne på viktige spørsmål og problemstillinger av betydning for en eventuell debatt, så gjelder det samme for deg som når det gjelder han du hyller borgersaken til: for å komme med så bastante påstander og meninger, så må du først sette deg ordentlig inn i hva du prater eller skriver om, ellers blir det helt feil for oss andre som både vet en del om dette området og har sterke meninger dertil, å komme med vårt.
Men for all del, det er lov både å synse og mene hva man vil i dette landet. Et privilegium i seg selv, som vi nok tar litt for gitt.

Selv hopper jeg av denne lille utvekslingen, som det er synd ikke fikk muligheten til å kunne danne utgangspunktet for en debatt og utveksling som jeg vet mange iallfall er veldig opptatt av og interessert i.

Mvh.

Jeg har verken påstått at jeg er så mye annerledes enn folk flest, når det gjelder fordommer, følelse av hevn eller at jeg til tider blir ganske så forbannet når jeg leser, hører og ser hvordan kriminaliteten har fått utvikle seg her til lands, samtidig som straffenivå og soningsforhold, konsekvenser og skyldspørsmål, pulveriseres ned til frustrasjoner og misnøye blant de av oss som faktisk bryr oss om dette.
Motivene hver enkelt av oss har kan nok være litt av hvert, og så ymse, men felles er vel iallfall at de fleste av oss er forferdet over en utvikling som ikke nettopp virker preventivt eller avskrekkende, - heller motsatt!

Nei, jeg er ikke tilhenger av tåkeprat og bruddstykker av sannheter som bare avsporer eller i beste fall blir et slags personlig oppgjør med hva en mener om hele kriminalpolitikken, og de vilkår som gjelder.
Å kalle en spade for en spade er greit det, men da bør du følge prinsippet selv.
At en person har fått 6 års ubetinget fengsel for en eller annen kriminell affære, betyr ikke, Jo Huus, at man automatisk kan anse dette som 4 års soning, fordi en tredjedel av straffen liksom ikke gjelder eller blir effektuert.
Dette er feil. En automatisk prøveløslatelse etter 2/3-dels soning finnes ikke lenger, men skal vurderes og evaluseres i hvert enkelt tilfelle. Da blir det den samlete soningen, dvs. oppførselen og i så fall den motivasjon og oppfølgning fangen selv har stilt seg villig overfor, som blir bestemmende fra fengselsmyndighetenes side.
En annen feil er at man slett ikke er "fri" om man løslates på 2/3-tid. Man pålegges jevnlig kontakt med KIF (Kriminalomsorg i frihet), i visse tilfelle urinprøver, begrensninger i mulighetene til å reise hvor man ønsker, og risikerer å bli gjeninnsatt med resttid pluss ny dom om vedkommende begår nye straffbare handlinger i prøvetiden, som kan variere, men iallfall aldri går under lengstestraffen.

At du føler alt dette bare er rot og tull, at de reelle dommene sjelden kommer frem i sin helhet, og at det er tull å idømme noen en streng straff så lenge denne ikke blir effektuert, men heller at folk på de mest hårreisende måter greier å skaffe seg enten store reduksjoner i straffen eller helt slipper unna, grunnet innblanding fra andre instanser, fra advokater til psykologer osv. - det er klart egnet til å frustrere og gjøre andre enn bare deg ganske så irriterte.
Jeg tror ikke den grunnleggende uenigheten oss i mellom nødvendigvis ligger her.

Men jeg syns det blir litt håpløst å dra virkeligheten fra hverandre slik du til tider tenderer til, ved å vise til få og særlige tilfelle, som ofte har vært slått stort opp, forkortet og vektlagt som de ønsker, når det gjelder sensasjonsavisenes skriverier i endel saker, og de mer spesielle sådanne, som går for retten og følges opp som den reneste føljetongen i de kommende avisutgavene, , , eller hvor det måtte komme fra!
Men dette er fortsatt ikke hele virkeligheten.

Dette du så sterkt etterlyser: et svar på hvorfor man sier en ting og gjør en annen, ja, du kan saktens spørre ut i luften, men det er neppe trolig at noen av oss lekfolk kan svare på det.
Men byråkrater av alle slag, de ulike rettsinstanser, politiet, påtalemakt og fengselsvesen kunne kanskje ha gitt deg enkelte fragmenterte og unnskyldende svar på dette, - men sant å si tror jeg det er for mye motstridende som skjer innenfor strafferettspleien som også innebærer et ansvar for fangen etter soning, at det knapt kan sies å være en helhetlig, begripelig politikk eller praksis på dette området.
Men istedet for å spørre ut i luften slik du gjør, bør du kanskje rette det direkte til justisministeren, til politiets tjenestemannsorganisasjoner, og justiskomiteen på Stortinget, - for ikke å glemme de enkelte dommere i de lavere rettsinnstanser, osv.

Det er ellers tydeligvis det meste av det du ytret i ditt første innlegg, som jeg tilla deg meninger og påstander som du ikke kjenner deg igjen i, og mener dét må gå på min egen tabbekvote. . .
Ja, jeg er neppe så mye annerledes enn deg på en del områder, tror jeg, så jeg ser ikke bort fra at jeg også ble provosert av denne litt for mye "hogg-hodet-av"-mentaliteten du serverte i fullt monn, og som jeg syns ikke bare var mangelfull og toppet med direkte feil og en sammenrøre av saker og ting som det er vanskelig å forholde seg til - om tanken har vært å belyse det du mener er ditt hovedpoeng!

Neida. 21 års fengsel er ikke livstidsstraff, i den egentlige betydningen av ordet. Men i praksis er det ikke så langt unna. Min påstand i så måte er at hvis folk må holdes innesperret utover det vi har som maksimumsstraff her i Norge, så kan man med stort hell både for fangen det gjelder og samfunnet generelt, like gjerne kaste nøkkelen langt ut i vannet, og glemme hele løslatelsesproblemet!
Etter 21 år sammenhengende i fengsel, - og jeg snakker tross ikke om Mandela, - er det ikke mange forunt å greie seg gjennom, for så liksom å bli løslatt etterpå. . . He, he, ja - du vet virkelig hva du snakker om, Jo Huus!!
Om det er forskjell på 21 år i fengsel og 200 år i stedet; underforstått at sistnevnte nok kan være å anse som livstidsstraff. . . i motsetning til førstnevnte, ja, selvsagt. Men hva i himmelens navn skulle man idømme noen 200 år for, i det hele tatt?

Jeg kjenner deg ikke, det er riktig det. Men jeg står ved påstanden om at jeg ikke tror du selv hadde opplevd dette på samme måten om du fikk 21 års fengsel. Selv om du ville blitt løslatt etter 12 år: - nei, så tror jeg ikke du hadde greid det løpet der!
For å si det litt annerledes, siden du mangler innsikt og kunnskaper her: Etter 12 år i fengsel, er det hittil svært få innenfor denne kategorien som noensinne evner å komme tilbake til samfunnet igjen.
Stort sett begår mange av disse selvmord enten under soningen, eller i tiden etter løslatelsen, mens atter andre tas hånd om av psykiatrien. I de verste tilfellene har den løslatte begått nye ugjerninger. Men den andelen som "greier seg" etter løslatelse, er så fåtallige at det blir et definisjonsspørsmål.
Greier man seg når man etter hvert havner tilbake til det kriminelle miljøet igjen, som er det eneste stedet hvor man er velkommen; eller greier man seg om man sitter bortgjemt på et øde sted, redd for mobbing og utstøtelse, og heller velger i leve i ensomhet?

Det andre du nevner, at jeg skulle være så fordomsfri og ikke føle hevngjerrighet i det hele tatt osv., er heller ikke riktig. Der er jeg som andre. Verken mer eller mindre.
Men jeg har faktisk lært meg å skille egne følelser fra den mer saklige vinklingen av en sak, uansett hvor opprørende og engasjerende denne er. Hvis ikke, blir det bare en personlig ytring fra min side, som naturligvis lett nok vil kunne arresteres av andre, som evner større grad av objektivitet.

Men når det gjelder kriminal,- og rusmisbrukerpolitikken her til lands, blir den virkeligheten du fortegner helt tatt ut av sammenhengene, og nokså ubegripelig å følge for en som har fulgt med i og vært interessert i problematikken og utviklingen på området i snart 40 år.
Å trekke inn straffesystemet i Sverige - jfr. denne dommen du viser til, hvor nedre grense var 10 år, og i verste fall inntil "livsvarig", - er uansett lite relevant for straffesystemet og utførelsen av dette her til lands, på fler enn én måte.
For det første antyder en slik dom at dette dreier seg om en forvaringsdom med en minste,- og en lengstetid, der det å konkludere med at vedkommende da selvfølgelig slipper ut etter bare ti år, viser at du ikke har kjennskap til det svenske rettsvesenet og straffesystemet i det hele tatt! Men for ordens skyld: Sverige har en mye strengere praksis på alle områder når det gjelder straffelengde og tolkning av domsslutningen, for ikke å nevne forvaringsopplegget deres.

Jeg forstår også at du vet lite om realitetene i fengselet og ikke minst tiden etter soningen. Ellers ville du ikke bagatellisert det å sitte 12 år, versus dette livsvarige som du sverger til. Du om det.
Men jeg står fortsatt på det jeg hevdet: at dette med "livsvarig" er noe relativt, i flere henseende. Og at etter 12 år, eller 14 år som i Vikernes tilfelle, blir nokså livsvarig likevel.
"Frihet" er et høyst tøyelig begrep, og det misbrukes like mye som mange andre flotte begreper som vi liker å strø rundt oss med. Fri? For hva?

Jeg beklager hvis jeg såret følelsene og selvfølelsen din med påstandene mine. Men det provoserer meg når jeg leser lettvinte innlegg om spesielt utplukkete saker og tilfelle, som så gjøres til en slags generell sannhet for alt innenfor saksområdet.

Det er lett og begripelig å føle at en som raner gamle mennesker burde slås halvt ihjel. . .
Men bortsett fra at dette tross alt ligger i oss mennesker, så er det likevel et vesentlig skritt fra det å tenke og føle det, til det å gjøre det. Heldigvis!
På den annen side hadde det vært mer fruktbart å ta for seg der det virkelig svikter, altså de instanser og den lovgivning som hele tiden tilpasses de økonomiske vilkårene som gis på området, enn si den praksis som i mange tilfelle uthuler hele rettsvesenet, og gjør at færre og færre opplever at dette er rettferdig og riktig.

Ellers sitter jeg dessverre ikke uendelig langt borte fra verken uvitenhet, fordommer eller hevngjerrighet jeg heller. Men jeg liker dette forumet, det å kunne utveksle kunnskaper og tanker/følelser om saker og ting som skjer rundt meg i samfunnet med andre - selv om vi måtte oppleve eller mene forskjellig.
Det er først når enkelte påstander og uttalelser helt klart tas ut av sammenhengen, at jeg syns det må være tillatt å motsi eller nyansere det hele, så det ikke ender som ren vulgærretorikk. . .

Heller ikke sitter jeg på god avstand fra det hele og teoretiserer for meg selv. Jeg har i hele mitt liv levd tett og nært opp til kriminalitet og rusmisbruk, og ikke minst sett hvor feilslått og undervurdert innvandringspolitikken i Norge er, både når det gjelder vis-a-vis det som hittil har avtegnet seg, og dette evig tilbakevendende problemet: integreringen av disse, våre nye landsmenn,- og kvinner.
Så - iallfall til en viss grad - vet jeg hva jeg prater om. Gjør du det, Jo Huus?