ABCNYHETER

Noen som husker Trangvik?

Stedet med 485 ”Indvaanere,” der redaktør Syversen i Trangviksposten hersket eneveldig over den offentlige mening. Syversen var den selvoppnevnte talsmann for ”vor Bys bedste Publikum” og skulle ha seg frabedt konkurranse fra ”Smudsorganet” Trangviks Tidende.

Derfor forlangte han også at det lokale næringslivet skulle iverksette annonseboikott av den plagsomme konkurrenten.

I dag ville Trangviks Tidende ha blitt kalt en nr. 2-avis, og ville muligens ha fått pressestøtte. Denne støtteordningen ble innført for ca. 40 år siden, nettopp for å hjelpe aviser av samme type som ”Smudsorganet.”

Den gang var avismarkedet overveiende ”trangviksk”, altså lokalt, og mange hadde bare tilgang til et par aviser – ofte partieide. I dag er partipressen historie, og de fleste har tilgang til (minst) en lokal avis, i tillegg til flere regionale og riksdekkende aviser. Medielandskapet er med andre ord radikalt endret.

Pressestøtten har tilsynelatende minimal betydning, i hvert fall målt med rent kvantitative mål. 139 aviser, ca. 7 % av det totale antallet som utkommer, mottar denne støtten i dag.

Hvorfor bør vi reagere når Frp, muligens støttet av Høyre, nå vil fjerne denne støtten?

Av flere grunner.

Flere av de 139 avisene står for ideologiske verdier som ellers er lite representert i offentligheten.

Dessuten motvirker pressestøtten den kommersialiseringen som truer med å undergrave mediemangfoldet. Tabloidene lever av sex- og skandalestoff. Aftenposten har et høyre saklighetsnivå, men er avhengig av boligannonser som koster like mye pr. kvadratcentimeter som en bolig koster pr. kvadratmeter. Annonsesamkjøringer truer frittstående aviser, og fungerer som en moderne variant av redaktør Syversens boikottaksjon.

Det viktigste er likevel allmennhetens adgang til å delta i den offentlige debatt. Mediene har et ansvar for å ivareta et reelt meningsmangfold. Vær Varsom-plakaten slår fast at det er et særlig viktig mål å la ulike syn komme til uttrykk (pkt. 1,2.) Og det er pressen som utgjør den egentlige demokratiske offentlighet. Da bør vi se på i hvilken grad de ulike mediene faktisk etterlever dette idealet.

Nettet slipper til alle, men nettdebatter er ofte lite lest. Dessuten sliter de fleste nettfora med et imageproblem p.g.a. det lave seriøsitetsnivået på mange av innleggene. Når stoff fra nettet blir plukket opp av de andre mediene, er det derfor oftest ment til skrekk og advarsel.

TV har stor gjennomslagskraft, men åpner i liten grad for debatt. Fjernsynsdebatter har dessuten et lukket og elitistisk preg, med håndplukkede deltagere.

Avisene når ut til mange; 71 % av befolkningen abonnerte på minst én avis i fjor. Samtidig slipper avisene til debattinnlegg fra kjente og (gudskjelov) ukjente eksterne skribenter. Slik blir de en moderne variant av de greske bystatenes agora eller torg, der den enkelte borger kunne dele sine meninger med alle.

Og her kommer pressestøtten inn: 4 av de 5 avisene som mottok mest støtte i 2005 er riksdekkende, meningsbærende aviser. Disse avisene – Dagsavisen, Nationen, Vårt Land og Klassekampen - har større gjennomslagskraft enn opplaget skulle tilsi. De åpner dessuten for alternative meninger og virkelighetsforståelser som knapt får plass i de store avisene.

Mye av stoffet i disse avisene kan nok virke temmelig sært. Når Vårt Lands skribenter slår hverandre i hodet med bibelsitater, er det lett å flire for oss andre. Og det virker komisk når en ørliten stalinistisk sekt som av alle ting velger å kalle seg ”Tjen Folket” får slippe til i Klassekampens spalter. Likevel utgjør meningsavisene et viktig demokratisk korrektiv. Klassekampen har f. eks. utviklet seg til et utmerket debattorgan med stor takhøyde, der også en politisk ukorrekt skribent som meg har kunnet våge seg frem.

Hvis Aftenposten, VG og noen få andre dagsaviser blir stående igjen som de eneste riksdekkende avisene, vil kampen for å komme til orde bli enda hardere. Da vil debatten i enda større grad bli dominert av politikkens A-kjendiser, de som har klatret til topps i maktpyramidene og ikke tør si noe virkelig kontroversielt av redsel for å falle ned igjen. Da vil ordskiftet i stadig større grad handle om de temaene som sikrer løssalget eller valgseieren: regjeringskabaler, vekst, kjøpekraft og DIN lommebok.

Grensene for hva det er mulig å diskutere vil bli snevret inn når pressen i stadig større grad blir et systembevarende mikrofonstativ for flertallsdiktaturet – vår tids variant av det ”bedste Publikum.” I den Dag Solstad-debatten vi nettopp har vært gjennom, har det vært mye snakk om hva man skal ha lov til å mene.

Et viktig moment vært helt oversett: Ytringsfrihet handler ikke bare om den enkelte ytrings legitimitet, men om en faktisk mulighet for å komme til orde. I massekommunikasjonens tidsalder er ytringsfrihet ikke det samme som å kunne skrike ut hva man vil fra en såpekasse i parken. Skal ytringsfriheten være reell, kreves det medier som har plass til noe annet enn Siv, Jens og stutum-stoff. La oss kjempe for agoraen – for den frie meningsbrytning.

Alternativet er et tabloid Trangvik. Og Trangvik er like trangt, selv med 4, 7 millioner ”Indvaanere.”