ABC Nyheter

Å tegne Muhammed er terror..mener ambassadøren.. men det det å bruke selvmordsbombere mot sivile ..er."Matyrer for Allah" og ikke terror, men at en tegning er terror.. Pakistan bli vel et nytt Afghanistan med slike vurderinger om hva som er terror !!

For veldig mange mennesker er deres religion den bærende kraft i deres liv. I kristendommen som i Islam. Religionsforfølgelse er ikke ukjente begreper i vår egen kultur. Vitsetegninger av jøder var der fullt opp av overalt i Europa før 6 millioner jøder ble utryddet. Vi bør alltid huske dette når vi hoverer som verst. Muhammedanerne sier ikke at Muhammed er Gud, slik vi sier at Jesus er Gud eller gudesønn. Muhammed er Guds profet. Allah kan ikke avbildes. Det ville være å forminske Gud. I noen områder tillates bilder av Muhammed. Men det er sjeldent. Og uansett og alltid ville det være umulig å lage et bilde som forminsker Allahs profet. Billedforbudet er gjennomført i de fleste mosker. Allah og Muhammed blir gjerne framstilt symbolsk, ofte i form av geometriske former
Jeg sier meg enig med Pakistans ambassadør i at karikaturtegningene er terrorisme. Tegneren i Adressa har levert en stygg og meningsløs tegning. Den vil nødvendigvis virke sårende og vanærende. Tegningen vil ikke bidra til annet enn ufred. Sett i lys av den skjønnhet jeg har opplevd i moskeer og i islamsk kunst blir den som tegningen til en særdeles umoden ungdom som måtte ønske å mobbe en medelev. Den er dum.. Den må være laget av en mann uten innsikt og innlevelsesevne. Jeg er ikke imponert over tegnerens kamp for ytringsfriheten.

Vestens frihetsidealer og ytringsfrihet imponerer sikkert heller ikke de i Irak som har opplevd å se sitt land knust og sine barns liv ødelagt. Det er å håpe at muslimer verden over ikke lar seg provosere. Dette er rett og slett pinlig og trist.

Frykten for det som er annerledes hersker på jorden, både i vest og øst. Vi må forstå at vi egentlig ikke har noe å frykte. Det vi frykter vil bestå, så lenge vi frykter det. Det hjelper hverken med karikaturer eller terrorisme, det gjør bare saken verre. Karikatur er i bunn og grunn fremmedfrykt, akkurat som terrorisme.
Så lenge vi er redd hverandre, vil vi vi aldri få fred på jorden. Vi må lære oss av med å frykte, rett og slett.

Aller først: For religiøse fundamentalister er alt de ikke liker, blasfemi.

Men det er noen andre momenter i denne debatten jeg synes vi bør ta opp.

Nummer 1: Er Muhammed egentlig en god kandidat for satire?

Satire er ifølge leksikonet mitt et litterært eller kunstnerisk grep som bruker spott for å angripe “tidens, samfunnets eller enkeltmenneskets skrøpeligheter”. Fenomenet har en lang historie, som går helt tilbake til antikken, og har gjerne hatt maktmennesker eller autoritetspersoner i kikkerten. Ja, det har kanskje primært vært rettet mot folk på toppen av samfunnspyramiden.

Ifølge islamsk tradisjon var Muhammed ikke bare profet. Han førte også krig. Blant annet mot makthaverne i Mekka, som han vant over i slaget ved Badr i 624 og “Slaget ved gravene” i 627. Muhammed var sågar en erobrer, som kunne diktere premissene for de beseirede. Da han erobret Mekka fikk innbyggerne amnesti - mot at de antok islam som religion.

Selv etter at han hadde vunnet makten på den arabiske halvøya, beholdt Muhammed krigføring som en del av sin strategi: I 630 ledet han således et felttog i retning Syria.

Muhammed drev også 3 jødiske stammer på flukt med militære virkemidler. Bani Qainuqa-stammen måtte forlate Medina og overlate alle eiendelene sine til seierherren. Det samme skjedde med Bani Nadir-stammen. Verst gikk det imidlertid ut over Bani Quraiza-stammen. Alle mennene ble massakrert. Kvinnene og barna ble solgt som slaver. Muhammed sørget i denne forbindelse for å “rekruttere” en kvinne ved navn Rayhanah til sitt eget hushold. Dette sikrer Muhammed ytterligere en tittel; slaveeier.

Alt dette kan vi lese ut av tradisjonell islamsk historiefortelling.

Enkelte halstarrige røster mener at forholdet til den 9-årige yndlingshustruen Aishah er noe av det mest suspekte ved Muhammed. Jeg skal la den biten ligge, siden barnehustruer ikke var noe ukjent fenomen på dette tidspunktet. Men med tanke på at mannen har fått en opphøyd status i ettertid, har kritikerne et poeng når de understreker at denne historien har hatt og fortsetter å ha konsekvenser for mange jenter. Den dag idag er nedre aldersgrense for giftermål for “kvinner” 9 år i Iran.

Vi kan også lese at Muhammed ikke hadde sansen for satire. Flere diktere og historiefortellere ble henrettet på profetens ordre. Blant annet Nair al-Harith, som ble halshugget av Muhammeds svigersønn Ali, mens profeten selv var tilskuer.

Altså; Muhammed var ikke bare Guds profet. Han var også en militær og politisk leder, som brukte makten sin til blant annet å fordrive folk, ta slaver og undertrykke kritiske røster. Den islamske historietradisjonen forteller selv dette.

Muhammed var med andre ord et maktmenneske. Og han er så definivt fremdeles en autoritetsperson.

Er Muhammed dermed en god kandidat for satire? Og hvis svaret er nei, vær da vennlig å forklare hvorfor ikke?

Dessuten, generelt sett hva gjelder forholdet mellom kunst og tro i Vesten: Religion blir behandlet litterært i vårt samfunnet, det er det tradisjon for. Nå som islam begynner å bli relativt utbredt i Europa, er det også naturlig at islam utsettes for det samme som kristendommen har måttet tåle lenge. Noe annet ville være ren diskriminering. Og jeg har forstått det slik at de fleste muslimer ikke ønsker å bli diskriminert.



I tillegg vil jeg gjerne benytte anledningen til å etterlyse et annet perspektiv jeg savner i den pågående debatten - her følger nummer 2:

Sålangt er det nemlig mitt inntrykk at den store majoriteten av debattantene diskuterer denne problemstillingen som om den skulle være et engangstilfelle. Premisset deres ser implisitt ut til å være at det kommer til å bli med denne ene gangen. Slik var det da Jyllandsposten trykket sine Muhammed-karikaturer. Og slik ser det ut til å være nå.

Det virker som om ytterst få i det hele tatt har sett for seg muligheten at det om 1, 3 eller 6 år kan komme nye satiriske kommentarer (i bildeform) om islam/Muhammed.

Hva da?

Ser debattantene for seg at vi i all overskuelig framtid skal unngå nye karikaturer? Og er ikke det i så fall selvsensur?



Og helt til slutt vil jeg fremføre to kortfattede tankerekker ment å stimulere til utvidet perspektiv - og problematisering av hele fornærmelsestematikken:

Her er den første:

Tegningene har opprørt mange muslimer. De mener de er krenkende. OK.

Avbildninger av Muhammed er av mange muslimer ansett som blasfemiske. OK.

Det er (iallfall ifølge sunniene) et religiøst forbud mot slikt. OK.

Verken de danske karikaturtegnerne, redaktørene i Jyllands-Posten, Lars Vilks eller tegneren i Adressa er muslimer. Likevel mener åpenbart enkelte aktivister at de skal respektere muslimsk lov på dette punktet. OK.

Det virket skjerpende at 1-2 av tegningene var satiriske/kritiske. OK.

Og nå over til tankerekke nummer 2:

Både ateister og kristne i Vesten spiser kjøtt. Det samme gjør muslimer. OK.

Mye av dette fortærte kjøttet kommer fra kuer. OK.

Hinduene holder kuer for å være hellige dyr. Det er derfor et religiøst forbud mot å slakte og spise dem. OK.

På sanskrit heter ku Aghanya; “det som ikke må slaktes”. OK.

Verken ateister, kristne eller muslimer anser at hinduiske retningslinjer og religiøse forestillinger gjelder for dem. OK.

Hinduene er ikke lykkelig uvitende om at ateister, kristne og muslimer slakter og spiser kuer. OK.

Derfor er mitt naive spørsmål:

Sett i lys av reaksjonene på Muhammed-tegningene: Bør vi - og da gjelder dette også muslimer - slutte med denne provoserende og respektløse aktiviteten øyeblikkelig, og gi våre ytterst ydmyke unnskyldninger til alle verdens hinduer?

Jeg bare spør.

Følgende er sakset fra det aktuelle innlegg. Dette sier vel alt : ".Folk i vest må innse at på min kant av verden er det umulig for de fleste å begripe at personer som blir høyt aktet og tilbedt kan bli gjort offentlig narr av. Når noen hos dere lager en krenkende karikatur av profeten, vil folk i mine hjemtrakter hate alle fra landet hvor karikaturen blir laget. Hvis man vil bidra til fred i verden, er man nødt til å gå varsomt frem i slike saker. Ingen har rett til å krenke andres religion ".

Jeg har vært noen ganger i India. Jeg husker en hindu som ble rørt til tårer da jeg inviterte ham til den katolske kirken i New Delhi. Han knelte ved siden av meg og takket for at han fikk dele med meg min tro. Jeg har delt mange måltider med hinduer som bare spiste vegetarmat. De hadde ingen problemer med mine kjøttretter. Det ble aldri kommentert som noe problem. I India finnes der mer enn 120 millioner muslimer. Der finnes også noen millioner kristne. De ser ut til å kunne leve med hverandres religioner i dette utrolige landet som ville vært utenkelig uten nettopp religion. Jeg har veldig vanskelig for å tro at en inder ville ha prodsert en karrikatur tegning av Muhammed. Jeg tror ikke det ville ha falt ham inn. Er der noe land hvor man ikke er uvitende om hverandres religioner og skikker må det være India.
Ellers må vi jo være glade for at hinduene ikke spise kjøtt. Det er ikke sikkert verden ville ha maktet
en milliard kjøttspisere til

Jeg vet at dette er helt på siden av det de aller fleste som diskuterer politiske løsninger på denne utfordringen vil mene, men jeg sier det allikevel:
Dersom vi frykter en ting, vil den bare bli sterkere. Dersom den kristne verden er redd for islamsk verdensherredømme, vil den skape noe å være redd når det gjelder akkurat det.
Dersom den islamske verden frykter den kristne, vil de tiltrekke seg akkurat noe å frykte.

Det er akkurat det som skjer i dag. Og dette vil ikke forandre seg før vi lærer å godta og respektere hverandres tro. Først da vil terroren opphøre.
Løsningen er med andre ord ikke så mye politisk som den er psykologisk.

Enhver er salig i sin tro, som det er blitt sagt. Kristendom er ikke noe bedre religion enn islam, den er bare anneledes. Begge religionene har sine, til dels store, utfordringer, men det hjelper ikke med hverken terror eller satire for å løse de utfordringene. Terror og satire fører bare til mer av det samme, og det viser at vi er redd hverandre, og i religiøs sammenheng at vi er redd for Gud.
Men så kan man si; "jammen, vi har da all grunn til å være redd hverandre og å frykte Gud!"
Det er det vi tror, men det trenger ikke å være sant for det. Dersom det er det vi tror, så får vi grunn til å tro det. Vi tiltrekker oss det vi tror. Derfor må vi lære å tro annerledes, vi må lære oss av med å frykte alt mulig.

Frykt fører i siste instans til terror. Det er frykten som egentlig er den store utfordringen til oss mennesker. Frykten i hver og en av oss. Den gode nyheten er at frykt egentlig er en illusjon. Vi har skapt den selv, og vi kan av-skape den også.

Et svært godt og velpoengtert innlegg av Kjetil Johansen som i stor grad oppsummerer problemstillingene rundt karikaturstriden.

Det er nå en gang slik at satire og karikaturer er et instrumentelt svært viktig redskap i vesten for å oppsummere samfunnsdebatten, og få temaer har vel vært så mye mer i media de siste årene enn nettopp problematisering rundt terror og islam. Karikaturer med denne vinklingen er således helt naturlig.

quote: Nils Krister Larsen:
"Vestens frihetsidealer og ytringsfrihet imponerer sikkert heller ikke de i Irak som har opplevd å se sitt land knust og sine barns liv ødelagt. Det er å håpe at muslimer verden over ikke lar seg provosere. Dette er rett og slett pinlig og trist."

Det er da strengt tatt ikke vesten som sprer frykt og terror i Irak. Det er nettopp terrorister. Sier på ingen måte at det er så mye bedre nå enn det var under Saddams regime, men det er vanskelig å klandre USA direkte for at islamske ekstremister fra hele verden nå reiser på jihad til Irak for å ta med seg noen "vantro" i graven og slik være sikret innpass i paradis.

Dette bringer oss igjen tilbake til karikaturstrien: Om vi skal sensurere oss selv av frykt for terror, tillater vi nettopp terroren å virke.

Er det noe som nettopp trenger å være gjenstand for satire er det utdaterte samfunnsinstitusjoner som fører svært lite godt med seg. Nettopp ved å karikere religion blir det enkelt illustrert hvor latterlig denne institusjonen er. Det å praktisere en selvsensurerende respekt for noe som er så fundamentalt galt og fører med seg så mye lidelse som det mange religioner gjør blir i beste fall misforstått.

Du begår en klassisk debattfeil her, nemlig en falsk jamnstilling av to ting. "Jamen de er jo begge religioner, de er bare annerledes!" Dette viser en manglende forståelse for ikke bare kristendom, men også islam (og de fleste andre av de store religionene).

SV og Vigrid er ikke BEDRE enn hverandre, de er jo ideologiske organisasjoner begge to, de er bare annerledes!

Dersom noe er bedre enn det noe annet, hvem skal da bestemme hva som er den rette veien å gå?
Det finnes flere veier som fører fram.
Dersom noen setter seg som dommer over andre, vil vi aldri få fred på jorden. Det er USA og deres utenrikspolitikk et godt eksempel på.
Mener du at Vigrid ikke skal bli respektert på lik linje med SV? Da beveger du deg inn i et farlig område, hvor sensur av ytringsfrihet er neste steg. Og hvem skal i så fall sensurere? Hvem kan si at akkurat de har de rette svarene?

Det finnes ikke noe som er objektivt sant. Det "objektive" forandrer seg hele tiden.
Grunnen til at noen setter seg til dommer over andre, er at de tror de har enerett på sannheten eller at de vet best hva som er rett og galt. Men det finnes ikke noe som er objektivt rett og galt. Dersom du ser historisk på det, så har betydningen av rett og galt forandret seg hele tiden. Når kan noen si at "nå vet vi hva som er rett og galt!"? Virkeligheten er aldri objektiv, den er alltid subjektiv. Alle ser verden gjennom sine øyne. Vi må heller si "det som er rett og galt for meg".
Dersom vi ikke respekterer andre sitt synspunkt, er det fordi vi er redd for hvordan verden vil se ut dersom deres livsanskuelse får for stor innflytelse. Og der ligger utfordringen for oss alle. Vi bygger vår virkelighet på at vi tror at det er grunn til å frykte andre. Det er "meg" og det som er "utenfor meg". Det som er utenfor meg, det jeg ikke helt forstår, gir grobunn for frykt. Og frykt fører til aggresjon og vold. Derfor har vi opprettet domstoler; for å bedømme som galt, det noen gjorde av frykt. I stedet for å kurere frykten, istedet for å innse at vi ikke trenger å frykte hverandre. Egentlig.
Mitt budskap i denne debatten er at vi egentlig ikke trenger å frykte noen. Og når vi ikke frykter noen, vil vi heller aldri gjøre noe aggressivt eller voldelig. Vi vil heller ikke tiltrekke oss noe å være redd for, som jeg har nevnt tidligere i debatten.
Vi må lære oss av med å frykte alt mulig, det er det som er vår eneste utfordring.