ABC Nyheter

A-magasinet fortalte fredag at Rebeccas død har skapt en debatt som får konsekvenser for hvordan man behandler barn i USA, landet som staker ut kursen i (barne)psykiatrien internasjonalt.

Psykiatriprofessor Einar Kringlen sier at bruken av diagnosen bipolar er 40-doblet på ti år i USA. Barnebøker som "Brandon and the Bipolar Bear" er utgitt for å forklare barn at de har en kjemisk ubalanse i hjernen, og hvorfor de må ta medisinen sin. Boka er beregnet for barn fra fire år.

Psykiateren Demitri Papolos har utgitt boka "The Bipolar Child" der han hevder at bipolar lidelse hos barn kan merkes allerede under graviditeten som overdrevent sparkende fostre!

Rebeccas far var etterforsket for vold mot Rebeccas bror. Moren var deprimert. Kan ikke familieforholdene være hovedårsak til Rebeccas problemer? Nei, mener barnepsykiater Kayoko Kifuji, som var den som diagnostiserte toåringen Rebecca med ADHD, og med bipolar lidelse da hun var tre. Påtalemyndigheten har ikke siktet Kifuji, for psykiateren har ryggdekning i forskning. Behandlingen var "innenfor ansvarlige profesjonelle standarder".

Kifujis forbilde er professor Joseph Biederman ved Massachusetts General Hospital i Boston. Professor Biederman har fått forskningsstøtte fra 15 legemiddelfirmaer og lønn fra syv. Hans forskning utgjør en betydelig del av kunnskapsgrunnlaget bak økt medisinering av både ADHD og bipolar lidelse rundt omkring i verden, inkludert Norge.

Biederman avviser at Rebeccas død er noe å lære av.

- Biederman er en av guruene for psykiatere i Europa. Han har bidratt til at norsk barnepsykiatri nå fokuserer mer på barnets biologi enn forholdene barnet har levd under når problemene skal forklares, sier psykologspesialist Espen Idås, som leder en barnepsykiatrisk poliklinikk i Vestfold.

Professor i sosialpsykologi Tor-Johan Ekeland understreker:

- Den amerikanske psykiatrien er så involvert med [legemiddel]industrien at det er vanskelig å skille de to partene. Men utad presenteres nye diagnoser og anbefalte behandlingsopplegg som kunnskapsbaserte og vitenskapelige.

Lederen i Barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Kirsten Djupesland, er positiv til den nye diagnosen, og vil ikke sette noen nedre aldersgrense for når norske barn kan få den.

medisinering kan aldri bli en løsning på hvordan samfunnet skal håndtere barn med høyt aktivitesnivå. Det er i beste fall en kortsiktig løsning som bare demper symptomer. Psykiatrien har fremdeles ikke gått ut av sine barnesko, og den famler fremdeles ganske mye i blinde, selv om det skjer en gradvis utvikling til det bedre. Det er så alt for lett å ty til medisiner når vi føler at vi står maktesløse overfor sammenhenger vi ikke forstår.
Mange barn som blir født i dag har en veldig sterk vilje og en sterkt utviklet frihetsfølelse, og de får alt for lett en diagnose. Det er veldig krevende å ha ansvaret for slike barn, de er veldig egenrådige, og foreldre kan lett føle at de kommer til kort. Samfunnet er på en måte ikke klar for slike barn. Barneoppdragelse er ennå altfor mye fryktbasert. Når man begrenser livsviljen og livsutfoldelsen til et slikt barn, vil det opponere og utvikle hyperaktivitet. Kanskje føler de seg som en fugl som er fanget i et bur.
Å fokusere mer på barnets biologi er etter min mening et tilbakeskritt. En kjemisk ubalanse i hjernen utvikler seg fordi barnet får psykiske problemer, og ikke omvendt. Kroppen speiler vårt sinn, det er ikke sinnet som speiler kroppen.